Manndomsprøven

Magasinets Hallgeir Opedal og Jørn H. Moen tok seg inn i Islands villeste villmark for å overnatte i et billig strandtelt.

- COLUMBUS VAR OGSÅ SPENT. Og Nansen, Amundsen og eh …

- Scott, sa Jørn.

Det ble stille.

- Men det gikk jo bra med tre av dem, sa jeg. 

- Ja, da er det jo 75 prosent sjanse for å overleve, sa han.

Foran oss lå Islands villeste villmark.

- NÅ KAN ALT BARE BLI BEDRE.

Det var Jørn som sa det, han er fotograf. I tre dager hadde Island badet i solskinn, men i løpet av natta hadde et lavtrykk lagt seg kaldt og rått over hele øya. Det var tåke, det var striregn og det blåste. Vindkastene rugget i bilen der vi suste av gårde. Denne natta skulle vi ligge i telt, og for å si det som det var: Vi var smått bekymret.

– Men alle har den spenningen i seg når de skal ut på eventyr, sa jeg. Jeg ramset opp Columbus, Nansen, Amundsen og forsøkte å komme på en til da Jørn sa Scott. Stille. Men det gikk jo bra med tre av dem, sa jeg. Og han svarte at da var det …

– …75 prosent sjanse for å overleve.

JØRN TØYSET, han gjorde jo det, men i bunnen lå det et snev av alvor. For det er rart når man står foran noe ukjent. Jeg mener, Island, det er liksom ikke Jotunheimen. Nei, Island bryter seg trassig opp av ishavet som ei vulkansk vorte på den midtatlantiske ryggen, vaklende på den eurasiske og den nordamerikanske kontinentalplata. Geologisk ustabil, med hyppige jordskjelv og vulkanutbrudd. Det putrer i svovelstinkende myrer, det spruter i geysirer, det gløder i lava. Island er jøkler, heier og golde fjellvidder med metertykk, kullsvart vulkansk sand. På toppen av dette kommer det arktiske klimaet.

Og nå skulle vi inn i det villeste ville av islandsk natur. Selveste kronjuvelen, nemlig nasjonalparken Landmannalaugar. Midt inne i fjellheimen, bak den snøkledde, slumrende vulkanen Hekla, lå høylandet med svære ryolitt-fjell farget gule av svovel og oransje av sandstein. På turistkontoret i Reykjavik hadde de understreket at godt utstyr var helt essensielt for å dra inn dit. Første bud var en skikkelig bil. En kraftig firehjulstrekker.

– Vi har en Toyota Rav.

Hun nølte litt, sa:

– That’s ok. I think.

Det var i denne bilen vi satt nå.

– Jeg tror folk overdriver litt når de sier at det er så farlig der inne, sa jeg.

Jørn svarte ikke.

– Du veit: Folk sier at det er farligere enn det egentlig er. De vil ikke ha amatører inn i fjellheimen. Men vi er ikke amatører, vi er velkomne.

Stille.

– Hvorfor sier du ikke noe, Jørn?

– Nei da, vi er sikkert velkomne, sa Jørn.

– Vi har bare jævla dårlige telt. Og det er litt amatørmessig.

– Jo da. Men samtidig litt utfordrende.

Det var ingen tvil om at vi hadde dårlige telt. To bitte små telt kjøpt for 299 kroner på XXL i Storgata i Oslo. De var nærmest som strandtelt å regne. 

FOR YTTERLIGERE å understreke vår smått bekymrede atferd, må jeg bare nevne et par meteorologiske forhold. I «The Rough Guide to Iceland» sto det at været i Landmannalaugar varierte mellom overkommelig og elendig. Omtalt var også de såkalte «gale-force winds», et fenomen som var helt spesielt for området. Kraftige vinder kom som kastet fra fjelltoppene og ned i dalene hvor de røsket med seg alt som var løst.

Og som om ikke det var nok: På kartet som vi fikk da vi hentet leiebilen på flyplassen, var noen av veiene merket med en rød og gul varseltrekant. Det betydde: «Highland driving and river crossing». Det sto i detaljer hvordan elver skulle krysses. Lav fart, første gir og inn med firehjulstrekk. Og: «Før man krysser ei elv, er det nødvendig å undersøke elvas strømforhold, dybde og bredde. Dødsfall har oppstått fordi sjåfører har feilvurdert forholdene. Husk at tungt regn kan få elver til plutselig å flomme.»

Nå øste regnet ned.

– Veit du forresten hvordan man kobler inn firehjulstrekk, Jørn?

– Er det ikke bare å …

Jørn så på girspaken, han lette mellom setene. Det var ingen spaker som koblet inn firehjulstrekk. Brått ble vi veldig usikre. Var det ikke en firehjulstrekker vi hadde? Jørn åpnet hanskerommet, fant manualen, bladde gjennom.

– Den der, sa han og pekte på en liten, beskjeden knapp på dashbordet.

Vi hadde firehjulstrekk.

Sett i ettertid skal det innrømmes at vi nok var unødvendig bekymret. Men slik er det alltid når man står foran noe ukjent.

– Da går det i faser, Jørn, sa jeg.

– Først er det spenning og forventning. Bare glede. Så er det bekymring for alt som kan gå galt. Det er der vi er nå. Vi er bekymret og det er vondt. Men snart, snart kommer vi over i den optimistiske fasen.

En knapp time seinere var vi i den optimistiske fasen. På radioen surret noe lettbeint, islandsk pianojazz. Vi hadde slukt noen pølser og hadde svingt innom Europris i Selfoss, der vi hadde kjøpt tau og presenning til å forsterke teltene.

– For sikkerhets skyld, som Jørn sa. 

VI CRUISET LANGS asfalterte veier. Små gårder, islandshester og lodne sauer, samt hvite og grønne siloballer. Bølgeblikktak i alle farger. Snart ble det lenger mellom husene. Så tok asfalten brått slutt. Grusvei. Og grusveien smalnet og vi måtte forsere store dammer. Snart kjørte vi på verdens verste vaskebrett. Det skaket og ristet.

– Jeg skjønner hvorfor det er dyrt å leie bil på Island, sa jeg. Stemmen min skalv.

– Jeg er glad det ikke er min bil, sa han.

Vi humpet forbi siste utpost, en kombinasjon av turisthytte og kafeteria med ei enkel bensinpumpe. 

SKYLAGET SPRAKK opp og et guddommelig lys ble skutt i striper ned i landskapet. Det var fjellformasjoner jeg ikke ante fantes på denne jord. Himmelhøye fjellsider kledd i selvlysende, grønn mose. Andre steder ulmet det i blått, atter andre steder i rødt.

– Har du noen kommentar, Jørn?

– Hæ?

Han satt framoverbøyd i forsetet med to kameraer i fanget, og bare kikket ut.

– Hva synes du?

– Jeg ha’kke noe særlig å si jeg, nå, sa han.

– Men hva synes du om det du ser?

– He-he. Det er det fineste jeg har sett, sa han. Han gliste.

– Fineste? Er det fint? Skal jeg skrive det, Jørn: «Landskapet var fint?». Men pokker, Jørn. Du er 42 år. Du har et ordforråd. Du må da kunne si noe mer sprekt enn at landskapet er fint?

Han hadde ikke noe mer å si.

Det var ikke så mye mer å si. Det var fint, ubeskrivelig fint. Kjerreveien slynget seg på svart sand mellom vulkanske formasjoner. Vi humpet av gårde. Innover, innover. Vi begynte å se oss om etter teltplasser. Kanskje vi kunne legge oss til ved en varm kilde? Kanskje ved en geysir? Eller ved foten av Hekla?

LANDMANNALAUGAR. Vi var framme, vi hadde nådd målet, vi var inderlig skuffa. Det var fint, for å bruke Jørns ord, men det var et gedigent MEN.

Det var folk her. Det var busser, jeeper og en stor teltleir. Akkurat som en sånn basecamp som i Himalaya, men her var det flere titalls små, blå, oransje og grønne telt. Det summet i italiensk, nederlandsk og tysk, i amerikansk, svensk og polsk. Folk lå tett som sild i elva som hadde temperatur som i et nytappet badekar.

– Her kan vi ikke bo, sa Jørn. Han sto skeptisk med armene høyt i kors.

– Nei, men det skal vi ikke. Vi hiver på ryggsekkene og så går vi videre. Vi kan spørre de som jobber her om noen fine teltplasser.

Etter at vi hadde ventet i tre kvarter, kom en søvnig islender med langt, svart hår. Han var en slags campingvakt.

– Om jeg kan anbefale noen teltplasser? Nå er det sånn at det ikke er lov til å campe utenfor området.

– Hva? Men vi kan ikke bo her?!

– Hvis dere vil bo i telt, må dere det.

– Og hva skjer dersom vi slår opp teltet et annet sted?

– Well, da kan det hende at dere blir vekket midt på natta av the guards. Og så kommer dere tilbake hit. 

VI KJØRTE VIDERE. Island var full av teltplasser, sa jeg. Vi kunne sette bilen fra oss i veikanten, gå noen kilometer og så sette opp teltet.

– Men hva med bilen, da? sa Jørn.

– Hva med den?

– Folk kommer jo til å skjønne at når en bil står parkert i veikanten, så er det noen som eier den. Og da leiter de og da finner de oss.

Vi var i en klassisk konflikt mellom individet og fellesskapet. Behovet å være aleine og selvstendige hadde kollidert med den islandske statens behov for campingavgift og landskapsvern.

– Island er full av penger. Dette er ei øy som er blitt herjet av jordskjelv og lavautbrudd gjennom millioner av år. Jeg tror ikke at landskapet kommer til å ta varig skade av at vi overnatter ei natt i naturen uten lov, sa jeg.

– Tenk om alle hadde tenkt sånn som deg?

– Men alle tenker ikke sånn som meg. Det er det som er det jævla poenget. Alle tenker ikke sånn som meg.

Men jeg var blitt usikker. Vi var nordmenn, oppdratt og dressert i et beskyttende, fellesskapsorientert sosialdemokrati. Våre individuelle instinkter var undertrykket. Vi var blitt feige. Vi våget ikke bryte reglene. Hva pokker skulle vi gjøre? Vi var kommet i en ny bekymringsfase. Vi krysset et par elver. Brumlet gjennom på første gir. Ingen problemer.

Etter et par kilometer kom vi til et nytt skilt. En ny campingplass. Vi bestemte oss for å forsøke.

Plassen var på langt nær så fin som i Landmannalaugar, men bortsett fra et eneste stort telt med et tysk ektepar, var det folketomt. Det var begynt å skumre. Et skilt pekte mot ei hytte i skråningen. Jeg gikk opp for å betale. Ei ung jente åpnet døra. Bak henne sto en annen jente med grønn ansiktsmaske. Jeg betalte.

– Er det noen vulkansk aktivitet her?

– Vulkansk aktivitet?

– Vi vil gjerne slå opp teltene ved en geysir. Eller en varme kilde. Eller en vulkan. Hva som helst.

– Mellom de to haugene der ligger Hekla.

Jeg snudde meg, men Hekla var omslørt av tåke.

– Den ligger noen kilometer unna.

Vi slo opp teltene nede ved elvebredden, så langt unna tyskerne som det var mulig å komme.

– Pass på så du ikke får tyskerne med på bildene, Jørn. Heller ikke bilen, sa jeg.

– Sånn at vi liksom bor i ødemarka?

– Ja, litt sånn.

– Er det journalistetisk forsvarlig?

Bilen sto nå halvannen meter fra teltene, og én ting var sikkert: Bildene ville ha mye høyere Lars Monsen-faktor om bilen ikke ble med.

– Det er jo det som er journalistikk, Jørn. Vi skal fortelle, men vi skal ikke fortelle alt.

– Nei, men det er ikke så lett å ta bilder når bilen står rett bak teltene.

– Skal jeg rygge bilen noen meter bakover?

– Da kommer vinden rett på teltene.

– Jeg kan kjøre den tilbake etter at bildene er tatt?

Vi lot bilen stå. Jørn skulle gjøre sitt beste, sa han, men han kunne ikke love noe. 

DET REGNET igjen. Vi hadde spist kylling i karri fra Real Turmat, vi hadde drukket kaffe. Nå lå vi på elvebredden og drakk islandsk brennevin. Det blafret i teltene. Presenningene fra Europris hadde vi ikke brydd oss med å ta i bruk. Vi hadde det fint.

DET VAR NATT. Vinden kom i brå og voldsomme kast, det vibrerte i teltstengene, regnet pisket intenst på teltduken. I fotenden sildret vannet inn. Soveposen var kliss blaut. Det var store dammer på bunnduken. Det var et sånt øyeblikk i livet da man stiller de store spørsmålene: Var det egentlig så lurt å legge seg i den islandske fjellheimen i et strandtelt fra XXL? Jeg brettet presenningen fra Europris over beina og tenkte at dette blir en av disse uendelig lange, kalde og grusomme nettene.

Så sovna jeg.

KVELDSSTUND: Regnet øser ned og vi drikker islandsk brennivin! Livet er herlig.
GYLLENT ØYEBLIKK: Enkelte ganger kommer regnbuen når den skal. Jørn fotograferer seg selv med selvutøser.
PAKKER: Hester er et alternativ til biler og bein. Det er nok av dem på Island.
UNDERVEIS: Vi var på vei inn i det ukjente. Foreløpig var det reine motorveien. Det skulle bli verre.
LANDMANNALAUGAR: Elva der inne holder temperatur som et nytappa badekar. Men altfor mange badende etter vår smak.
KRYSSING: Om å krysse elver er det bare én ting å si: Moro! Og litt farlig. Litt.
MAT MÅ MAN HA: Ingenting smaker som middag ute. Regnet øser ned og vi spiser kylling i karri.
UBESKRIVELIG: Noen ganger, ikke alltid, men noen ganger, sier et bilde mer enn tusen ord.
SOM MAN REDER: Strandteltet settes opp før himmelens sluser åpnes, og regnet faller hardt og lenge.