Mattis Øybø

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Mattis Øybø Bok: «Alle ting skinner» (Oktober) Begynnelsen: Foran ham står en kvinne han ikke vet hvem er. {ndash}Otto? Otto Horn? Nei, det var lenge siden. Otto tar av seg hodetelefonene. Legger dem rundt halsen. Slår ikke av musikken. {ndash}Hvordan går det? spør hun. Han ser på henne. Forsøker å plassere henne. Klarer det ikke. {ndash}Joda, det går fint. Og du selv? sier Otto. {ndash}Joda, jeg har det bra, sier hun. {ndash}Fint. {ndash}Ja. Begrunnelsen: Den første setningen var faktisk en av de første setningene jeg skrev da jeg begynte på boka for fire år siden. Det vil si, den lød ikke helt sånn. Den lød: «Foran meg står en kvinne jeg ikke vet hvem er». Da jeg endret boka fra førsteperson til tredjeperson, ble den som den er nå. Ønsket mitt var å beskrive en scene hvor en mann treffer en kvinne. Han vet ikke hvem hun er, men hun vet hvem han er. Det er en velkjent situasjon for mange og fører ofte til et sosialt spill der man ikke skal røpe at man ikke vet. I tillegg er det en sårbar situasjon. Ved å begynne slik får jeg sagt at hovedpersonen er en mann som glemmer, og samtidig antydet at dette tilfeldige møtet får betydning for ham. Så kan romanen begynne. hallgeir.opdal@dagbladet.no