Markens grøde

Plutselig lukta hele dalen hvitløk.

JEG GÅR RUNDT på Framfeda med pelifygerten, fylt til randen av en dobbelt tilfredshet: Tilfredsheten som kommer med å vite at jeg bidrar til naturens vekst gjennom mine henders faste behandling av pelifygerten, samt tilfredsstillelsen ved å kjenne ordet pelifygert fly rundt i hodet mitt og over smyge seg over leppene mine. Akkurat nå håper jeg på at telefonen vil ringe. Når noen ringer og de hører all lyden i bakgrunnen, så skal de spørre meg hva jeg driver på med, og da skal jeg svare at jeg står på jordet og holder på med pelifygerten. Få ting hører så bra ut, så mystisk, som å si at man holder på med en pelifygert.

Men som alle som noensinne har brukt en pelifygert vet: Det går fort. Jeg begynner å nærme meg enden av jordet uten at noen har ringt, og jeg ser meg nødsaget til å ringe selv. Først en telefon angående noen ikke-presserende jobbting, og der er responsen temmelig lunken. Hun lurer nok vel så mye på hvorfor jeg har valgt å ringe mens jeg holder på med den bråkete pelifygerten, som på hva en pelifygert egentlig er for noe. Først når jeg ringer en av mine likesinnede - i Foreningen for upraktisk livsførsel - får jeg uttelling. Jeg har innlemmet et annet menneske i arbeidet, og jeg kan fullføre med ro og tilfredshet.

- Du ser ut som en skikkelig Isak der du går, sa Osmund, bonden jeg låner all slags nyttig ekspertise og redskaper av, da vi ryddet Framfeda, jordet foran huset.

JORDET VAR FOR GJENGRODD og den vesle traktoren min for liten til at jeg orket å gi meg i kast med oppgaven alene. Så jeg gikk etter traktoren til Osmund og plukket stein, og følte meg ikke lite som urbonden Isak Sellanrå i Hamsuns Markens grøde . Jeg plukket stein til hele kroppen verket, og neste morgen gikk jeg støl og stolt ut og studerte steinhaugen i utkanten av åkeren, som mine hender hadde bygd, og så på den svarte jorda som lå der det før var kjerr og myrgras.

Da Osmund litt seinere fortalte meg at det fantes en ting med et så vidunderlig navn som pelifygert, og at jeg kom til å trenge den for det videre arbeidet, ble jeg helt yr. Jeg kan ikke huske sist jeg ble så oppspilt over et ord. Pelifygert ligger i munnen som det var et trylleord, eller et André Bjerke- og Inger Hagerup-påfunn. Det er et ord som lever sitt eget liv - på linje med gamasjer, fastelavn, pjekkert og undulat. Men det som gjorde at begeistringen gikk over til henrykkelse, var at jeg kom til å trenge og låne pelifygerten til Osmund for et helt legitimt stykke arbeid.

En pelifygert - hvis du ikke visste det - er en liten såmaskin for gras, en frøpose med en vifteformet frøkaster under som drives av en liten sveiv. Det er så enkelt at det grenser til det geniale. Planen er at jeg skal få meg ender, og kanskje noen gjess på Framfeda i sommer, og da må jeg ha skikkelig gras å by på, ikke bare mystrå og tistler.

Slik går livet på landet - i hvert fall for meg. Det slår meg at min interesse for all slags praktiske ting er nøye sammenknyttet med mine andre, mer esoteriske gleder, at den landlige urmenneskegleden ved å plante og se ting gro, har vokst sammen med kjærligheten til morsomme ord og ting som ikke har noen som helst praktisk funksjon .

Og når jeg tar vareopptelling over den lille gruppa venner som skal samles her denne uka, er det såre klart at jeg ikke er den eneste. Han som er opptatt av greske hyrdedikt og problemsjakk, og vanligvis tilbringer tida si i skog og mark tar på seg oppgaven å bake brød, passe geitene og rake der jeg har slått. Hun som er opptatt av noe med gotere og ellers graver etter potteskår og stolpehull, hjelper til å luke i kjøkkenhagen, trekke garn og sløye fisk. Han som bor sammen med 14 trekkhunder i en koie uten strøm, blir nok en gang forhindret av sin upraktiske livsførsel - mens fjørfekongen med 60-talls Dodgen var oppholdt på den andre siden av jorda.

VI SPISER SPEILEGG fra egne høner, drikker kaffe og ler av oss selv og vår uuttømmelige sult etter upraktisk livsførsel, koblet med en viss hang til luksus. Så erter vi oss selv og blir litt flaue når vi tenker på at vi alle - også han uten strøm med 14 hunder - bor i Oslo - at vi altså er den typen romantikere. Ikke helt som Isak, med andre ord. Greske hyrdedikt, pelifygerter og gotere - hva kan det være godt for? Skikkelige bønder er produktive, tause og alvorlige, de har effektive maskiner uten morsomme navn som gjør arbeidet lettere, de ser på ftrprosenter, og melkekvoter, ikke på myrstrå som vipper, blomstene på enga og kaprifoliumen som åpner seg i veikanten, de har ikke tid til å la hønsene rusle over tunet og plukke i graset.

Så regner det en skvett, og hyrden setter seg til med sjakken, arkeologen med goterlektyre. Jeg forsøker å tøffe meg med å trosse elementene en stund, men jeg gir opp markens grøde til fordel for «Markens grøde».

Også hos Hamsun er drømmen sterkere og viktigere enn slitet og virkeligheten. Isak bygger opp gården med egne never, står det stadig. Og han er sterk! Men det går forbløffende fort: Han begynner med to tomme never og en brei rygg, og på tre år har han ku og okse, hest og slede, for ikke å nevne geite- og saueflokker, en ikke ubetydelig osteproduksjon, stall, fjøs og hus med vedovn, skikkelige vinduer og veggklokke som slår tida. Kona er riktignok stygg, men to barn har han forsyne meg også.

Nybråttsarbeidet kan ikke ha vært gjennomført uten litt juks, i dette tilfelle at hobbybonden og romantikeren Hamsun har latt sin begeistring og entusiasme gjødsle marka så grøden ble større, og gitt ham litt ekstra penger til innkjøp. Likevel er gleden Isak føler når han står og ser på hva han har oppnådd, noe alle kan kjenne seg igjen i. Der det før var villmark, er det nå et fruktbart jorde. Det som en gang var et egg, er nå en høne, eller en gryterett. Synlige bevis på at det nytter å leve og å virke. Der det før var et krater i jorda, står det nå et drivhus der salaten vokser så fort at jeg må plukke den hver dag, der tomatene rødmer av all oppmerksomheten fra sola, og vinranken kanskje, bare kanskje, kommer til å gi fra seg en klase eller to med modne druer før vinteren kommer.

OG PÅ LANDET KAN til og med uvirksomhet virke produktivt. En vakker solskinnsdag går vi på tur til Tranevåg, bare for å gå på tur. Hyrden synes det hele minner om de greske landskapene slik de var i antikken, som i historien om Daphnis og Chloë, før alle de greske åssidene ble snauhogd. Hyrden synes det meste minner ham om antikken, så han blir møtt med en passe dose sarkasme. Men så, i den siste svingen merker vi at det lukter tsatsiki. Vi ser oss om, og rett nedenfor veien er hele skråningen dekket av ramsløk - den norske villhvitløken som nesten har gått i glemmeboka. Det er bare å knaske i seg, og snart lukter vi som grekere hele gjengen.

På kvelden nyter vi markens grøde og kjøpemat i salig blanding, skylt ned med store mengder vin - som dessverre ikke er så stram og tynn som gresk vin, men likevel gjør susen. Jeg har kjøpt et dielam fra Albert Idsøe i Stavanger som vi baker med bjørkeris i den gamle bakerovnen. Bjørka tørker inn under stekingen, og gir kjøttet en mild smak av skog, som blander seg med det nesten hvite lammekjøttet, med den søtlige melkesmaken. Sammen med den hjemmelagde og delvis hjemmeplukkede tsatsikien og det hjemmebakte speltbrødet som hyrden har eltet i evigheter på bordet utenfor huset, er vi enige i at det ikke kunne ha vært mer perfekt, for romantiske byfolk.

Byen kaller de besøkende tilbake. Ingen av dem har lappen, naturligvis. Når jeg er på vei hjem fra Snartemo stasjon, ser jeg noe som får hjertet mitt til å vokse seg stort og varmt. En gammel mann går og pløyer jordet sitt. Ikke med traktor, men med en stor og kraftig fjording som langsomt går framover på jordet mens plogen snur jorda og gjør klart for mer grøde.

DIELAM MED BJØRKERIS

Selv hvis du ikke får tak i dielam kan det være fint å bruke bjørkeris for å sette smak. (Albert Idsøe i Stavanger har hjemmeside www.idsoe.no) Det er uansett et poeng å ha et velhengt lammelår. Det smaker bedre og det gir fra seg mindre væske under stekingen. Hvis du ikke har egen bakerovn, og ikke er veldig rutinert i å kjenne etter hvor stekt kjøttet er, anbefaler jeg deg sterkt å bruke et elektronisk steketermo-meter. Hvis du har en pizzastein eller noen ildfaste murersteiner du kan legge i bunn av stekeovnen, er det fint, for dermed kan kjøttet steke i en ovn som blir gradvis lunere. Nok til 6-8

1 lammelår, 2-3 kg

bjørkeris med blader

salt

La kjøttet hvile på kjøkkenbenken i noen timer før du steker det, så det blir romtemperert. Gni det inn med salt og legg det oppå et bjørkeris. Du kan eventuelt også binde noen mindre bjørkeris rundt med en hyssing.

Forvarm ovnen til 220 grader, helst med en pizzastein eller annen stein inni. (Med stein tar det lengre tid, for steinen må også varmes opp.) Legg inn kjøttet og skru ned varmen til 175 grader. Stek i 45 minutter, skru deretter ned varmen til 100 grader. La steke til kjøttet har 60 grader i kjernetemperatur. Skru av ovnen og la kjøttet stå og hvile i ovnen i 40 minutter. Stiger kjernetemperaturen til over 65 grader, åpne opp ovnsdøra, men la den hvile like lenge.

NORSK TSATSIKI MED RAMSLØK OG LØPSTIKKE

Tsatsiki er en nokså bestemt rett bestående av yoghurt, hvitløk, agurk og ofte olivenolje, så denne fortolkningen er ikke strengt tatt en ekte tsatsiki. Jeg bruker en blanding av ramsløk og løpstikke. Selv om du ikke har ramsløk tilgjengelig der du bor, er det nå en gårdsprodusent, Smilden, som har begynt å selge små bokser med ramsløkpuré som kan være grei å bruke i stedet. Du kan også bruke en blanding av hvitløk og vårløk, men det blir ikke helt det samme. Løpstikke kan også være vrient å få tak i, men du kan bruke mange slags friske urter. Jeg synes en tsatsiki-variant med oregano også er godt.

Ramsløk er en om lag 20 cm høy plante som likner til forveksling på liljekonvall, men når man lukter på den, er det ingen tvil. Hele planten er spiselig. Den vakre blomsten og den vesle knollen (feddet) er ekstra godt. Vokser i løvskog i bratte og skyggefulle lier fra Oslofjorden til Trøndelag.

1/2 liter yoghurt

2/3 agurk, skrelt, frøkjernen fjernet, revet

3-4 ramsløk, med blader, blomst og løk, finhakket

2 ss finhakket løpstikke eller annen urt

din beste olivenolje

Ha yoghurten i et kjøkkenhåndkle og heng det opp, eller legg det i en metallsikt så det får rent av seg. La det henge i minst 30 minutter. Bland alle ingrediensene unntatt oljen og la stå så lenge du har tid til. Rør inn litt olje like før du skal servere.

HVETEGRASJUICE

En fin måte å få i seg markens grøde pluss masse klorofyll og vitaminer og antioksidanter, er å dyrke hvetegrass. Dette har blitt en motedrikk i New Yorks dyre og helsefanatiske juicebutikker, men det er lett å lage hjemme.

Det gjør du ved å fylle en form - et lokk eller en langpanne eller noe sånn - med et tynt lag jord og masse hvetekorn. Etter fem-seks dager på badegulvet eller kjøkkenbenken (ikke i for sterkt sollys, hold den fuktig) har du grønt, saftig gras som er 10-15 centimeter høyt. Klipp litt av det og mos i ei kvern eller med en liten blender (og sil gjennom en metallsikt, så du ikke får med de lange fibrene). Et lite shot er nok til å gi et friskt energitilskudd og en intens, søtlig smak som varer lenge.  

Også denne sommeren vil Magasinets faste matskribent Andreas Viestad hver uke skrive fra sitt sommersted på Sørlandet.

Markens grøde: I ditt eget nærområde kan du komme over nyttige ingredienser.
Stekt på bjørkeris: Ovnsbakt dielam på bjørkeris gir en mild smak av skog.
Juice: Hvetegrasjuice er en motedrikk i New York som er lett å lage hjemme
Norsk tsatsiki: Med ramsløk og løpstikke kan du lage din tsatsiki.