Manndomshjemmet

For tre år siden dro Bjørn Gabrielsen (40) til skogs for å bli mann i eget hjem.

- Helt siden jeg var liten, har jeg hatt lyst til å bo i ei hytte. Jeg trodde at det bare var flinke folk som gjorde slikt, men nå vet jeg at middels gjøker klarer det, de også.

Bjørn Gabrielsen (40) drar fram samekniven og skjærer en bit av det saltede reinsdyrkjøttet. Nybakt brød og franske oster står innbydende på et hjemmesnekret bord foran den brune, lille hytta i Nordmarka.

- Jeg tok litt hardt i med målene til bordet, så jeg ser ut som en bitte liten gutt når jeg sitter her, sier Gabrielsen og ler.

Han synes det er trist å se hvor fremmede mange mannfolk er i sine egne hjem. De får skifte lyspærer, men har ofte ikke så mye å si på hvordan det ser ut ellers. I hytta til forfatteren og journalisten i Dagens Næringsliv derimot, er det få spor etter kvinnehender. Gardinene i vinduet er laget av ei venninne. Ellers er det meste der av praktiske årsaker. Gabrielsen hadde nemlig lyst til å lære å fikse ting selv. Se sammenhengene og leve enklere og renere. 17. mai 2005 flyttet han ut til ei hytte uten vann og strøm. Tre år etter bor han fremdeles i skogen med et utall sykler, solcellepanel, bøker, diverse hjemmelagede innretninger og de åtte hundene sine.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Markas blandakor» starter på likt. Det rykker i kjettinger, og åtte huskyer med intense øyne hilser ivrig på gjestene. Vi fikk beskjed om at vi kom til å høre det på levenet når vi var fremme.

Bjørn Gabrielsen har regna ut at han har tatt den samme turen 2000 ganger. Han bor bare tre mil fra Stortinget, men de syv kilometerne fra togstasjonen utgjør den store forskjellen. Der er det bare å ta bena, sykkelen eller hundespannet fatt innover i marka. På slutten er det av fra skogsveien og opp stien over ei myr. Vi hører levenet. Vi er kommet riktig.

Det er ikke bare bordet som er hjemmesnekret hos Bjørn Gabrielsen. Han har for eksempel en hjemmelaga grunnlov. Den sier blant annet at han skal prøve å skaffe mest mulig mat uten å gå i butikken, og bruke minst mulig av verdens ressurser. Et viktig punkt er at han likevel skal oppføre seg noenlunde normalt sammen med andre. Hundene Mazunte (1) og Bibi (11) spretter hjemmevante rundt i stua mens Gabrielsen demonstrerer en av de andre hjemmelagede tingene sine: En dusj som består av et dusjforheng, en murerbøtte, spennreima fra en fôrtønne og ei hagesprøyte med dusjhode. Alt Gabrielsen har tatt med til hytta har blitt målt ut fra tre kriterier: Det skal ikke koste for mye, det skal kunne transporteres opp, og ikke gjøre permanente innhogg på området. Hytta kryr av fiffige innretninger for å spare på vannet, kvitte seg med avfall, og ikke minst holde mennesker og dyr rene.

- Det er vel på en måte en «ikke-innredning». Annenhver dag har jeg lyst til å brenne opp hytta, eller pusse den opp. Men når jeg er inne, lager jeg enten mat eller leser bok, så hvor nøye er det egentlig?

Manndomshjemmet

Gabrielsen synes han får mye kos fra stearinlysene og parafinlampene, og med selskap av et par av hundene inne i stua, går han inn for landing.

- Jeg får en fantastisk ro av å være her. Nå hører jeg virkelig hjemme et sted. For meg handler det om å føle seg hjemme, sammen med å forstå hvordan det som er rundt meg fungerer, og hvordan det kan repareres. Skal jeg ha en polakk her, må det nok være som gjest.

Et annet glimt av lykke får Gabrielsen når han kan servere pannekaker med egg fra egne høner, ha på blåbærsyltetøy med bær fra skauen, og steke sopp fra området. Slike sjeldne øyeblikk har funnet sted, men eneboeren har erfart at han bare klarer å være selvberga i en måned.

I boka «Veien ut» forteller Gabrielsen hvordan det var å se urtehagen gnagd ned til roten uten å kunne avgjøre om det var hare eller elg som hadde forsynt seg.

Skogen har likevel ikke klart å ta motet fra ham. Livet i marka er ikke fullt så ensomt som det kan virke. Det finnes flere mennesker som har flyttet ut i skauen, og de er på fornavn, som «Karl i Pellestua» og «Lars i kroken».

- Ensomheten blir ikke påvirket av om det bor noen i veggen ved siden av. Jo lengre det er til nærmeste nabo, jo bedre kontakt får du, tror Gabrielsen.

Hjemme hos folk i byen, tenker eneboeren ofte «Artig, men jeg kunne ikke bodd slik selv».

- De tenker vel det samme om meg, sier han og ler.

SKOGENS KONGE: Forfatter og journalist i Dagens Næringsliv Bjørn Gabrielsen (40) bor alene i ei hytte i marka. Langt unna flatskjerm, vaskemaskin og kvinnehender. Alle foto: METTE MØLLER
SKOGENS KONGE: Forfatter og journalist i Dagens Næringsliv Bjørn Gabrielsen (40) bor alene i ei hytte i marka. Langt unna flatskjerm, vaskemaskin og kvinnehender. Alle foto: METTE MØLLER Vis mer

Gabrielsen vokste opp som diplomatbarn, og bodde seinere i kollektiv på Grünerløkka før han flyttet nærmere skogsgrensa. Til slutt endte han altså opp i den vesle hytta på 24 kvadratmeter i marka. Ting har skjedd i samfunnet på de åra han har bodd utenfor allfarvei.

- Jeg har aldri bestilt pizza, aldri brukt tørketrommel, og aldri hatt oppvaskmaskin, forteller Gabrielsen.

Mens mange pusser opp, prøver han å trappe ned.

- Alt handler om minimering. Øke friheten, og minske ståket rundt.

Forfatteren ser ekstra tydelig hvor dypt det ligger i oss å ha vanskelig for å være fornøyd.

- Folk som aldri lager mat, må ha nytt kjøkken likevel. Og denne flatskjermeksplosjonen er mystisk for meg. De bruker en månedslønn på nytt fjernsyn, og så klarer de ikke å stille inn slik at folk ikke ser så feite ut på tv. Men jeg har det jo ganske likt, med en del verktøy jeg bare så vidt skjønner hvordan jeg skal betjene. Så problemstillingene er innerst inne de samme, bare at for meg er mine problemer artigere.

«The more people I meet, the more I love my dogs», står det på gitaren i hjørnet. Gabrielsen drar til Oslo by flere dager i uka for å jobbe, så han har ikke mulighet til å gjemme seg helt bort med hundene sine. Han anstrenger seg for å se noenlunde anstendig ut, og har med seg byklær i et skift som ikke blir svett på veien ned. Han vil ikke si at han er tatt av tidsklemma, men ser at kombinasjonen by og landliv gir noen ekstra utfordringer. Det samme gjør kanskje kjæresten, som passer best i kategorien byjente.

- Nei, hun blir vel ikke noen fangstmannskjerring med det første. Det er duket for romantisk komedie her.

Så har han heller ikke planer om å være eneboer i marka resten av livet.

- Å bo her en periode er en kul hipstererfaring, men hvis jeg blir her lenge, ender jeg vel opp med å bli «den rare mannen».sse@dagbladet.no

OPPFINNEREN: Uten innlagt vann må man ty til fantasien. Hagesprøyte og murerbøtte er lik hjemmelaget dusj.
SAMLER HUNDEHÅR: Som eneboer i skauen har Bjørn Gabrielsen lært seg å ta vare på ting. I veska på veggen samler han hundehår som kan bli skjerf.
HUNDEELSKER: «The more people I meet, the more I love my dogs».
MANNEHJEM: Det meste i og rundt hytta er der av praktiske grunner.
SELSKAPSHUNDER: Det er godt selskap i hundene, og Bjørn Gabrielsen mener de får bedre kommunikasjon i løypa av å være sammen inne.
HYTTEKOS: Stearinlys, hunder og godt lesestoff - og han er «hjemme».