Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Med rett til å eie

Millionær Christian Ringnes (49) har svidd av ti millioner på småflasker, men jakter alltid på de billigste ertene i butikken.

TO, TO. Tre, tre. Null, fem, fem, null. Det ringer én gang, det ringer to ganger, det ringer tre ganger og så: - Velkommen til Eiendomsspaaaaar, synges det heseblesende med østlandsk fistel. Brått befinner man seg i en annen verden, i en hvor alt går fortere, hvor tid er penger, hvor tid er millioner, pulsen øker, ordene stokker seg. Vi har ringt Tollbugata 24, hovedkvarteret til eiendomsselskapene Victoria Eiendom og Eiendomsspar. Gjennom telefonlinjene svever ånden til Christian Ringnes, en organisk energiklump med glupsk appetitt på penger, eiendommer, kvinner, småflasker og effektivitet. NOEN DAGER SEINERE. Atten minutter for seint kommer han hastende i en av sine femten identiske blådresser, rett fra en generalforsamling hvor han har fortalt at eiendomsmarkedet er helt forferdelig, det er råttent, det er helsvart, men til tross for det dystre bildet ble aksjonærene velsignet med et utbytte på fjorten kroner. - Fjorten kroner, ja. Helt riktig, sier han. Ordene skytes hardt og kontant, og man merker fort at dette er en mann som tenker mens han snakker. Han henger fra seg jakka, bestiller en kaffe av sekretæren, setter seg. - Og hvor mye har tilfalt deg? - Ja, det har vært regnet ut av ei eller annen avis. Det blir cirka 25 millioner kroner. - Rett inn på kontoen? - For å si det sånn: De tar en rask tur innom kontoen, før de skal betale regningene på småflaskemuseet. - Alle 25?! - Nei, nei. Dog. Men det er vanskelige tider, og det er godt å ha noe i beredskap. Tjue millioner hadde Eiendomsspar i aksjekapital da Christian Ringnes kom inn i selskapet som administrerende direktør i 1986. Siden har de kjøpt og solgt og vokst, og i dag er selskapene Eiendomsspar og søsterselskapet Victoria Eiendom priset til henholdsvis 2 milliarder og 800 millioner. Selv eier Christian Ringnes 41 prosent av Victoria Eiendom, som igjen eier 46 prosent av Eiendomsspar. For oss som ikke kan bedriftsøkonomi, er det bare å konkludere med at han er en holden mann. - Overskriften på foredraget jeg holdt i dag, var: «I bakrusens jammerdal». Vi hadde en fest som varte i sju år, og som var over en gang på slutten av 2001. Det typiske for alle fester er at det er villest like før man går og legger seg. Og så våkner man, og da er det helt forferdelig, og man orker ingenting. - Er det der vi er nå? - Nå er vi der. Da kan det være greit å ha en milliard i kontanter. - Hva skal dere med dem? - Det vi følger nå, er det vi kaller en gjedda-i-sivet-strategi. Vi ligger der mellom siv og steiner og har det for så vidt godt. Så venter vi på at det kommer noe. Og da: SNAPP! SIN BARNDOM tilbrakte Christian Ringnes på beste vestkant i Oslo. De som den gang vanket i miljøet rundt ham, mener at de ikke la merke til ham før han var 16-17 år gammel. - 16-17 er nok litt for snilt. Jeg tror vi prater 18-19 år, sier Ringnes raust. - Jeg hadde en lykkelig og ubekymret barndom med snille foreldre som alltid trodde på meg. Men jeg var innmari sjenert og forskremt, og fikk bare de stygge damene. - Hva skjedde? - Jeg dro til Lausanne og oppdaget at jeg var kvinnenes konge. Je suis le seul roi des filles. Det var det jeg kalte meg. Det var altså ved École des Hautes Études Commerciales i sveitsiske Lausanne at den sjenerte vestkantgutten fikk sin første overdose selvtillit. Han fikk en ny da han studerte ved Harvard i Boston, og visstnok enda en da han var rådgiver for konsulentselskapet McKinsey i Oslo. I tillegg til alle disse overdosene har han den selvtilliten ethvert menneske får når man har altfor mange penger. Christian Ringnes er destillert selvtillit. - Hva skyldtes egentlig den trege starten? - Jeg var sær. Jeg var lenge engstelig for å si og gjøre ting, jeg var forsiktig og ordentlig. Det er mye av det samme fremdeles. Nå tror alle jeg er så innmari selvsikker og alt mulig sånn. - Men det er du ikke? - Jeg har alltid hatt rimelig god indre selvtillit, og har visst at jeg kan gjøre gode ting hvis jeg vil og konsentrerer meg. Men derfra til å bli selvsikker er det ganske langt. Bare det å gå inn på Theatercaféen synes jeg er ubehagelig. - Gjør du!? - Ja. Det å tenke på at alle ser på meg, ja. Min far hadde mye selvtillit, og jeg tror nok slikt smitter nedover generasjonene. Gutter blir jo mer og mer lik sine fedre. Det er som man sier: Du skal se nøye på pikenes mor og guttenes far. Det vil gi deg en god prediksjon på hvordan disse blir når du har vært gift med dem i 20-30 år. - Ser du noen andre trekk fra din far? - Vi har mye av det samme. Humoristisk, positiv, initiativrik, dette er altså de gode egenskapene. Han var veldig sånn at dere kan si hva dere vil, men det blir som jeg vil. Mye bestemthet og vilje, altså. Kombinert med en klokskap, ellers ville jo dette ført til at barna ble knust under stammen. - Har du arvet noen dårlige egenskaper av din far? - Min far hadde ikke mange dårlige egenskaper, sier Ringnes kontant, så nølende ettertenksomt: - Selv om kanskje den kvinnelige delen av befolkningen nok ville innvende at han kommuniserte heller dårlig på de dypere nivåene. Altså når det gjaldt følelser og sånn. Men jeg opplevde ham ikke sånn. - Nei? - Det sier kanskje noe om at vi også følelsesmessig var ganske like. Kvinner er annerledes, vet du. Kvinner rundt de 40-50, som går gjennom sine selvransakelser, da blir det mye problemer. Uansett hva som skjer av hyggelige ting, skal det alltid finnes et eller annet som er vanskelig. - Snakker du nå om din kone? - Absolutt ikke. Min kone er et praktfullt rasjonelt menneske, som attpåtil er pen og kjærlig, sier han, stanser et tidels sekund og legger til. - Og dette er ikke min subjektive oppfatning. Det er nesten objektivt! Mange av mine venner skjønner ikke hvordan jeg har fått fatt i henne. Jeg skjønner det ikke helt selv. - Du hadde jo lang trening fra Lausanne i å kurtisere damer? - Og da jeg traff henne, var jeg på mitt absolutte høydepunkt. On the peak of my career. En vesentlig ting til før vi legger barndommen bak oss. I tillegg til de genetisk arvede egenskapene og studiefinansiering, fikk han følgende visdomsord med seg hjemmefra: «Hjelp deg selv er tingen, det har du av fuglen lært.» - Meningen med det er at så lenge du hjelper deg selv og slipper å være avhengig av andre, er du fri som fuglen. - Det er kanskje litt egoistisk? - Mmm, bekrefter han. - Det er jo egoistisk. Det er jo det. De fleste som driver det til noe i verden, har et anstrøk av egoisme eller selvgodhet. Se på dem som virkelig har drevet det til noe, se på Stein Erik (Hagen) eller Kjell Inge (Røkke). Selv om de pakker det inn i ydmykhet og vennlighet, er det mye ego der. Det kommer av at de skal bevise noe for noen. - Hva skal du bevise? - Jeg ville vel at mine foreldre, og spesielt min far, skulle vært stolt av meg: «Bra jobb, min sønn.» Det er enkel psykologi, dette her. - Det er ikke 17 år i sjenerthet som skal kompenseres? - Gudene vet. Kanskje det også. EN SOM KJENNER Christian Ringnes, sier følgende: «Christian er en helstøpt kapitalist som mer enn noen har skjønt at de pengene han vil ha i framtida, er det noen andre som sitter på i dag.» - Jeg har aldri tenkt på det på den måten, men det er glitrende sagt. Pengene må jo komme et sted fra, og jeg er innmari god til å spotte verdi. Det tror jeg er noe jeg kan. Å skjønne hva ting er verdt, og hvilke grep som må til for å øke verdien. Det er en viktig egenskap i den verdenen jeg er i. - Har det å bli rik vært en drivkraft for deg? - Absolutt. Når du driver forretninger, er det jo det som er målestokken. - Du har sagt at å eie noe som ikke er lønnsomt, er tull? - Ja. Jo. Til en viss grad er det sant. Du har jo slike ting, sier han og peker på et maleri av Thorvald Lund-Hansen. - Det har en verdi i seg selv. Men i business skal det man eier, lønne seg. Det har jo egentlig bare den hensikten. - Liker du best å tjene eller bruke penger? - Tjene! Absolutt. Kona Denise er enig. Den amerikanskfødte siviløkonomen med aner fra Island og Sverige mener at mannen har det vondt når han må bruke penger. Ringnes klukker fornøyd over konas replikk. - Jeg er ikke ulik min oldefar. Om ham sa de at «han sparte på skillingen og lot daleren fare». Jeg er gjerrig på de små tingene, og kan bruke lang tid i butikken på å vurdere hvilket brød jeg skal ha, eller finne ut hvilken erteboks som er billigst. Og hva er billigst: bordpakningen med Tine meierismør eller halvkiloen som er innpakket i sølvpapir? Jeg vil jo helst ha bordpakningen, men så må jeg regne ut om det er en forsvarlig merkostnad å ta. - Er det forsvarlig? - Jeg er kommet fram til at pr. gram brukt smør kommer det nesten ut på ett. Samtidig kan jeg bruke store beløp på ny båt eller et småflaskemuseum. Det koster meg ingenting. - Hva i all verden er dette for noe? - Jeg vet ikke. Det er vel bare det at det ergrer meg å bruke penger jeg ikke trenger å bruke. Jeg vil ikke gjøre dumme ting. En trøst til alle som sliter med sine investeringer. Mens Christian Ringnes skuffer inn penger på eiendom, skuffer han dem ut igjen gjennom sine aksjeinvesteringer. - Hvorfor er du så dårlig på aksjer? - Fordi det der er en helt annen filosofi, sier han, og her må vi legge til at han også her svarer aldeles uten nølen. - Jeg blir begeistret og deprimert, og det er akkurat det man ikke skal være i aksjemarkedet. Der skal man være analytisk og kontrær. Du vet, sier han, bøyer seg over bordet og sier i en liksom-fortrolig tone: - Dette er som poker. Du kan ikke vinne hele tida. Så det er om å gjøre å vinne mest mulig når du først sitter med en gyllen hånd. Min gylne hånd er Victoria Eiendom og Eiendomsspar. Nitti prosent av pengene jeg har tjent, kommer herfra. Pengene er investert i hytte ved Helgeroa, hytte på Norefjell og hytte ved Kongsberg, og i en 38 fots seilbåt ved navnet «Ladyshave». Fartsmaskinen «Harry Pilen», toppfart 90 knop, ble solgt for noen år siden etter et uhell i skjærgården ved Kragerø. Det sies for øvrig at alt han eier, forfaller, synker eller blir bulket. Han har flere biler, deriblant en Mercedes 500s og en Aston Martin, som han stadig vekk låner bort til venner. Han har en stor villa på Ris med sjåførbolig, riktignok uten sjåfør, og en parkmessig hage, der hans kone nå er i ferd med å anlegge en liten bekk med planter og springvann. - Har du alltid hatt for mye penger? - Jeg har aldri opplevd hvordan det er å være fattig, men da jeg var nyutdannet, var det ganske trangt. Fra 30 og oppover har jeg nok hatt for mye penger. Og så har han noen arbeidsrutiner som kan skremme enhver fra å bli millionær. - Jeg reiser hjem til middag, drar tilbake på kontoret i åtte-nitida, og da kan jeg holde på til fire om morgenen. Jeg synes det er deilig med effektivitet. Det er jo innmari mye prating, folk prater og prater og prater, og sånt er ikke jeg noe for. Jeg er innmari god til å lytte. Det virker kanskje utrolig for deg? - Nei, nei. - Det er faktisk en ting jeg får høre mye. - Du er altså ikke like speedet hele tida? - Jeg kan prate når jeg får betalt for det, men ellers kan jeg slappe helt av. Som de fleste menn sitter jeg mye på do, og hva er vel roligere enn å sitte på do? Du setter deg ned i ro og mak og avisa kommer opp, og så bare sitter du der. Og ofte sitter jeg helt rolig og leser bøker. - På do? - Der også. I forhold til andre menn i min situasjon leser jeg mye. Jeg leser i hvert fall 25 bøker i året. Helt sikkert. Og det foregår på den måten at jeg på ei uke leser fire bøker. - HVA ER DEN egentlige grunnen til at du lager dette småflaskemuseet? Christian Ringnes stanser opp, puster tungt. - God knows! Vi snakker nå om verdens største samling av miniatyrflasker. På fredag åpnet Celina Midelfart The Mini Bottle Gallery i Kirkegata i Oslo med den norske finanseliten velvillig til stede. Og det store spørsmålet som alle stiller seg er: Hvorfor i all verden svir han av et ukjent millionbeløp på noe slikt? Selv hans kone må kapitulere overfor dette spørsmålet og sier: «Jeg skjønner det virkelig ikke.» Christian Ringnes trekker pusten. - Hvorfor lever man? Hvis du skal gjøre deg selv, om ikke udødelig, men vise at du har levd, må du legge noe igjen. Det er ingen som husker hvem som var generaldirektør i Norsk Hydro i 1923, selv om han sikkert var stor i sin tid. Det som har en tendens til å stå igjen, er ei bok eller et maleri. Men når man ikke har evner til å skape noe slikt, hva gjør man da? Jo, man kan sette ting som andre har gjort, i system. Og da er vi tilbake til museet mitt. Noe sånt er det så absolutt ingen andre som har gjort før meg. Det museet hadde aldri eksistert uten Christian Ringnes. Det får meg til å føle meg vel. - Du kommer ... - Så kan du innvende at det er en bitte liten ting, og hvor morsomt er det egentlig å se småflasker? Men det er unikt, det er bra, det er pent, det er stilig, det ... - Du kommer alltid i forsvar når du prater om det museet? - Man må det, sier han tungt. - Man må det. Man kommer fort i forsvarsposisjon. Jeg tenker på alle disse perlekjededamene som ser på meg og sier: Småflaskemuseum? Småflaskemuseum! Han sier småflaskemuseum med nedlatende pipe-stemme. - Perlekjededamene? - Store deler av Holmenkollens kvinnelige befolkning. Men så har du heldigvis kunstnerne, som synes dette er morsomt. Jeg er fornøyd med småflaskemuseet mitt, jeg. Men det er ikke det eneste jeg skal gjøre i livet. Mitt neste prosjekt er sannsynligvis en skulpturpark til kvinnens pris. Den får et budsjett som er ti ganger større enn dette. - Ti ganger større? - Ja. Rundt hundre millioner. - Så du har brukt ti millioner kroner på småflaskene dine? Han nøler et øyeblikk. - Ja. I runde tall, blir det noe slikt. I 600 år drev Ringnes-familien slektsgården i Krødsherad, men i 1858 måtte firebarnsfaren Anders Ringnes gi seg. Han var tungt alkoholisert og hadde bokstavelig talt drukket seg fra gård og grunn, og sammen med kona Maren flyttet han til Drammen. To av barna, Amund og Ellef, flyttet videre til Christiania, hvor de i 1876 grunnla Ringnes Bryggerier ved Akerselva. Ellef var oldefar til Christian Ringnes. Nå er bryggeriet ute av familiens eie, men Christian Ringnes bærer på en drøm om å kjøpe det tilbake. - Det hadde vært svingende morsomt, men man må i tilfelle kjøpe Orkla, og det er klart at da trenger du fort 20-25 milliarder. Det er en litt annen liga enn jeg spiller i. Men så har jeg lært at den som vil noe, må være langsiktig og utholdende, og hvorfor skal man oppgi drømmen? Jeg er jo bare halvveis levd, 98 er jo ingen alder. - Gjedda ligger i sivet? - Og snapper etter øl.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media