Med hånda på ballen

Marit Breivik (48) er språklig idrettsskadet. Hjemme må hun ha håndballfrie soner.

- HVIS JEG HADDE KUNNET legge deg i bakken, så hadde jeg gjort det den gangen, sier Marit Breivik. Journalisten fra VGs sportsredaksjon smiler svett. - Da jeg skrev at du skulle gifte deg? - Ja. Da ble jeg temmelig forbanna. Det er tirsdag 11.11. klokka 11. Vi kunne ha mimret om sluttstreken for første verdenskrig, men det finnes viktigere ting her i livet enn krig og fred. Vi fokuserer på startskuddet for kvinnenes håndball-VM. Landslagets hovedsponsor har invitert til lunsj i forkant av laguttaket. Trener Marit Breivik skjenker kaffe og pludrer med de frammøtte som om de var på formiddagsmat hjemme i stua hennes. Hun snakker om julegaveinnkjøp («Jeg var så fornøyd i går, atte. Ni gaver, til alle tantebarna. Jeg prøver alltid å rekke det før VM.») Om den gode karamellpuddingen de har på et hotell i Drammen. Om hvem av sportsjournalistene hun har kunnet tenke seg å banke opp, når de har konsentrert seg om privatlivet hennes istedenfor sport. Så er det tid for laguttak. Breivik tegner og forklarer:- Slu på streken. Tøff i forsvar, sier Breivik, og fortsetter:- Uvant på innhopp, men farlig i ankomsten. Høy motivasjon på oppgaver. Språket er, med andre ord, like pussig som i fotball. Men det er viktig ikke å blande. Det holder ikke å legge seg i forsvar, spille dritkjedelig og være fornøyd med å tape for Marit Breivik. Når VM begynner på tirsdag, er Norge favoritter. DAGEN ETTER kommer landslagstreneren ut av tåka og inn døra på Frognerseteren. Hun er kledd i leopardmønstret genser. Det synes like greit å spørre henne med en gang:- Vinner vi VM?- Det er jo det som er så spennende med det nuet vi er i nu, sier Marit Breivik. Hun insisterer på at det hjelper å snakke sånn. Hun har lært det av en dansk psykolog ved navn Frimodt. Hun kaller det «total energistyring». Man kunne også kalt det en språklig idrettsskade. - Hvis jeg er godt til stede i nuet i dag, øker mulighetene for å vinne verdensmesterskapet. Hvis jeg bare tenker på 14. desember, kan jeg glemme å vinne. Mange var skeptiske da Marit Breivik tok over kvinnelandslaget etter Sven-Tore Jacobsen for ti år siden. Ikke bare dreide det seg om en kvinne, men hun skulle på død og liv spørre spillerne hvilken taktikk de likte best. - Jeg synes for så vidt det er avgjørende at folk har det ålreit. Jeg tror det går an å kombinere det å være en god trener med å ha omsorg for spillerne. Det er kanskje der jeg skiller meg ut som trener, forklarer Breivik.- Legger ikke andre trenere vekt på det sosiale?- Jeg tror det er veldig variabelt. Jeg er jo ekstremt glad i mennesker. Uansett hva jeg driver med. Jeg har det fra familien. - Er menn og kvinner grunnleggende forskjellige som trenertyper?- Jeg synes ikke det skal bli en vedtatt sannhet. Jeg kjenner mange mannlige trenere som er like opptatt av helheten som sine kvinnelige kolleger. Marit Breivik illustrerer «helhet» med hendene.- Samtidig får jeg ofte en del gratis ved å være kvinne. Jeg har kjent på kroppen hvordan det er å være premenstruell. Jeg kan være i garderoben, og stå under den samme dusjen. Alt handler ikke om å være forståelsesfull og grei hele tida for landslagstreneren. Breivik har sluttet å synes synd på de spillerne som ikke blir tatt ut til VM.- Jeg tenker på dem, men det er også en treningssak. I starten levde jeg meg mer inn i skuffelsen spillerne følte. Jeg er mer konstruktiv nå. Det viktigste er å ta ut det beste laget. «VI ER LIKSOM barna hennes,» sier noen av spillerne selv. De har nok misforstått. - Jeg kommer veldig nær dem. Men jeg har vært veldig bevisst på ikke å tenke på dem som barna mine. Jeg tenker mer på sjølstendige mennesker som vil skape noe sammen og realisere seg sjøl. Der er jeg en veileder. Mange foreldre oppdrar kanskje ungene sine sånn også. Spillerne forteller om en trener som spør og graver om problemer i familien, eller om hvordan det går med den nye kjæresten. Og hun inviterer gjerne kjærester med på samling eller på middag hjemme hos seg selv.- En landslagsspiller er på reisefot 80- 90 dager i året. Det er jo fryktelig synd hvis et forhold skal ryke fordi hun spiller på landslaget. Vi må bidra til å øke stoltheten han føler ved å ha en kjæreste på det laget. Eller hun. - Vi har jo både homofile og heterofile par, presiserer Breivik. En og annen har nok fått med seg akkurat det. Få andre idretter har fått tilsvarende fokus på seksuell legning.- Spillerne ble dyttet kraftig på å bekrefte eller avkrefte rykter om hvem som er lesbiske. Det har roet seg ned. Nå har vi vært gjennom temaet med Mia Hundvin og delvis med Gro Hammerseng. Spillerne vet at de kan velge å holde privatlivet for seg sjøl hvis de vil: De har blitt mer fortrolige med å si nei. Dessuten er vel ikke temaet så spennende lenger. Breivik kunne i stedet tenke seg mer oppmerksomhet rundt mannlige homofile idrettsutøvere.- De blir skviset, de guttene. Dessverre er homofile toppidrettsutøvere foreløpig ikke tolerert i noen særlig grad. Kvinnemiljøene er mer åpne. HÅNDBALL ER FORTSATT en dugnadsidrett. Få spillere lever av sporten. Derfor oppfordrer Breivik jentene til å skaffe seg en framtidsrettet utdanning.- Du skal ikke stå der uten noe meningsfylt å drive med den dagen du er ferdig med håndballen. Du beriker livet ditt med å lære deg noe annet også. - Kan du noe annet?- Godt spørsmål. Jeg har jobbet med håndball og ledelse i 25 år. Å drive med håndarbeid er jo noe annet. Jeg kjøpte et sånt broderi til å ha under jultreet i fjor. Jeg rekker det nok ikke til jul, men det kan jo bli til neste jul. Så er jeg glad i å lese når jeg har overskudd. Breivik tenker seg om.- Jeg er glad i å samle folk til middagsmåltider. Og jeg er glad i å være sammen med ungene til søsknene mine. Jeg har en bror i nærheten, så jeg låner ungene hans av og til. De er fem, sju og ni år. Vi kler oss ut, lager klovneri og leker. Jeg liker å være tante. Jeg har jo ikke unger sjøl.Å ERKJENNE AT det ikke er noen menneskerett å få barn, har vært vanskelig for Marit Breivik. - Da jeg var yngre, så jeg jo for meg at jeg skulle ha mange unger. Jeg brukte ganske lang tid på å akseptere at det ikke ble sånn. I en fase av mitt første ekteskap var det en ganske barsk opplevelse. Breivik tegner streker på bordet med hånda, med rolige bevegelser.- Det ble heller ikke naturlig å tenke prøverør eller adopsjon. Jeg var inne på det, men jeg ble litt for mye aleine om de tankene. Ekteskapet var på hell, og da intensiverer du ikke de planene. Du begynner ikke å styre med alternative måter å få barn på når du har passert førti. Hvis jeg hadde møtt han jeg lever sammen med nå da jeg var tretti, tror jeg nok jeg hadde satt himmel og jord i bevegelse. Breivik lener seg tilbake i stolen.- Men så får du jo ikke gjort så mye mer med det. Da kan du velge å dyrke savnet veldig, eller spørre deg selv om hvilke muligheter du har, hva som er meninga med livet. Jeg har blitt flinkere til å gå andre veier. Meningen med livet mitt er å ha nærhet til familien min og familien til mannen min og venner - og å bruke energien min på det. Nå synes jeg det går bra. Jeg bløffer hvis jeg sier jeg ikke savner å ha unger sjøl. Men man må bruke perspektiv der også. Når jeg ser at tanteungene blir glade for å være sammen med meg, gir jo det inspirasjon og glede. - Tar du dem med på sport og friluftsliv?- Hvis jeg skal være helt oppriktig? Jeg tar dem med på McDonald\'s. Eller på sirkus. Når de er hjemme hos meg, vet de at det blir hamburger eller pølse. Og smågodt, brus og video.Så er det jo greit å kunne la dem dra hjem når jeg har hatt dem ei helg, sier Breivik og flirer. - Det å ha tre- fire unger å passe på må kreve ganske mye i den daglige driften. At jeg har litt mer energi til andre ting, er på en måte logisk. Livet kan jo være bra selv om man ikke opplever alt en drømmer om. Det synes jeg. - Har du noen gang tenkt at du har brukt for mye tid på sport?- Jeg har jo tenkt på det: Hva hadde jeg gjort hvis jeg ikke hadde drevet med idrett? Hadde jeg vært i Afrika med et hjelpekorps, eller... Breivik drikker resten av kaffen.- Jeg hadde nok gjort noe hvor jeg hadde vært sammen med masse folk. Men føler ikke at idrett er bortkastet. Jeg har noen refleksjoner om hvor samfunnsnyttig jeg er. Alt har sin verdi. Det viktige er at det blir kvalitet på det du velger. Breivik ser inn i tømmerveggen på den andre sida av den store seterstua. - Jeg har jo vært sliten og lurt på hvor lenge jeg skal holde på. Men jobben i seg sjøl trives jeg godt med. - Hvor lenge skal du holde på?- Kontrakten min går ut i april 2005. Da er jeg femti år. Da kan det jo være at jeg... Da får vi sjå. - UNNSKYLD, KAN VI få autografen? Fire jenter i tiårsalderen står ved siden av bordet, med hver sin papirbit i hånda. - Vi er veldig glad i håndball og sånn, da. Spiller og greier, vet du. Alle sammen. - Hvor spiller dere da? Hva heter klubben? spør Marit.- Fossum, tror jeg, sier en av jentene. - Skriv gjerne «til Else Marie». Det hadde vært noe.Og der kommer far luskende. Han er jo også interessert, på et vis. - Du får ha lykke til med kampen, da, sier han. Er det lørdag, eller? Han sier det litt distansert, som om han snakket med treneren på miniputtlaget. Fra en voksen til en annen voksen. - Nei, vi har spilt i helga. Men vi skal ha VM nå 2. desember, forklarer Breivik høflig.En av jentene kommer løpende bort igjen.- Kan jeg få en liten klem, vær så snill?- En kjapp en, da. MARIT BREIVIK RØDMER litt etter opptrinnet. Håndball-laget har vært forbilder for jenter i mange år. - De der er jo ikke så gamle. Jeg blir overrasket over hvor godt de følger med. Hun hadde 140 landskamper som spiller og flere år som klubbtrener da hun tok over håndballjentene i 1994. Det har brakt med seg mye kvalitet , kan vi si, med VM-seieren i 1999 som et høydepunkt. Men Breivik har ikke vært sikker på sine egne ferdigheter hele tida. - I perioder har jeg sjøl følt at jeg er en dårlig trener. Under OL i Atlanta i 96 var jeg relativt fersk. Vi spilte kampene, men vi var på en måte ikke til stede. «Dette laget vil ikke ha noe godt av at jeg fortsetter,» tenkte jeg. Breivik lager streker på bordet igjen, som om hun tegner opp et alternativt taktikkopplegg på en tavle. - Jeg dro til Hawaii sammen med min nåværende ektemann og et vennepar. Jeg la ned forbud mot å snakke om idrett, de gikk på tærne hele uka. Da var jeg ikke god. Jeg var pyton å være sammen med. Sånn er hun foran hvert mesterskap.- Jeg blir amper og i ulage. Hvis du tredobler premenshumøret - jeg går ikke konstant sånn, men lunta kan være ganske kort. Treneren tar en bit kake. - Men folk holder jo ut med meg, da. Jeg har tålmodige omgivelser. Jeg har funnet ut at han jeg er gift med, må være ordentlig glad i meg, ellers hadde han gitt meg opp. Dessuten er han jo superinteressert i håndball. Ektemannen, generalsekretær i Håndballforbundet gjennom 19 år, er nå strategisk utvikler i forbundet. Dermed er hjemmet på Holmenkollen utstyrt med håndballfrie soner, for at det ikke skal gå helt i ball.- Vi prøver, i alle fall. Vi har funnet ut at hvis vi skal snakke jobb, så skal vi snakke om noe positivt. Vi prøver ikke å ta opp håndballproblemer klokka elleve om kvelden.Håndballproblemene løses i stedet med pusteteknikker på jobb. - «SOAL,» sier Marit og blir fjern i blikket. - Jeg har fått ei stikkordsliste av kirurgen Andries Krose. Altså: Stopp, Observer, Aksepter og La gå. - Jeg sier i stedet «skit i det». Hvis det blir mye kaos, er det bare å sitte ned og puste godt, fange opp roen i seg sjøl. HVIS VI SAMMENLIKNER med herrelandslaget i fotball, er Breiviks regime mildt også når det gjelder aksept for utskeielser. Hun har ingen regler for leggetid og vindrikking, selv om hun synger «håndballfest» istedenfor «drekka mest» i en av sangene laget bruker å hygge seg med.- Jeg går ikke rundt og sjekker, når jeg først har tillit til spillergruppa. Men jeg ville blitt veldig overrasket hvis noen kom fra en restaurant eller nattklubben på hotellet om morran. Sjøljustisen i den gruppa er så stor at noen ville satt ned foten. Det betyr ikke at vi har noen søndagsskole eller avholdsforening, sier Breivik, som selv til tider tar seg en sigar i godt lag. - Vi har jo spillere som både røyker, snuser og tar et glass vin. Alt til sin tid. - Det danske landslaget i fotball hadde forbud mot sex under store mesterskap. De mente seksuell aktivitet ville tømme dem for energi. - Ja. Jeg tror det er motsatt, jeg, når det gjelder jenter. Temaet kommer opp med jevne mellomrom i idrettssammenheng. Jeg tror ikke noen har forsket noe særlig på det. Det dreier seg om trivsel det også. Har du det noenlunde ålreit, får du mer overskudd. - ER DET NOEN idrett du synes er skikkelig kjedelig?Marit Breivik blir stille. - Hm. Jeg følger jo ikke med på all sport... men det er ikke noe som slår meg umiddelbart. Landslagstreneren flakker med blikket, sier ingenting. Tenker hun på golf? Cricket, kanskje? - Jeg synes... Breivik trekker på det. Så kommer det. - Jeg synes fotball kan bli kjedelig. Det er jo en idrett hvor det kanskje blir mål. Fotball får uforholdsmessig mye plass i norske medier. Hvor mange i Norge er interessert i Ham-Kam og Fredrikstad, liksom? De som bor der, selvfølgelig, men alle andre? Sammendrag på TV kan være morsomt. Når scoringene kommer på rekke og rad.- Når fotball likner på håndball?- Ja. Det hadde jeg ikke tenkt på før.

    sek@dagbladet.no

Foto: Oddmund Lunde