- Mannen er en vandrende abort

Den sinteste feministen gjennom alle tider får sin renessanse.

«MANNEN ER et biologisk uhell. Y-genet (det mannlige) er et ufullstendig X-gen (det kvinnelige), og det har et ufullstendig sett med kromosomer. Med andre ord: mannen er en ufullstendig kvinne, en vandrende abort, abortert på gennivå. Å være mann er å være mangelfull, følelsesmessig begrenset, mannlighet er en mangelsykdom og menn er emosjonelle krøplinger.»

På den måten beskriver Valerie Solanas mannen, i innledningen til sitt beryktede S.C.U.M. Manifesto fra 1967.

S.C.U.M. antas å være en forkortelse for «Society for Cutting up Men» - en organisasjon der Solanas var første og eneste medlem. I manifestet går hun inn for gjennom en voldelig anarkistisk revolusjon å avskaffe mannen (og snille pappajenter) og lage et nytt og velfungerende samfunn av bare kvinner.

S.C.U.M. MANIFESTO ER ravende galskap, fascisme, den mest gjennomførte ekstremfeministiske teksten noen gang skrevet. Men det er også et litterært verk med helt særegne kvaliteter, en tekst med voldsom energi som snur alle ideer om menn og kvinner på hodet.

Manifestet har levd et relativt stille liv i skyggen av etablert feminisme og litteratur. Det har aldri fått gjennomslag i politiske grupper. Men samtidig som teksten alltid har vært sjokkerende og dypt skremmende for noen, har den fascinert og begeistret andre.

- Teksten ødelegger en del fundamentale politiske og filosofiske forestillinger. Knuser dem, ganske enkelt - med intelligens, raseri, humor og attitude. Coolness. Solanas er über cool. Hun er morsommere enn Monthy Python, Smack the Pony og Harald Eia. Smartere også, sier forfatter og kritiker Arve Kleiva til Dagbladet.no.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nylig fikk den svenske forfatteren Sara Stridsberg Nordisk Råds Litteraturpris for sin roman Drömfakulteten. Romanen tar utgangspunkt i den virkelige personen Valerie Solanas liv.

Stridsberg har vært inspirert av Solanas lenge, og har oversatt S.C.U.M. Manifesto til svensk.

- Da jeg jobbet med oversettelsen ble jeg forelsket i villdyriskheten og kompromissløsheten. Jeg begynte å fantasere om den erfaringen av verden som kunne resultere i en på samme tid sørgelig utopi og lekende dystopi, sier Stridsberg i et intervju med Dagens Nyhteter

«FORDI LIVET i beste fall er uutholdelig kjedelig og ingen sider ved dette samfunnet har noen relevans for kvinner, er eneste løsning for ansvarlige, samfunnsbevisste og spenningssøkende kvinner å styrte regjeringen, avskaffe pengesystemet, innføre fullstendig automatisering og utrydde mannen.

[...] Fullstendig egosentrisk, ute av stand til å relatere, være empatisk eller identifisere seg med andre, og fylt av en stor, gjennomborende og diffus seksualitet, er mannen fysisk passiv. Han hater sin egen passivitet, så han projiserer den på kvinner, definerer mannen som aktiv, og begir seg ut å bevise at han er Mann. Hans fremste middel for å bevise dette er å knulle (stor mann med stor pikk river av et stort stykke). Siden han forsøker å bevise en feiltagelse, må han «bevise» det igjen og igjen. Knulling er derfor en desperat impuls, et forsøk på å bevise at han ikke er passiv, ikke en kvinne; men han er passiv og han vil være kvinne. [...] Kvinner har ikke penismisunnelse, menn har fittemisunnelse», skriver Solanas.

I en finurlig twist på utallige klassiske filosofer, forfattere og vitenskapsmenns beskrivelse av kvinner som halve, passive, lengtende eller irrasjonelle vesener, beskriver Solanas mannen som ubehjelpelig mangelfull og passiv, alltid på jakt etter en mulighet for å kompensere denne uutholdelige tomheten - desperat etter å få være hos kvinner, dominere kvinner, til å dypest sett være kvinne.

Mannen kompenserer ved å finne opp Stor Kunst, Krig, Penger, Industri, mens kvinnen egentlig ikke trenger noen av disse institusjonene, men er i stand til å leve helt fritt:

«En kvinne tar ikke bare sin egen identitet og individualitet for gitt, hun vet instinktivt at det eneste gale er å skade andre og at meningen med livet er kjærlighet».

SOLANAS EGET dramatiske liv har lenge overskygget tekstene hennes. Hun dro hjemmefra som 15-åring etter å ha blitt utsatt for overgrep, arbeidet som prostituert og på gata i perioder, men tok samtidig eksamen i psykologi, og strevde med å bli anerkjent som forfatter.

3. juni 1968 skjøt hun Andy Warhol, som bare overlevde så vidt, og som aldri kom seg etter skadene. Selv påsto hun i politiavhør at Warhol hadde for stor makt over henne og planla å stjele arbeidene hennes. Andre kilder hevder at Warhol ikke ville publisere eller oppføre arbeidene fordi han mente hun var for ekstrem, og at hun skjøt ham av den grunn.

Fordi S.C.U.M. Manifesto er ren galskap som politisk idé, og fordi Solanas egne voldsomme handlinger på mange måter bekreftet det voldelige i prosjektet, har de litterære kvalitetene i teksten kommet i bakgrunnen.

- Problemet med mottakelsen av Valerie Solanas S.C.U.M. Manifesto som litteratur er selvfølgelig at forfatteren av teksten skjøt Andy Warhol. Med andre ord har den vanvittige handlingen overskygget tekstens umiskjennelige kunstneriske kvaliteter. Nå er det gått såpass lang tid siden manifestet ble offentliggjort, at den i større grad blir lest som litterær performance i slekt med Kathy Ackers tekster, Elfriede Jelineks litteratur eller samme temperatur som Camille Paglias essays.

Det sier forsker Wencke Mühleisen ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved UiO til Dagbladet.no.

Hun mener Solanas motiv er gjenkjennelig:

- Det er vanskelig å forstå at denne teksten faktisk er blitt lest som annet enn et ravende, brutalt, rytmisk og eksessivt essay som virkelig prøver ut og snur om på et ganske vanlig litterært motiv ført i pennen av mannlige forfattere: hatet mot det andre kjønn. I overdreven, satirisk form fremstår både det kvinnelige og det mannlige i sin essens som nokså latterlig, sier Mühleisen.

Hun viser til dette sitatet fra Solanas tekst:

«Gjennomsyret av skyld, skam, frykt og usikkerhet, og i stand til å føle, hvis han er heldig, noe knapt merkbart fysisk, er mannen likevel besatt av å knulle, han vil svømme gjennom en elv av snørr, vasse til nesa gjennom mil av spy, hvis han tror det fins en vennlig fitte som venter på ham.»

MEN DREPE alle menn? Solanas sier faktisk det. Og den ironiske distansen er ikke særlig åpenbar. Hun leverer et verk som er fanatisk menneskefiendtlig, stor litteratur eller ikke.

- Er det genialt eller fascisme, spør vi Kleiva.

- Man kan vel være både fascistisk og genial? Det finnes jo en del eksempler - «vår egen» Hamsun er ett. Solanas er genial, men ikke fascistisk. Provoserende er hun derimot. Solanas analyse er genial, det samme er hennes humor, klarhet og raseri. Men teksten er moderne, revolusjonær, også i den forstand at den foreslår massedrap som løsning på et grotesk problem, en grotesk og uansett idiotsk undertrykkelse. Det har teksten til felles for eksempel med nazismen og kommunismen, to av forrige århundres revolusjonære, politiske mareritt, sier han.

Kleiva mener likevel hun leverer noe helt annet:

- Der eksempelvis Hitlers analyse er elendig, på grensen til det psykotiske, litterært og filosofisk så ræva at man stusser over hva som foregår både på boksiden og i Tyskland for den saks skyld, er Solanas glitrende, både litterært og analytisk, og teksten hele tiden informert av fakta, raseri, intelligens, humor. Hitler er en utrolig kjedelig forfatter, nærmest dum, og baserer seg på småborgerlig resentiment og grådighet, og gjennomfører massedrapene. Solanas er morsom, bevegelig, og foreslår en uantagelig løsning - logisk utfra de fakta hun presenterer og et minimum av humanitet og livsglede - som teksten «vet» ikke er gjennomførbar. Hun fastholder et høyst relevant dilemma. Hitler har ingen livsglede, så vidt jeg kan se.

SOLANAS LEVERER en sterk protest mot kvinners manglende representasjon i kunst og kultur, mener Mühleisen. Og denne protesten har inspirert blant annet Stridsberg og flere andre svenske forfattere og feminister, som dannet den litterære gruppen S.K.A.M.

De skriver i typisk Solanas-stil:

«Ge fan i att skriva om oss, nu är det vi som skriver om era kukar».

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

TRAGISK LIV - VOLDELIG FEMINISME: Valerie Solanas skrev S.C.U.M. Manifesto.
SKRIVER OM SOLANAS: Nordisk råd-vinner Sara Stridsbergs bok «Drömfakulteten» er løst spunnet rundt Solanas liv.
EKSTREMFEMINISME: Valerie Solanas (1936 – 1988) mente man burde drepe alle menn.
COOLNESS:</B> Hun er morsommere enn Monthy Python, Smack the Pony og Harald Eia, mener Arve Kleiva.
BLE FILM: Solanas skjøt Andy Warhol. Historien ble til film i 1996 med Lili Taylor i hovedrollen som Valerie.
WARHOL-EPISODEN:</B> - Den vanvittige handlingen har overskygget tekstens umiskjennelige kunstneriske kvaliteter, sier Wencke Mühleisen om S.C.U.M. Manifesto.