Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Mannen bak masken

Hva sa dronningen da han tilbød henne et glass muselik? Vil han legge menneskehoder på formalin? Og hvem eide den avkappede hånda Morten Viskum (38) maler med?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OVER ULVØYSUND STÅR sola høy og het. Barna bader, fuglene synger, og her sitter vi og snakker med tobarnsfar Morten Viskum om ei avkappet menneskehånd. Den han fikk tak i, Gud vet hvordan, for sju år siden. Hvem sin hånd det var? Kunstneren smiler lurt.{ndash}Det blir avslørt en vakker dag. Morten Viskum sitter lett framoverbøyd. For et par måneder siden fjernet han sitt «anti-kjendis»-munnbind. {ndash}Jeg ser det for meg. Jeg vet jo godt hvem..., begynner han. Så stopper han opp.{ndash}Du vet hvem som eide hånda?{ndash}Ja. Men det vil jeg ikke fortelle. Ikke nå. Bare måten jeg har fått den på, er åpningssekvensen i en film. En film som vil overgå alt mulig. Fordi den er autentisk. Den er sann, og likevel så spesiell.{ndash}Er det hånda til en kvinne?{ndash}Det er ei mannshånd, såpass kan jeg si.VETERINÆR OG KUNSTNER Morten Viskum er i vinden om dagen. Publikum strømmer til Vestfossen Kunstlaboratorium, der Viskum maler med ei død hånd og viser Jack Helgesens private samling av samtidskunst. En Morten Viskum-dokumentar er i ferd med å filmes, og han mottar ikke lenger drapstrusler. Ni år er gått siden han plasserte rotteunger på oliven-glass i utvalgte supermarkeder. Men det begynte lenge før det. Nærmere bestemt for 32 år siden. SEKS ÅR GAMLE Morten Viskum står i stua i Asker. Atriumhuset har glassvinduer fra gulv til tak. Familien Viskum bor helt ute i skogkanten, og utenfor de store glassrutene flyr fuglene. Av og til flyr de rett på vinduene, brekker nakken og dør. Morten Viskum, seks år gammel, går ut og samler dem. Tar dem til et sted ute i skogen. Han børster bort barnåler, graver små groper og legger de døde fulgene nedi. Oppå gravene setter han små trekors. Han lager stier mellom gravene og bygger et lite steingjerde rundt plassen. Snart har han gravlagt 50 fugler. Morten Viskum, seks år gammel, har laget en kirkegård. {ndash}JEG HUSKER jeg likte å gå på dødsboauksjoner, sier Viskum og byr på en øl. I det hvitmalte huset ved siden av står hans mor og renser makrell. Barna Kasper (11) og Cornelia (11) har vært og badet. Ikke så langt unna har fotballagent Erik Solér sitt feriested, og i sundet rett utenfor kan man rett som det er se de styrtrike Tvenge-brødrene i alpeluer og raske båter. Morten Viskum er ikke opptatt av slikt. Han snakker om barndommen i Lier. Livet før kunsten. {ndash}Jeg likte minnene som gamle ting gir. Derfor ble jeg med mor på disse auksjonene. Jeg kjøpte en hel masse. Bondeantikviteter av ymse slag, sølv, porselen. Det var en liten antikvitetsbutikk inne på gutterommet. {ndash}Du likte gamle ting?{ndash}Ja. {ndash}Fra døde mennesker?{ndash}Mm.{ndash}Hadde du venner som var interessert i sånt?{ndash}Nei. Dette var jeg ganske alene om.JUNI 2000. Morten Viskum holder utstilling i Seljord kunstforening. Kattefostre på glass, en korsfestet rotteunge. Han er fornøyd med utstillingen, synes den ser bra ut. Ikke alle i Seljord er like begeistret. Medlemmene i kunstforeningen har fått høre at de skal brenne i helvete. Der skal de brenne sammen med Viskum. Og en onsdag får Morten Viskum en telefon.{ndash}Det var om kvelden, begynner Viskum.{ndash}En ikke så veldig gammel fyr, hvis jeg skal gjette ut fra stemmen. Man han var ikke veldig ung heller. Og det var, ja...Han ser på hendene sine.{ndash}Det var mye verre enn jeg hadde trodd. Jeg tror ikke jeg ville reagert på samme måten i dag, men man vet jo ikke. Når du først får en sånn telefon, er det ikke noe moro. Jeg hadde satt sinnene skikkelig i kok i Seljord. De arrangerte folkemøter og underskriftskampanje på den lokale butikken. Lederen i kunstforeningen hadde allerede fått drapstrusler. Så jeg burde kanskje ha forventet den telefonen. Viskum stopper opp et øyeblikk, tar en slurk av ølen.{ndash}Men da telefonen kom, var det fryktelig guffent. Hvis du kommer til Seljord, er du ferdig , sa stemmen i røret.{ndash}Jeg måtte ta noen runder med meg selv. Skal jeg fortsette med dette? Men jeg har bestemt meg. Ingenting skal få stoppe meg. Ingenting, sier Viskum, snur på hodet, ser bort på sine barn.{ndash}Bortsett fra hvis det går utover de to der.PÅ DENNE TIDA var Morten Viskum en maskert mann. Han stilte aldri opp på bilder uten munnbind. Ingen skulle få se ansiktet hans. {ndash}Første gang jeg ble avbildet i avisene i kunstsammenheng, brukte jeg gassmaske. Jeg jobbet med et grisehode i formalin, som avgir giftige gasser. Etter hvert så jeg hvor personfokusert mye av dette var. Og jeg har aldri hatt et ønske om å være en kjent person, men å gjøre kunsten min kjent. Det er det ikke mange som tror på, men det er veldig sant.{ndash}Så derfor gikk du med maske?{ndash}Mange tror jeg har gått med den hele tida. Det har jeg ikke, bare når det blir tatt bilder. Morten Viskum gjennomførte maskeringen. I åra 1994{ndash}2003 passet han på at ansiktet aldri syntes på bilder. Ikke i avisa. Ikke på klassebildet fra Kunstakademiet. Ikke på familiebilder. {ndash}Jeg prøvde alltid å stå bak noen andre, dukke litt. Av og til kunne jeg skåle på bildene, slik at glasset dekket ansiktet. På klassebildene fra akademiet snyter jeg meg i nesa på alle bildene. Morten Viskum tenker seg litt om.{ndash}Faktisk går det enda lenger tilbake. I 1985 eller 86 jobbet jeg på en bondegård for å få praksispoeng til Veterinærhøgskolen. Mange av de som vanket der, spurte om å få ta bilder av meg. Jeg vil ikke, sa jeg. Hvorfor ikke? spurte de. Da svarte jeg at de kommer til å få svar om en del år. For jeg kommer til å bli en kjent person, sa jeg.{ndash}Du visste det allerede da?{ndash}Ja. Og det har alltid vært min store skrekk. Å bli en kjent person.{ndash}Hvorfor det, tror du?{ndash}Først og fremst fordi jeg ikke er så veldig glad i mennesker.«EN GRÅ EMINENSE i hverdagen», sa Morten Viskum til lokalavisa. Det var slik han ønsket å være. Derfor gikk han med munnbindet. Og maskeringen fungerte jo, på et vis. Morten Viskum var mannen uten ansikt. Men ikke uten adresse.{ndash}Folk som har latt seg provosere over kunsten min, har sendt meg forskjellige ting.{ndash}Ting?{ndash}Gjerne dyr. Døde dyr.Fugler, ekorn, beverhoder. Viskum husker ikke helt når han fikk sitt første beverhode i posten. Men han synes å huske at han hentet det på posten. At han gjorde et lite snitt i pakken. Åpnet opp og kjente stanken av råttent kjøtt.{ndash}Mange reagerer på hvor normal jeg egentlig er, sier Viskum.{ndash}Ja?{ndash}Folk har tydeligvis en forestilling om meg. De har lest aviser. Men det de leser der, er bare en bitte liten del av virkeligheten. Virkelighetens Morten Viskum ser ut vinduet, tar en ny pause.{ndash}Hva synes du selv om den Morten Viskum du leser om i avisene?{ndash}Han virker som en som er litt overflatisk, og som liker å sjokkere. En provokatør, for provokasjonens skyld. {ndash}Det er du ikke?{ndash}Virkelig ikke. Jeg tror den dokumentaren som lages om meg nå, og som kommer på NRK, skal vise litt mer av virkeligheten.{ndash}Men du Viskum?{ndash}Ja?{ndash}Du får unnskylde meg, men du kan nok virke en smule rar.{ndash}Ja vel? Jeg håper ikke folk som har kommet innpå meg, synes det. Hvis du, etter vår samtale, sier «Han er jo gæren», da blir jeg litt skuffet. Men du må gjerne mene at jeg er litt rar. Man kan jo ikke spørre de som er gærne om de er det. De vil alltid benekte det. Så kanskje jeg er gæren.DA MORTEN VISKUM begynte på Statens kunstakademi, var han nesten ferdig utdannet veterinær. Han hadde tatt 16 av 21 eksamener, men det var noe som manglet. På Kunstakademiet falt alle brikkene på plass. Morten Viskum fikk se lysbilder fra Venezia-biennalen. Han fikk se bilder av en kalv og ei ku som var delt i to: Damien Hirsts «Mother and Child Divided». Enda noen brikker falt på plass. {ndash}På Veterinærhøgskolens lesesal satt jeg nemlig i flere år ved siden av ei halv ku. Viskum smiler igjen. Rart, dette. {ndash}Etter fire år på Kunstakademiet leverte jeg en installasjon bestående av 658 gjenstander. En for hver dag jeg hadde gått på akademiet. Vet du hva jeg kalte den? «Rester fra himmelen 1993{ndash}1997». For det hadde det vært. Fire år i himmelen. MOTSTANDERNE AV MORTEN Viskums kunst har sjelden sett den, sier han. De har bestemt seg på forhånd. De vil ikke godta musene på formalin. De synes ikke noe om malerier malt med okseblod. De forstår ikke den avkappede mannshånda. {ndash}Apropos den hånda.{ndash}Ja?{ndash}Du bruker gjerne kroppsdeler i kunsten din?{ndash}Ja, i den riktige settingen kan jeg det.{ndash}For eksempel et menneskehode?Morten Viskum blir stille en liten stund. Så sier han, lavt:{ndash}Ja, det kunne jeg ha gjort.Ny pause.{ndash}Men det er en veldig fin balansegang. Hvordan du skal lage ting uten at det slår tilbake. Plutselig tar støyen bort oppmerksomheten fra kunsten. Da når man ikke fram i det hele tatt. {ndash}Folk har kommet og tilbudt deg kroppene sine?{ndash}Ja, det skjer oftere og oftere, og i fullt alvor. Men oftest på fredager og lørdager, når folk ikke er edru. Da sier jeg ok, ta kontakt med meg på mandag, og så må jeg ha det skriftlig. Det har jeg ikke fått ennå, sier Viskum. Smiler.{ndash}Det har faktisk vært et ektepar, hvor hun synes ideen er forkastelig, mens han mener dette i fullt alvor. Han er helt klar, men hun er ikke med. En kunstpause.{ndash}Ikke ennå.DA VESTFOSSEN Kunstlaboratorium åpnet dørene i mai i år, sto Celina Midelfart for åpningen. Morten Viskum synes Celina klarte seg bra.{ndash}Hun er korrekt, hyggelig og klok. Mange har blitt overrasket over hvor mye hun kan om samtidskunst. Hun kjøpte en mini «Absolut Viskum» med mus på formalin. Den ga hun til Christian Ringnes, til dette småflaskemuseet hans. Han påstår jo å ha alt som kan krype og gå av småflasker. Men den hadde han ikke. Sonja har også fått tilbud om å kjøpe et glass, men hun takket nei.{ndash}Dronningen?{ndash}Ja, jeg var på Galleri Christian Dam da hun var der med ei venninne som stilte ut, hva var det hun het igjen? Jo, Mette. Mette Klaveness. Hun har kjøpt noen Viskum-mus til sine barnebarn. Så spurte jeg Sonja om ikke hun også skulle kjøpe Viskum-mus, til lille Marius. Uff nei, det syntes hun ikke noe om. Sonja er ikke noen fan, foreløpig.MORTEN VISKUMS BARN derimot. De er fans. Sønnen Kasper synes maleriene med blod er veldig fine. Datteren Cornelia vil selv bli kunstner. Hun har fått se pappas avkappede hånd. Den han måtte ha et halvt år før han orket å bruke den. Den han bruker til performancen «Hånda som aldri sluttet å male». {ndash}Min datter har faktisk holdt den.{ndash}Ja vel?{ndash}Ja, med hansker, på grunn av formalinen. Min sønn ville ikke. Og det er selvfølgelig frivillig.{ndash}Selvfølgelig. Hvor er hånda nå? {ndash}I ei lita gul bøtte på Vestfossen. Jeg har hatt den siden 1996. Hånda er ikke helt hva den var lenger, forteller Viskum. I likhet med pensler blir også menneskehender slitt når man maler med dem. Den avkappede hånda har fått slitasje på muskler og sener. Den er i ferd med å flises opp.{ndash}Hvordan er den å male med?{ndash}Det er to teknikker. Den ene går ut på at jeg drypper maling på maleriet og så trekker det ut med hånda. Den andre teknikken er at jeg tar en dråpe med maling på fingeren og så styrer. Da har jeg mer kontroll på maleriet. Finmotorikken i hånda er ikke så god, så det er jo klare begrensninger. DØDEN ER SENTRAL i Morten Viskums kunst. Men de døde rottene og musefostrene er egentlig ment å rette oppmerksomheten mot de uskyldige som dør. De som ofres. Da Viskum for et par år siden møtte den britiske kunstneren Rose Finn-Kelcey, sa hun: «Det er ikke døden du er opptatt av, men livet.» {ndash}Det var betryggende å høre. Jeg ser det ikke alltid så lett selv, sier Viskum.Da hans bestefar døde i fjor, kjøpte Morten Viskum et bedehus for pengene han arvet. Bedehuset skal bli en kunstinstallasjon, et monument over bestefar. Og da hans daværende svigermor døde, lagde han bildeserien «Kjærlighet fra Gud». Bildene viser ei rotte som blir mer og mer dissekert, til bare rotteklørne henger igjen på korset. Viskums svigermor døde etter å ha gjennomgått en svært smertefull behandling for kreft. I begravelsen sang man «Kjærlighet fra Gud». Det syntes Viskum var rart.Da hans far døde, var Morten Viskum bare 18 år. Også det har blitt til kunst.{ndash}Jeg lagde en sånn Viskum-boks, som er så sterk at jeg ikke kan se på den uten å... gråte selv.Viskum lener seg fram mot bordet.{ndash}Fotografiet er veldig dårlig, på grunn av lysforholdene. Vi tok det av far da han var hjemme på permisjon fra Rikshospitalet. Han hadde hjernesvulst, ikke noe hår, det er et helt forferdelig bilde. Men vi har ikke andre bilder av ham fra den tida. Det står der, ved siden av et glass med mus.Morten Viskum ser opp.{ndash}Den boksen har ikke vært stilt ut, og jeg vet ikke om jeg kan stille den ut heller, sier han. Viskum blir stille igjen.{ndash}Men du.{ndash}Ja.{ndash}Hvorfor?{ndash}Hva mener du?{ndash}Hvorfor lager du alle disse fæle tingene?{ndash}Jeg er jo ikke helt enig i det da. At det er fæle ting. Men jeg er ikke interessert i å lage likegyldig kunst. Og jeg mener det er mye liv og håp i det jeg gjør.LITT SEINERE DEN dagen ror Morten Viskum sine barn rundt øya i en gammel trebåt. Foran i båten sitter hans mor Beatrix. Det er en deilig dag. Snart skal han hjem til den avkappede hånda. Til beverhodet på formalin og den korsfestede rotta. En deilig dag.

<HLF>Musekunst:</HLF> Samtidskunst signert Morten Viskum. Utsalgsprisen per museskrott var 150 kroner. Foto: Scanpix
<HLF>Kunst og kosmetikk:</HLF> Celina Midelfart sto for åpningen av Vestfossen Kunstlaboratorium 10. mai i år. Hun kjøpte også en «Absolutt Viskum», mus på formalin. Foto: Scanpix