Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Mat for guder

Jeg tror. Det vil si, jeg tror jeg vil ha litt til.

JEG SLIKKER MEG på fingrene og setter bollen med sor patel tilbake i kjøleskapet. Det er femte gang jeg har vært bortpå den siden middagen med Maria og Leslie. Uavhengig av om jeg er sulten eller ikke, må jeg ha en munnfull av den avhengighetsskapende, krydrede svinegryta med få timers mellomrom.

Først føltes det litt ulovlig å spise svin på ei øy med mange og nitti prosent muslimsk befolkning. Men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det ikke var det som var det mest pikante.

Selv om sor patel ikke er noen typisk zanzibarsk rett, er den et godt eksempel, både på øyas rike og åpne mattradisjoner, og på den rollen religion spiller i dagliglivet på øya.

Da Babu Emerson - som jeg leier leiligheten i steinbyen på Zanzibar av - hadde fått tak i svinekjøtt fra fastlandet, ble det besluttet at Maria, øyas beste kokk og medlem av den vesle kristne indiske minoriteten, skulle få kjøttet, så hun kunne lage sor patel - en kristenrett fra Goa i India, og yndlingsretten til Babu. Navnet på retten, forklarte Babu meg, er en slags spøk. Sor betyr noe som bror eller munk, og er det man kalte nyomvendte kristne i den portugisiske kolonien, og Patel er det vanligste indiske etternavnet. Men den nye religionen sitter ikke særlig dypt, og selv om Bror Patel er et fromt medlem av menigheten, henger mye av hinduen igjen, så det er utenkelig for ham å spise oksekjøtt - derfor må gryteretten lages med svin. Babu, som har levd de siste tjue åra på Zanzibar, hvor religionen er allestedsværende, og aldri helt hva den gir seg ut for, klukker, kniser og ler henrykt mens han forteller om rettens opprinnelse. Jeg, på min side, konstaterer at det er en av de beste gryterettene jeg har spist.

RELIGIONEN ER OVERALT, i måten folk kler seg på, i ikoner, slagord og bilder på veggene i butikkene, og i måten man hilser på. Fra tepaviljongen på toppen av huset i Sokomohogo Street kan man sitte og se sola dykke ned i horisonten mens man hører de forskjellige religionene melde seg av for dagen. Litt før seks - mens sola fortsatt henger hel og rød over havflaten - er klokkespillet i hindutempelet i gang.

Hinduene har stilt klokka si etter når sola går ned i India på den nordlige halvkule, og er derfor alltid litt ute av synk med forholdene på øya. Den anglikanske kirken, på sin side, er ikke opptatt av sola i det hele tatt, så de begynner nøyaktig klokka seks hele året. Katolikkene i den vakre katedralen et steinkast unna Sokomohogo Street er ofte litt forsinket, selv om de i prinsippet følger samme systemet, så deres klokke begynner ikke å kime før nærmere ti over. Så, omtrent ti på halv sju, idet sola forsvinner og hele verden er skjør og blå, begynner muzzeinen i moskeen like ved siden av katedralen sin iherdige stadfesting av hvem som egentlig er sjefen på øya. Og han får følge av et femtitall andre muzzeiner over hele byen, alle med volumet skrudd opp til 11 i håp om å overdøve hverandre, og alle med høyttalere som produserer vel så mye skrapende, elektrisk støy som gjengivelse av menneskestemmer. Allah er stoooor, og han spiller i hardrockband.

TILSYNELATENDE ER DET tre religioner som lever side om side her på Zanzibar. Men når du ser litt nøyere på det, er det i virkeligheten mange, mange flere. Muslimene på øya, for eksempel, deler seg ikke bare inn i sjia og sunni, men en rekke andre sekter og grupperinger. Ibadittene, som skiller seg fra andre muslimer ved at de ikke krysser armene når de ber, regner seg selv som ekstra fromme, selv om de av omverdenen blir sett på som de mest skinnhellige. Bahoraene, der mennene går med hvite pyjamas og kvinnene med ballongskjørt i fargerikt kjøkkengardinmateriale, kalles bahorribles på folkemunne. På den liberale delen av skalaen har man ismailittene: Deres åndelige overhode er Aga Khan - svogeren til Rita Hayworth, en polospillende playboy som bor på Rivieraen og elsker gambling og årgangschampagne. Det er bare logisk at ismailittene ikke trenger å be mer enn tre ganger om dagen, mot de fem som er foreskrevet i Koranen. Deres motsats er ishnashiriene, en heller dyster gruppering som minnes torturen av Hussein ved å slå seg selv med barberblader.

Det eneste som samler alle øyas muslimer, er maten: Den kinesiske familien Shum har klart å overbevise så godt som hele øya om at nudler er det beste man kan spise for å bryte fasten under ramadan, og den driftige, ikketroende buddhistiske familien har nå fire nudelfabrikker som jobber på spreng for å ftre de rettroende. 300 000 om dagen på det meste - en tredel av øyas befolkning.

Hinduene er heller ikke enige med seg selv. Kastesystemet på Zanzibar har så godt som brutt sammen. Nesten alle hinduene på øya påstår at de er braminer, og man har derfor ingen å se ned på. Til gjengjeld mistenker alle hverandre for å ha jukset mer enn dem selv - men det er vanskelig å avsløre at naboen er fra bondekasten, uten å innrømme at man selv bare er kjøpmann.

DET FINNES NOEN rare religioner på øya også: Parserne, for eksempler, de som tror på Zarathustra, og hvis merkelige gravleggingsritualer gjør at de ses på med en viss skepsis: Når de dør, legges likene på toppen av høye tårn - kalt stillhetens tårn - for at kråker og gribber skal spise dem. Av og til mister kråkene en halvspist finger eller tå ned på balkongen til godtfolk, og det ender med sinte leserbrev i lokalavisa, eller det som verre er.

Etter hvert som kokka Maria lager mat, blir huset fylt med lukta av krydder, fisk og kjøtt. Maria var en gang innehaver av øyas beste restaurant, Chit Chat, et intimt, lite spisested like ved den katolske katedralen der hun og de fleste kristne inderne går for å be, bare et kvartal unna huset i Sokomohogo Street. Mens hun og dattera Leslie steker de deilige, oppblåste pooribrødene, forteller hun oppgitt hvordan det var en religiøs konflikt som til slutt gjorde at hun måtte legge inn årene og legge ned restauranten.

-  Han som jobbet som restaurantsjef hos oss ble gjenfødt, og du vet hvordan de er. Det er ikke nok at man går i kirka og ber hjemme. Han ville omvende folk, og slikt blir det bråk av. Og han nektet å servere alkohol, og slikt blir det ikke kunder av. Han begynte til og med å kreve alkoholfri altervin.

Jeg skulle til å spørre hvorfor hun ikke bare sparket ham, hvis han var så håpløs, men Leslie, som til nå ikke hadde sagt stort, begynte plutselig å skravle energisk. Da middagen var over, og Maria og dattera hadde gått hjem, begynte Babu å knise for seg selv.

-  Merket du hvordan det ble litt svett stemning da Maria snakket om restaurantsjefen som har blitt gjenfødt? Det passer seg liksom ikke for katolikker å være nyfrelste og gitarspillende gladkristne. Ingen, selv ikke prestene, liker dem, og det har oppstått en splittelse i menigheten, mellom de nykristne og de gammelkristne. Men det kinkige er at restaurantsjefen er svigersønnen til Maria, og altså gift med Leslie. De snakker aldri om konflikten, annet enn sånn som i kveld, indirekte.

-  Kjenner du den Tom Lehrer-sangen som går sånn «All the Protestants hate the Catholics, and the Catholics hate the Protestants, all the Hindus hate all the Muslims, and everybody hates the Jews»? Vel, det gjelder ikke for Zanzibar. For det første er det ingen jøder her på øya, og for det andre er alle så opptatt av å mislike sine egne at de ikke bryr seg om hva andre tror på eller driver på med.

Sor Patel

Historien jeg fikk fortalt om sor patel, ja selv stavemåten, synes å være nokså annerledes i andre deler av verden - som for eksempel i Goa eller Portugal som er to av dens opprinnelsessteder. Kanskje er det bare ljug. Men jeg foretrekker den slik jeg fikk den servert.

Selv om du ikke er spesielt glad i lever, kan det være en idé å ha små biter lever i gryta, det bidrar til en fyldigere smak, samtidig som den litt metalliske leversmaken ikke kan merkes.

Det er ingen vits i å lage lite sor patel, retten holder seg godt i ei uke i kjøleskapet - mer hvis du varmer den opp fra tid til annen - og blir bare bedre og bedre dag for dag. Og den kan fryses. Det beste er om du får tak i svinekjøtt fra skanken. Det er litt seigt og må koke lenge, men har mye smak.

1 1/2 kg svinekjøtt, skåret i terninger

ev. 1/2 kg svinelever, skåret i terninger

1 ss svart pepper

2 ts gurkemeie, pluss ev. mer seinere

2-3 hele tørre chili

2-3 ss finhakket ingefær

2 ts ingefærpulver

3 cm av en kanelstang

5-6 nellikspiker

1-2 ss spisskummenfrø

2-4 ss eddik, helst epleeddik

2-3 ss paprikapulver

2 løk, hakket

2 paprika, hakket

vegetabilsk olje

smør

salt

Kok kjøtt og lever i 2 liter vann i en times tid. Ta vare på vannet.

Knus krydderne. Maria og Leslie gjør det på en flat overflate med en kjevleformet stein, du kan også bruke kjøkkenmaskin eller morter. Bland inn eddik så du har en våt krydderblanding.

Tørk av kjøttet. Stek kjøttet litt etter litt i olje eller smør så det får en stekeflate.

Stek løk og paprika i olje. Ha i krydderblandingen og kjøttet. Hell over resten av vannet fra kokingen. (Hvis det er grumsete, sil det gjennom et rent kjøkkenhåndkle som ikke lukter såpe.) La koke i 20 minutters tid. Smak til med mer eddik, paprikapulver og ingefær etter smak.

Nudler med blekksprut, scampi og kylling

Dette er en nudelrett som har alt, men som godt også kan lages uten fullt så mange ingredienser - den lar seg fint lage utelukkende med kylling. Oppskriften er basert på en rett jeg fikk av George Shum, den kinesiske nudelkongen på Zanzibar. Hans variant er litt fancy, han har laget en slags kurv av nudler. Når jeg lager den selv, blander jeg nudlene sammen med retten. Du trenger heller ikke alle krydderne, blandingen av soya, ingefær og sesam er det viktigste.

Nok til 4

200 gram kylling, i strimler

150 gram scampi, rå, uten skall

2 ts finhakket ingefær

ev. 1 chili

2-3 nellikspiker

1-2 cm av en kanelstang

200 gram kokt blekksprut

1 brokkoli, delt opp i enkeltblomstene og kokt i 5 minutter

2 ss soyasaus

2 ts brunt sukker

2 ss sesamolje

ev. 2 ss sesamfrø

200 g nudler

vegetabilsk olje

Knus krydderne. Varm olje i en wok og stek kylling og scampi sammen med krydder og chili over sterk varme. Ha i blekksprut, sukker, soyasaus, et par spiseskjeer vann og brokkolien. Skru ned varmen og la koke i et par minutter. Hvis du vil ha en litt tjukkere saus, ha i litt maisenna.

Kok nudlene - tida avhenger av hva slags nudler du har og hvor tjukke de er. Bland nudler og innholdet i woken. Ha over sesamolje og sesamfrø og server.  

Te med sitrongress 

Dette er en deilig og rensende te som gjerne drikkes i forbindelse med store høytider hvor man spiser for mye. Du kan lage den utelukkende med sitrongress og vann, men jeg synes det er best å bruke litt vanlig te også - ikke earl grey, som blir for overveldende.

Nok til 4

7-8 dl vann

1 sitrongress

1 liten klype te

ev. sukker og sitronsaft

Kok opp vann. Knus sitrongresset med flatsiden av en kniv, finhakk det og ha det i vannet. La koke i 5-10 minutter, avhengig av hvor sterk du vil ha teen. Blir den for sterk, ha i mer vann.

Ta av varmen og ha i teblader. La trekke i 3-5 minutter. Server med noen dråper sitronsaft og eventuelt litt sukker.

Rik på kontrast: Religionen setter farge på klær og på mennesker.
Rensende: Te med sitrongress drikkes gjerne når man spiser for mye.
Fellesnevner: Maten har samlet Zanzibars muslimer. En kinesisk familie har overbevist øyboerne om at nudler er det beste man kan bryte fasten med. Her en variant med sjømat og kylling.
Dagen lang: På Zanzibar finnes mange religioner - alle har sine «høytider» i løpet av døgnet.
Sor patel: Et godt eksempel på Zanzibars rike og åpne mattradisjoner.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media