Mannen man aldri kan få

Denys Finch Hatton er den evige hjerteknuser.

«MANGE KVINNER VAR FORELSKET I HAM, minst åtte, de dyrket ham.» Det skrev Bertram Francis Gurdon Cranworth om sin venn, den britiske overklassemannen, jegeren og afrikaelskeren Denys Finch Hatton. I dag er han mest kjent som den danske forfatteren Karen Blixens elsker. Han som Robert Redford portretterte i Mitt Afrika.

På midten av 1920-tallet var en av Denys beundrere i ferd med å vinne konkurransen om ham, i alle fall midlertidig. Karen Blixen var grenseløst forelsket. Han ble hennes elsker i fire år. Men den hvite jegerens hjerte fikk hun aldri. Det banket mest for Afrika.

MAN KAN FORSTÅ BLIXENS BEGJÆR når man leser om Finch Hatton i den nye biografien «Too close to the sun. The life and times of Denys Finch Hatton», skrevet av Sara Wheeler.

For Finch Hatton er i stand til å virvle opp følelser fortsatt, 75  år etter at han døde. Weekendavisens anmelder er en av dem som er fortapt: Etter å ha lest biografien sitter jeg her og lengter etter en mann som jeg aldri har kjent og som kunne være min oldefar.

Hos Karen Blixen var begjæret så sterkt at hun selv skjønte at hun måtte tøyle det. Hun kunne aldri fortelle denne mannen hvor høyt hun elsket ham. Da ville han forlate henne. Og det gjorde han også da sannheten kom for en dag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hans rastløshet drev ham alltid videre, og han holdt seg til kvinner som forsto vilkårene. Var de dumme nok til å kreve at han kom hjem før midnatt eller snakket om trofasthet og giftemål, da var det over.

DENYS KOM TIL AFRIKA i 1910, som 23-åring. Han var forelsket, og det var vanskelig for ham å forlate kontinentet som for resten av livet trakk sånn i ham. Hans pasjon var løvejakt, safari og damer. Damene falt for ham ustanselig, han sjarmerte folk flest med sin utilgjengelighet. 

Karen Blixen møtte ham i 1918, da han var 31 og hun 33, hun løy og sa hun var fem år yngre. Tanne, som de kalte henne, var en av dem som gjorde slike ting. Hun var på den tiden gift med Bror von Blixen-Finecke, en mann hun aldri elsket, men som hun respekterte og hadde mye godhet til overs for. 

Med Denys var det annerledes. Etter det første møtet skrev hun til sin mor: «Han er alle mine idealer i en og samme person.»

Denys dro i krigen, og da han kom tilbake etter noen måneder begynte vennskapet med  Karen og ektemannen å utvikle seg. Og kanskje mest med Tanne. I 1919 dro de to på en 10 dager lang safari, bare de to, og tjenere, selvsagt.

Ektemannen hennes var glad for at de dro. Han begynte etter hvert å introdusere Finch Hatton som «min gode venn og min kones elsker.» Selv var baronen notorisk utro, og antakelig den som smittet Karen Blixen med syfilis, som plaget henne mye i livet. 

DE FANT HVERANDRE. Tanne og Denys snakket om bøker, og fant i hverandre samtalepartnere de ikke hadde hatt tidligere i Afrika. Hun beskrev det som å bli slått i hodet med en smedhammer, så forelsket var hun. Og han likte den pene, smarte kvinnen som han kunne snakke om filosofi med.

De jaktet mye sammen. Men da avlingen var i hus den høsten, for øvrig en god høst som gjorde Tanne lykkelig, dro Blixenfamilien hjemover, som de pleide.

I september 1919 seilte Denys etter dem, og de to møttes i London, før de ble atskilt i to og et halvt år. Denys omga seg i mellomtiden med andre vakre kvinner, en av hans store kjærligheter var Rose Buxton, som han møtte regelmessig fram til hun giftet seg med en annen i 1923.

Den andre vinteren han tilbrakte i England minnet ham på at han ikke likte britiske vintre. Han skrev til Tanne og fortalte henne at han kom hjem.

I KENYA VAR DET KRISE. Tanne var i ferd med å miste farmen. Tørke og ektemannens elendige økonomistyring var årsaken. Hun kunne spurt Denys om hjelp, men han var langt borte. Det hun fryktet mest var å aldri se ham igjen.

Broren hennes, Thomas, ble med til Afrika, for å redde farmen. Det ble en uendelig lang kamp om nye lån og sparing.

Ektemannen flyttet etter hvert ut. I 1922 gikk hun motvillig med på skilsmisse, men bare fordi Blixen ønsket det, han skulle gifte seg på nytt. Selv var hun redd for å miste baronessetittelen.

DENYS OG TANNE BLE GJENFORENT da det sluttet å regne i 1922. I august bodde han på gården. De dro på utflukter og besøk, og Tannes liv ble utholdelig igjen, selv om hun måtte selge kjolene sine. Denys oppfordret henne til å begynne å male igjen, hun var nevrotisk, men han kunne knapt tilby noe emosjonell støtte.

Forholdet var turbulent, han var alltid akkurat kommet, eller på vei videre. Han hadde stadig andre kvinner. Da hun og ektemannen ble separert flyttet Denys delvis inn på Karens afrikanske farm, og to ganger trodde hun at hun ventet hans barn, noe hun ønsket seg sterkt. Hun aborterte begge gangene.

«Han gjorde aldri noe annet enn det han ønsket å gjøre», skrev Karen Blixen om Finch Hatton.

Hun elsket ham uten betingelser, og når de var sammen, hadde de det vidunderlig. Han lærte henne latin, og hun fortalte ham sine historier foran peisen. De drakk rødvin og diskuterte litteratur.

AV OG TIL DUKKET HAN OPP uventet hos Karen, og hun skjønte han var hjemme når hun kom ridende tilbake. Andre ganger sendte han ut en budbringer for å si i fra at han ville dukke opp om et par dager.

Han kjøpte med gaver til henne, og når han kom tilbake mente hun at han var uthungret på å snakke, og de satt sammen i timevis og røyket hasj og opium og pludret. Han spilte gitar og de hørte på plater. En gang var han hos henne en hel måned uten pause.

Tanne skrev til broren og fortalte at hun var det lykkeligste mennesket på jorden. Hun skrev at besøket kompenserte for alle de lange periodene hun hadde savnet ham. Hun avsluttet brevet med å si at om hun skulle dø, måtte Thomas ikke under noen omstendigheter fortelle Denys hva hun hadde skrevet. Til og med om hun døde ville hun opprettholde bildet hun hadde skapt.

«Han var lykkelig på farmen, han kom dit var når han ville komme», skrev Karen senere i livet.

Denys startet sitt eget firma, og reiste landet rundt, samtidig som han satte av tid til å jakte. Hun opptrådte som en moderne, selvstendig kvinne, og hun visste at om han fikk vite at hele hennes verden dreide seg om ham, da ville han dra. Hun drømte i hemmelighet om en framtid med ham, om at de to skulle starte en kaffefarm sammen. Men dette sa hun ingenting om. Hun visste svaret.

JULEN 1923 FORLOT HAN KAREN alene på farmen. Andejakta startet på julaften og han skulle på safari, hvor han startet en romanse med en 21-årig skjønnhet.

Men Karen lot ham komme og gå som han ville. Han kom tilbake til nyttår, og da skjøt de duer sammen fra morgen til kveld. Så dro han igjen, og ble borte i ukevis.

Det var hennes triumf at hun klarte å la ham gjøre dette, uten å fortelle ham hvor mye hun trengte ham. Og Denys levde livet, et liv han ikke kunne ha levd i England, der det var umulig å leve sammen med en kvinne uten å være gift.

EN ANNEN SIDE, SOM HUN SKJULTE, den desperat elskende, den så familien hennes. Til slutt så Denys den også.

Når han var borte tilbrakte hun kveldene ved skrivemaskinen eller hun leste. Pausene gjorde Denys godt, men ikke henne. Hun følte at hun slavet på farmen, men hun ville bli boende, mer enn hun ønsket å dra. Å forlate farmen betydde også å miste Denys, det hun fryktet mest i livet. Når han kom tilbake var hun overlykkelig, og all smerte og lengsel var glemt.

Hun skrev til sin bror: «Jeg tror at jeg er for evig bundet til Denys, til å elske den jorden han står på når han er her, og lide verre enn døden når han drar av gårde.»

Hun skrev essayet «Moderne ekteskap og andre betraktninger» om hvordan ekteskapet måtte gjenoppfinnes på nytt, og at et kjærlighetsforhold måtte være foruten regler. Et forhold må basere seg på gjensidig frihet, mente hun, noe som egentlig betydde Denys frihet, selv om hun overbeviste seg selv om at det var slik hun også ville ha det. Hun prøvde å leve som ham, fra dag til dag. Men hun drømte i hemmelighet om familie og forutsigbarhet.

I ET HELT ÅR BODDE HAN PÅ FARMEN. I 1925 var de sammen i to uker, de hadde ikke sett hverandre på sju måneder. Han bodde på farmen alene, hun måtte til Danmark for å få behandling. Han bodde der nesten hele året, og dro bare av gårde for å dra på safari. Han likte sitt eget selskap.

Men han ble dratt videre av rastløshet, og hun ble desperat. Da hun kom tilbake i februar 1926 var han på safari. De hadde ikke sett hverandre på 11 måneder. I mars kom han for å være i to uker. Og plutselig var hun overlykkelig, og sa at hun ikke hadde noe mer å be om i livet.

Hun levde bare for disse besøkene, men redselen for aldri å se ham igjen, gjorde henne nevrotisk. Hun innbilte seg at det var slik det skulle være, men i sine klare øyeblikk så hun at hun bare levde gjennom ham. Hun vurderte selvmord. Han skjønte hvor det bar.

DET BLE VANSKELIGERE og vanskeligere for Karen Blixen å skjule hvor desperat hun ville ha ham. Ensomheten, pengemangelen og sykdommen gjorde det umulig.

Når hun fortalte ham hvordan det hang sammen, var han bare halvveis i stand til å svare skikkelig. Han nektet å plassere henne i sentrum i sitt liv. Selv så han ikke på seg selv som egoistisk, siden han hele tiden hadde vært tydelig på at han ikke ønsket forpliktelser.

Han kunne ha stablet pengene på beina, han kunne ha hjulpet henne og sammen kunne de ha drevet den afrikanske farmen. De hadde diskutert det, men han hadde aldri ment det alvorlig.

Han forsøkte å hjelpe henne, men mens hans liv var i ferd med å gå oppover, falt hennes sammen. Han visste det, og til slutt fikk han noen til å bo på gården når han var borte. Tanne truet med selvmord.

SÅ FORLOT HAN HENNE. Sakte ble gapet mellom de to større. De tilbrakte tid sammen i årene framover, og venner noterte seg hvor oppmerksom og hengiven han var når de var sammen. Kranglene og bitterheten ble imidlertid sterkere på slutten av 20-tallet.

Til en elskerinne sa han om forholdet at han ikke holdt ut med Tannes følelsesmessige krav:

Hvis jeg ikke flytter fra farmen mister vi alt vi har vært for hverandre. Til og med våre fine minner.

Hun mistet ham sakte, og hun skjønte det og resignerte. I løpet av 1930 var det slutt. De fortsatte å omgås, men da han begynte å fly følte han frihetstrangen enda sterkere. Desto mer følte han seg som i fengsel sammen med henne.

Han flyttet ut for godt, mens han forsøkte å hjelpe sin skakkjørte elsker, som var i ferd med å miste farmen. Men han visste at det eneste som virkelig kunne hjelpe, det kunne han ikke gi. Han ville ikke slå seg til ro.

HAN FORLOT HENNE, konkluderte vennene, fordi han følte hun kvalte ham med eiesyken. Men det var egentlig bare slik at hun elsket ham, han elsket ikke henne, i alle fall ikke nok.

Hun var ikke sjokkert, det kom ikke som noen overraskelse. Hun visste allerede 12 år tidligere, da hun møtte ham første gang, at mennesker som ham aldri ville elske noen.

Hun mistet sine to store kjærligheter, Denys og farmen, forsøkte å ta sitt eget liv, men klarte det ikke. Hun sto klar til å reise tilbake til Danmark da Denys ble drept i en flyulykke, bare 44 år gammel. Hun begravde ham ved foten av Ngong Hills, der han en gang for mange år siden lå på bakken, drømte og stirret opp i lufta.

Det tok tre år etter hjemkosten til Danmark før hun orket å pakke opp kassene fra Kenya. Å skrive om opplevelsene i landet tok ytterligere fire år.

Alle mennesker blir ulykkelige i livet, skrev Karen Blixen. Det interessante er hvordan de takler det.

KAREN BLIXEN levde et langt liv, til tross for sykdom og slit. Hun døde hjemme i Danmark i 1962. Hun var 77 år og verdensberømt forfatter.

Hun konkluderte med at det hadde vært verdt det, til tross for at han ikke elsket henne på samme måte som hun gjorde. Ut av forholdet kom boken «Den afrikanske farm.» Det var tøft å skrive om hendelsene. Hun beskrev det slik:

«No one came into literature more bloody than I.»

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

TILBAKE I DANMARK:</B> Året er 1936. Blixen er tilbake på Rungstedlund i Danmark. Finch Hatton er død. Her feirer de morens 80-årsdag i Blixens nye sportsbil.
SOVEROMMET:</B> Tanne slet med syfilis hele livet, og var ikke opptatt av sex, men visstnok samtidig svært sensuell. Barn derimot, drømte hun om ustanselig.
FINCH HATTONS BOKHYLLER:</B> Disse bokhyllene på Blixens gård ble spesialdesignet for Denys Finch Hattons originale boksamling.
NY BOK:</B> «Too close to the sun» handler om Denys Finch Hattons liv. Karen Blixen har også fått stor plass i boka.
<B>BOK BLE FILM: Filmen «Mitt Afrika» var basert på Blixens bok, og hadde Meryl Streep og Robert Redford i hovedrollene.
DEN AFRIKANSKE FARM:</B> I Kenya kan man få et innblikkk i Blixens liv med Finch Hatton på den afrikanske farmen, som i dag er Blixenmuseum.
BLE 77 ÅR:</B> Karen Blixen opplevde å bli berømt og traff nye menn etter Finch Hattons død.
SAMMEN:</B> Denys og Tanne sammen på hennes afrikanske farm.
SKJULTE SIN HENGIVENHET:</B> Karen Blixen fortalte ikke elskeren sin hvor høyt hun elsket ham.
<B>UFORGLEMMELIG:</B> «Mitt Afrika» ble nominert til 11 Oscar. Og selv om Karen Blixen benyttet seg av kunstnerisk frihet da hun skrev romanen, står virkeligheten ikke tilbake for filmen.
BEGRAVET I DANMARK:</B> Karen Blixen ligger begravet under et enormt bøketre på Rungstedlund på Sjælland.
HAN VAR HØY</B>, lettlivet og kjekk. En elskerinne mente det var Denys Finch Hatton som fant opp sjarmen. Allerede på Eton imponerte han medelever med humor og eleganse. Og han gjorde det bra i det meste, uten å arbeide hardt for det.
DYRKET KAFFE:</B> Karen Blixen slet i årevis med å få kaffeplantasjen til å gå rundt. Til slutt måtte hun selge og dra tilbake til Danmark.