Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Margreths råskap

Margreth Olin (34) har laget enda en dokumentar som treffer midt i hjertet. Nå skal hun ta en pause.

DET LUKTER RÅSKAP. Inne i stallen står Margreth Olin og den hvite hesten hennes, Fidel. Margreth stryker ham over nakken, og legger ansiktet sitt inntil hesten. Hun sier «kompis» til ham. Det lukter jord, det lukter vondt, det lukter november.- Fidel har vært med meg gjennom hele livet. Det er bedre å ri en hvit hest enn å vente på at prinsen skal komme ridende på en hvit hest. Fidel overlever alle kjærester. Han holder ut med meg. Fidel er 24 år nå. Jeg er 34, sier Olin.HUN NYNNER TONENE til «Fest hos bamsefar i lia». Hun sang den for datteren sin i morges. Etter at de to hadde danset på stuegulvet. Hun kom seint hjem i natt.- Jeg snakket om filmen min i København i går. Jeg så også en film der om en sykdom som spiser opp ansiktet til barn i Afrika. Etterpå løp jeg på do. Der sto det en masse kvinner i kø, de sa: «Fy faen, jeg klarer ikke forholde meg til dette. Til dette følelsesonaniet.» Jeg tenkte: De som ikke klarer å ta innover seg andres smerte, jeg kan ikke forstå dem. De som er likegyldige til verden. Livet er kanskje ikke pent, men sånn er det. Det er vår forbanna plikt å påpeke det.MEN SÅ KOM OLIN tilbake til Nesodden og kjæresten Thomas Robsahm og de to barna sine, Milla (3) og Maria (13). «Ungdommens råskap» heter Olins siste film. Den hadde premiere i går.«Dere vet ikke hva som skjer der ute!» hyler ei jente i filmen. Hun har blitt mobbet på skolen i årevis. Hun gråter, hun forteller læreren at en medelev har sagt at han vil drepe henne. En annen elev dytter en lærer overende i skolegården. Det er ikke film. Det er sant. I to måneder var Olin flue på veggen i 10. klasse på Oslo-skolen Hauketo.«JEG SKAL FORTELLE deg en historie som jeg aldri trodde jeg skulle fortelle, fordi det på sett og vis er hemmelighetene mine,» sa Margreth Olin i starten av sin forrige film. Hun så oss i øynene: «Dette er historien om kroppen min.»Det eksploderte. Olin hadde kledd seg naken, og fortalte om oppveksten sin, om kompleksene, om mora si, om venninna som ba Margreth holde inn magen og om tannlegen som sa at hun hadde det største overbittet i menneskehistorien.Olin følte snart at hun hadde en kropp som ikke holdt mål. Og hun mente det var andre kvinner, ikke menn, som fortalte henne at kvinnekroppen er en kronisk feilvare med evige forbedringsmuligheter.Da hun søkte om støtte til filmen, skrev hun: «Kroppen min - en fittefilm av Margreth Olin. Et spark til kvinnen og en kompliment til mannen.»Det var en grenseløs utlevering. Hun fikk kritikk fra kvinner, hun ble hengt ut for å dolke sine egne i ryggen. Det ble mer bråk da damebladet Henne ville portrettintervjue henne. Olin svarte: «På én betingelse: At dere trykker et nakenbilde av meg på forsiden, uten sminke og styling.» Henne sa nei.- Vanlige kvinnekropper selger jo ikke, sa Olin.Hun mente kjente kvinner burde takke nei til å stille opp for de falske damebladene. HESTEN HENNES VRINSKER. Den skriker av glede.- Styret rundt «Kroppen min» skremte meg. Jeg trodde en 25 minutter lang dokumentar om en ordinær kvinnekropp ikke ville fenge. 40000 så den på kino. Jeg har fått mange personlige henvendelser. Fra damer oppi åra. Fra unge jenter. Som har skrevet om kroppene sine. Om selvmordsforsøk. Om mobbing. Og en mann, han var glad. Han hadde sett filmen på kino med kona, og fortalte at hun hadde hatt komplekser i alle år. Han hadde sagt at han elsket henne, men hun hadde ikke trodd ham. Men nå gjorde hun det. Filmen treffer et sted. Den handler om kroppen min . Men Bjørneboe sier: «Jo lenger inn i subjektiviteten du går, jo mer allmenngyldig blir det.» I film prøver jeg å være mer ærlig enn jeg tør ellers i livet.Ikke for det, Olin er ikke den som holder igjen mye i virkeligheten heller.- Jeg har hatt problemer med å omgås jenter. Jeg har følt meg fremmed. Jeg har ikke hatt taket på jentesjargongen. Jeg har likt meg med menn. Helt fra gymnaset har jeg hatt kompiser som jeg kan ta i og slikt. Det å få guttebekjentskaper nå, som jeg ikke kan ta på, det er uvant. Men etter at jeg møtte Thomas har jeg måttet finne andre omgangsformer. Jeg må klare å vise en mannlig kollega og venn at jeg liker ham uten å ta i ham, sier hun. Likevel bedyrer hun, hun som aldri har vært single i sitt 34-årige liv:- Jeg er ikke ekstremt flink sosialt. Og jeg smiler ikke i utrengsmål. Kanskje det er derfor enkelte har trodd at jeg er arrogant. Men alle som kjenner meg, ler av det. Jeg er veldig nær de jeg er nær.NÅ ER HUN headhuntet av Lars von Trier. Olin, en svensk og fire danske dokumentarister ble invitert av von Trier til å lage hver sin film etter et Dogumentar-manifest - en protest mot fiksjonsgrep og journalistikk i dokumentarer. Olins resultat ble altså «Ungdommens råskap».- Jeg kan ikke måle meg med Harald Zwart i eksplosjoner og fargekorrigeringer i laboratoriet. Men jeg har et vitebegjær. All skjønnhet, all grusomhet og komikk finnes der ute. Men se på TV i dag; de leier inn dramaturger som skal få det til å passe med det de på forhånd har bestemt seg for å lage. Et rent spill.Det var ikke noe spill på Hauketo ungdomsskole.- Jeg kom dit, og så blikkene, uroen de hadde i kroppene. Den hemmelige ungdommeligheten. Hele verden speilet seg inn i den skolen. Det er de som sier at barna ikke bør vokse opp på østkanten i Oslo. Tvert imot. «Her burde datteren min gått på skole,» tenkte jeg. Her var det en slik energi og et overskudd jeg ikke hadde kjent siden jeg var 16 år.Hun adresserer filmen sin til utdanningsminister Kristin Clemet. - Det er hennes forbanna jobb å ruste opp norsk skole. Men hun tar mer hensyn til økonomi enn mennesker.MARGRETH OLIN TENKER mest på sitt eget ansvar nå.- Noen ganger er omkostningene ved å fortelle en historie så sterke at jeg ikke kan bruke dokumentarsjangeren. Og derfor blir min neste film en spillefilm.Margreth hadde fulgt Pia, sin narkomane venninne, i to år. Dokumentaren hadde fått støtte, og var forhåndssolgt til alle TV-kanaler i Norden. Alt var klart. Da ble Pia nykter.Sammen valgte de å avbryte prosjektet, men nå er spillefilmmanuset ferdig.- Det var en drøy lærdom. Men om jeg ikke hadde hatt respekt for Pias liv, hadde jeg heller ikke vært en sann dokumentarist. Du må skåne mennesker.Nå skal hun skåne seg selv også.- Husk, jeg ble mor da jeg var 21 år. Maria begynte ikke i barnehagen før hun var 5 år. Hun har vært med overalt. Jeg vil ta et års pause nå. Jeg har ei jente på tre år også. Jeg synes ikke barn hører hjemme i barnehagen før de er så gamle. Det er feil å plassere dem der fra de er ett år, for de er for avhengig av foreldrene sine. Jeg vil være til stede. Men livet jeg har levd den siste tida må gå utover noen. Spør Thomas. Jeg møter ham i døra halv ett om natta. Han spør: «Er du klar til å legge deg?» Og jeg svarer: «Må bare gjøre noe mer arbeid først.» Når det blir sånn hver kveld i tre år, må det drepe noe. Jeg føler for å krype inn i hiet. Men det blir ikke bare hest og middagskoking der inne.HESTEN SOVNER STÅENDE. Hun fører Fidel ut av stallen. Hun snakker til ham.- En hest tar mye plass i ens liv. Det er ikke en katt. Det er en ordentlig ting å ha, sier hun.Olin forteller om utryggheten.- Det har gått veldig fort for meg. Det rommet hvor jeg kan stikke fingeren i jorda, hvor jeg kan ta en ridetur på Fidel, har blitt mindre og mindre. Det er når jeg har ledige rom, jeg kjenner utryggheten jeg har med meg. Margreth Olin bærer på en sorg også.- Jeg har med meg en sorg og en sensitivitet. Det betyr at jeg tar inn det som er bra, men også det som ikke er så bra. Når du er 10 år, tar du på deg skylda for at noen sulter i hjel. Jeg gjør fortsatt det, og jeg er 34. Måten jeg lever livet mitt på påvirker hvordan andre lever. Jeg kan ikke vokse den tanken av meg.Hun så det lenge som prinsipp å kle seg i svart så lenge verden var et sted fylt av lidelse.Olin har høyhalset, blå genser og dongeri i dag.- KOM, KOMPIS! Nå skal jeg slippe deg på beite. - Fidel er rar, sier hun. - Han har en sterk personlighet. Som alle arabere, er det hele følelsesregisteret. I 10 år har han vært redd for å løpe over ett bestemt kumlokk, og for å møte den og den fyren på sykkel. Datteren Maria har overtatt det daglige stellet nå. - Fidel blir her til han dør. Jeg vil ikke foregripe livsprosessen til et dyr, ikke tale om.Under korfilmfestivalen i Grimstad for noen år siden stormet hun og kjæresten Robsahm en scene under en forestilling. For å redde liv. Da de oppdaget at kunstneren skar opp en levende fisk, laget de den rene opptøyen. - Thomas og jeg... det er mange som syns forholdet vi har er rart. At vi er barnslige med hverandre. Men det er vel bare fordi vi er glad i hverandre. Og jeg kunne ikke klart meg uten ham.«EN MELDING MOTTATT» piper mobilen til Olin. Det er fra en filmkritiker. Hun leser den opp: «Jeg har sett filmen din. Den er rett og slett strålende.»Margreth Olin, som ikke smiler i utrengsmål, smiler. Hun er stolt. Og hun sier:- Nå håper jeg du ikke framstiller meg som en overfølsom kvinne. For egentlig, når alt kommer til alt, er jeg bare ei tullejente. bok@dagbladet.no

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media