Marianne Fastvold

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Marianne Fastvold Bok: «Feid og pyntet» (Gyldendal) Begynnelsen: Jeg går i bygatene i høstkvelden. Jeg ser oppslukte par som går inntil hverandre. Jeg ser menn i glade latterbrølende ølgrupper. Jeg ser venninner, to sammen eller fire i en skravlete flokk. Jeg er alene og venter på at han skal få et av sine ledige øyeblikk. I vesken har jeg mobilen på høyeste volum, og presangen til ham, en diktsamling av en forfatter han elsker. Jeg har bestilt den fra England, og det tok ni uker. Jeg legger mobilen i jakkelommen så jeg er sikker på å høre den, og setter på vibrasjonen så jeg også skal kjenne den skjelve mot hoften. Det er fødselsdagen hans, han blir niogførti og er født i skorpionens tegn, og jeg håper at han snart er ferdig på jobb. Jeg går omkring i de våte, iskalde bygatene i min elegante kamuflasjekåpe under min dyre elskerinneparaply. Begrunnelsen: Hovedpersonen min er alene ute om kvelden. Dette kan være trist, men hun er full av forventninger. På et vis er hun i sin egen lille boble, i en ventetilstand. Dette er en del av essensen i boka mi. Hovedpersonene venter på det som kommer i stedet for å leve her og nå. Boka handler også om slektsspøkelser. Med denne begynnelsen ville jeg la leserne få et glimt av hvem hovedpersonen er: En moderne, skilt kvinne med en elsker, som naturlig nok tror at hun er svært forskjellig fra sin mor. Moren bor i en forstadsvilla og venter på sin store kjærlighet, bombeflygeren som forsvant under krigen. Når hun må flytte hjem til morens gamle villa, finner hun ut at de ikke er så forskjellige likevel. Begge bruker tida på å vente på en prins.

    Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!

Foto: Scanpix