Markus Midré

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Markus Midré Bok: «Lungene», Forlaget Oktober, 2002 Første setning: Da jeg forstørret bildene av lungene forsto jeg endelig hvor alt forsvant.Det mørkner. Jeg sitter foran vinduene, i lyset fra en flimrende monitor. Utenfor flagrer snøfillene mellom de tunge bygningene, trærne fylles av mild luft. Jeg løfter hodet, og bak de høye trekronene skimter jeg butikkene, kontorbyggene, lysene fra helikopterlandingsbanen. Summingen av mennesker. Det mørkner, det firkantede uret over skrivebordet viser åtte minutter over fem, og skyggene legger seg over bøkene, bunkene av papirer, det svarte bronkoskopet jeg fikk av Berit for lenge siden. Begrunnelsen: Egentlig begynner boka et annet sted, noen sider lenger fram. Men jeg hadde lyst til å skrive en slags prolog, en innledning der den poetiske grunntonen i boka settes, og der jeg-fortelleren introduseres. De første linjene beskriver en person som sitter alene på kontoret sitt og stirrer ut på verden. Han arbeider ved lungeavdelingen på et stort, moderne sykehus. På skjermen foran ham lyser bildene av syke, støvtunge lunger. Å studere dem får ham til å reflektere over alt som har gått tapt i livet hans. At ingenting er blitt borte. At ingenting forsvinner ut av verden. hallgeir.opedal@dagbladet.no Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!