Marklund & Bergström tar saken

Liza Marklund (39) skrev suksessboka «Sprengeren». Helena Bergström (37) spiller den stressa småbarnsmoren og krimjournalisten i filmen.

{ndash}FAEN HELLER! Det er Liza Marklund som banner. {ndash}Er det ikke typisk? Folk reagerer på at Annika Bengtzon i filmen ikke rekker barnehagen, utbryter hun.{ndash}Men det skjer jo fordi hun står fastbundet med dynamitt rundt magen, fortsetter Helena. {ndash}Ikke fordi hun har glemt ungene.{ndash}Fremdeles er det slik at hvis mannen tar halvparten av ansvaret for hus og barn {ndash} slik han gjør i filmen {ndash} virker det som om han gjør alt , sier Liza.{ndash}Hvilken helt, liksom! flirer Helena.VI ER I AFTONBLADETS AVISHUS, like ved Globen i Stockholm. Her forberedte Helena seg på rollen som tabloidjournalist, og her er Liza fast spaltist. Bak oss arbeides det frenetisk mot nye deadlines, løpesedler og oppslag. Ikke ulikt avismiljøet som skildres i «Sprengeren». Filmen får norsk premiere 15. februar. I Sverige har den hittil trukket over 400000 tilskuere. Boka er for lengst en bestselger i Sverige og Norge.Hovedpersonen Annika Bengtzon er journalist og nyutnevnt sjef for den mannsdominerte kriminalredaksjonen. På jobben motarbeider gubbeveldet og sure kvinnelige kolleger henne. Hjemme sukker ektemannen oppgitt over konas prioriteringer. Sverige skal arrangere OL. Og så eksploderer en OL-arena. På stadion ligger OL-sjefen sprengt i småbiter. {ndash}Krimplotet er med på å gjøre filmen spennende, men det jeg falt for, var karakteren Annika, sier Helena.{ndash}Kvinner i mannsdominerte miljøer blir ofte framstilt som menn. De får aldri være kvinner med alle de feil og mangler vi har. Da jeg leste boka, kjente jeg meg igjen i Annika. Jeg pløyde meg gjennom sidene, og sa straks at dette vil jeg gjøre.Og det fikk hun, med ektemannen Colin Nutley i regissørstolen og Svensk Film i ryggen. Allerede neste måned starter de innspillingen av oppfølgeren «Paradiset». Neste år står nummer tre, «Studio Sex», for tur. Helena og Liza ble kompiser med det samme de traff hverandre. De mener de er en slags sjelsfrender, og prater mye på telefonen. I dag girer de hverandre opp over likestilling og kvinnekamp, et yndlingstema. Den svenske fittstimen er åpenbart ikke død. {ndash}HELENA HAR SAMME TEMPERAMENT som Annika, mener Liza.{ndash}Annika er skapt for å ha et bredt register. Hun skal være øm og moderlig samtidig som hun er aggressiv, kjører over folk og gråter på feil steder.{ndash}Mange {ndash} spesielt kvinner {ndash} blir provosert over at en kvinne framstilles slik, sier Helena.{ndash}De reagerer på at hun bråker og kjefter og ikke er opptatt av å gjøre andre til lags. Og så er det selvfølgelig dette maset om at hun burde bry seg litt mer om barna. {ndash}De som blir provosert av dette, er de samme som ikke vil innse at kvinner og menn har forskjellige vilkår og muligheter i samfunnet, mener Liza.{ndash}Jeg har skrevet en stor rapport om likestilling og lest 4000 sider fakta om emnet, så det foredraget kan jeg dra når som helst. Jeg skrev halve «Sprengeren», og så skrev jeg likestillingsrapporten {ndash} fordi jeg var blakk {ndash} før jeg avsluttet boka. Vi har de siste åra fått høre at vi er likestilte, derfor kan vi slutte å skrike. Men på skolen får jentene prate bare en tredjedel av tida, guttene to tredjedeler. Og hvis ei jente prøver å prate mer, oppfattes hun som bråkete og dominerende. Normen i samfunnet er fremdeles at jenter skal ta liten plass. Jeg satt selv på første pult, var best i klassen, og følte likevel at jeg ikke var god nok.{ndash}Jeg er alltid blitt oppfattet som aggressiv, helt siden jeg gikk på teaterskolen, nikker Helena. {ndash}Men jeg er jo ikke sint, jeg er engasjert. Jeg kom rett fra skolen til Dramaten, som er et strengt hierarkisk teater. Der hadde jeg utbrudd som ikke var kloke! Og det ble jeg straffet for. Jeg ble tatt av en stor rolle på hovedscenen og satt på en liten scene der jeg skulle tuktes.{ndash}Ble du snill?{ndash}Nei, jeg byttet teater!Helena smiler fornøyd og aker seg fram på stolkanten mens hun prater. I røde skinnbukser og utringet topp minner hun mye om sin kjente rollefigur Fanny i «Ä nglagård». Blid, intens, rappkjefta og full av faen. {ndash}Jeg har sterke kvinnelige skuespillerkompiser som oppfører seg som småpiker når de kommer inn i teatermiljøet. De svinser rundt for å tekkes teatersjefene. For det er da man får de store rollene. Det er da Bergman klapper deg på hodet. Menn kan gjøre hva faen som helst. Knulle rundt, drikke seg stupfulle, bruke stoff og slå hverandre ned på byen. De blir sett på som «kunstneriske». Hadde en kvinne gjort det samme, ville hun blitt oppfattet som en snuskete alkiskjerring. {ndash}HAR ANNIKA MANGE av dine trekk, Liza?{ndash}Vi har en del felles. Vi er begge journalister, vi har barn, vi bor i Stockholm og vi har samme livsvilkår som kvinner. Hun har fått låne min måte å jobbe på {ndash} da jeg var som verst. For sånn var jeg. Som en stridsvogn.{ndash}I høye hæler?{ndash}Just det. Men jeg er ikke like målbevisst som Annika. Hun biter seg fast i avisa, selv om hun blir utskjelt, misforstått og motarbeidet. Hadde det hendt meg, hadde jeg sagt «hej då»! Jeg er typen som bare går. Eller...Iblant blir jeg sparket ut med skallen først! sier Liza og ler. {ndash}Annika ville aldri sagt opp sin fine jobb for å sette seg på soverommet og skrive kriminalromaner. Det var akkurat det Liza Marklund gjorde, da hun tok steget fra medieverdenen og ble bokmillionær. Etter en vellykket karriere som avisjournalist i blant annet Expressen, ble hun nyhetssjef på TV4. Der ble hun bare i ett år.{ndash}Det var så jævlig at jeg spydde på jobb {ndash} hver dag. Jeg trodde jeg fikk jobben fordi jeg var dyktig, men det viste seg at jeg fikk den fordi jeg er kvinne. Ledelsen trengte et kvinnelig alibi. De skrøt til og med av at jeg var småbarnsmamma. Det de ikke skjønner, er at man ikke trenger å kvotere inn kvinner i høye stillinger. Det holder å slutte å kvotere inn menn. {ndash}HAR DERE KJENT en konflikt mellom karriere og barn?{ndash}Jeg har nok gått rundt med litt dårlig samvittighet, sier Helena.{ndash}Jeg kan få anfall hvor jeg skal være «flink mor». Her om dagen bakte jeg først boller med ungene, og i stedet for å kjøpe kjøttboller til middag, skulle jeg selvfølgelig lage dem selv. I stedet for pepper tok jeg kardemomme, og det smakte jo ape, ler hun.{ndash}Da jeg gikk gravid, abonnerte jeg på alle barneblader som fantes. Da begge ammingene gikk til helvete, og jeg måtte kjøpe morsmelkerstatning, føltes det som å handle narkotika. Jeg kjente meg så mislykket. Selv vokste jeg opp på 70-tallet, med skuespillerforeldre som var opptatt av å forandre verden med teater. Vi barna satt under bordet og nappet de voksne i beina mens de snakket om viktige ting. Jeg drømte om å bo i hus med hage, se på tv på lørdagene og spise middag med mor og far. Så jeg har vært opptatt av gi noe av denne type trygghet til mine egne barn. Jeg kjøpte villa utenfor byen {ndash} men glemte at jeg faktisk skulle spille teater. Villalivet gikk ikke. Til slutt lærer man å være sann mot seg selv. Man gjør så godt man kan. Og jeg begynte jo i dette yrket selv {ndash} så jeg kan ikke ha blitt skadet. Selv om jeg er skuespiller, kan jeg være en fantastisk mamma {ndash} og lage kjøttboller med kardemomme! {ndash}Man være sann mot seg selv, ellers lykkes man ikke i å elske sine barn, mener Liza. {ndash}Jeg har aldri hatt dårlig samvittighet overfor ungene. De har det bra. Jeg skulle ønske at jeg selv hadde hatt det som mine barn har det. Selv om de har vært lenge i barnehagen i perioder, har de alltid kommet i første rekke for meg. Men jeg vil ha både og {ndash} ellers er jeg ikke lykkelig. Og vi er heldige. Det er første gang i verdenshistorien at kvinner kan være yrkesarbeidende og ha barn samtidig {ndash} til og med som alenemor, slik jeg var med det første barnet, sier hun. 21 år gammel ble Liza alenemor. {ndash}Ja, hvordan kan dere klage på kvinners vilkår når dere begge har gjort suksess?{ndash}Jeg har gjort suksess til tross for at jeg er kvinne. Jeg ville hatt det mye enklere hvis jeg var mann, kommer det kjapt fra Liza. {ndash}Og jeg har vært heldig som har overlevd i bransjen. Jeg vet ikke helt hvorfor. Publikum har villet se meg. Og det var flaks at jeg møtte min mann Colin {ndash} som aksepterer å leve og jobbe med en kvinne som har meninger hit og dit. Liza understreker at hun ser på sine bøker som et ledd i en politisk kamp, en geriljakrig. Helena ser på filmene som en forlengelse av kampen. Begge er stolte over å kalle seg feminister.{ndash}For meg er det en selvfølge. Det er klart at man står opp for det man tror på, sier Helena. {ndash}Det er klart jeg er feminist, sier Liza. {ndash}Jeg har jo hjerne. Bli med i debatten: Er det bare dumme kvinner som ikke er feminister?

Artikkelen fortsetter under annonsen

<HLF>Berømte blondiner:</HLF> Helena Bergström (161 centimeter, t.v.) og Liza Marklund (181 centimeter) er fascinert av tempoet og trøkket i tabloidavisene. - Men jeg ville aldri jobbet i en avisredaksjon igjen. Jeg vil bestemme selv, sier eksjournalist Marklund.
<HLF>Helena Bergström.</HLF>
<HLF>Karrierekvinner:</HLF> Helena Bergström (t.v.) og Liza Marklund er begge havnet i kategorien «folkekjære». - Dermed blir vi ikke sett på som riktig «fine», sier Liza. - Og det skiter vi i! sier Helena.
<HLF>Liza Marklund.</HLF>