Med rett til å vite?

Magasinet har tidligere fortalt om Nina Berg, som opplevde at sønnen tok livet sitt etter å ha vært psykisk syk. Hun mener behandlingsapparatet burde involvert familien sterkere. Det er flere av våre lesere enige i. Hva mener du?

Forrige lørdag fortalte Magasinet historien om Nina Berg (62). Hun har skrevet boka «Blåmann» om sine opplevelser etter at sønnen Helge ble psykisk syk for ti år siden. Helge ble lagt inn på sykehus, men i 1996 tok 23-åringen sitt eget liv mens han var innlagt for femte gang. I løpet av de fire åra sønnen var syk, følte Nina at hun kjempet mot behandlingsapparatet. Hun ville ha informasjon om sykdommen, om behandlingen, om hva som skjedde med sønnen hennes. Det fikk hun aldri - i stedet ble hun møtt med ordet taushetsplikt. Psykiater Finn Skårderud kjenner Nina Berg etter flere år som hennes psykiater, og møtte sønnen Helge gjennom henne. Skårderud mener taushetsplikten er prinsipielt hellig, men at pårørende er grovt underbrukt i psykiatrien. Han tror familien bør brukes som en kilde til å forstå mer av lidelsen, dersom pasienten ikke motsetter seg at familien skal bli innblandet, eller at det er virkelig destruktive familieforhold inne i bildet. Ifølge Nina Berg er boka hennes egen versjon av hva som hendte da sønnen ble syk. Hun forteller om sorg og sinne mot et behandlingsapparat som avviste moras spørsmål og behov for informasjon. Med «Blåmann» ønsker Nina å sette søkelyset på det psykiatriske systemet, og ikke på et enkelttilfelle. I etterkant av reportasjen ba vi leserne diskutere hvorvidt den nærmeste familien bør involveres sterkere i behandlingen av psykisk syke. Debatten kan være vanskelig å ta, men noen av våre lesere har kommet med tankevekkende innlegg. Syster Yster er blant leserbe som deler egne erfaringer etter å ha opplevd at noen i den nærmeste familien ble psykisk syk: Som eneste pårørende til min bror, som har vært periodevis syk i mange år, kjenner jeg meg godt igjen i Bergs fortelling. Helsepersonellets bortforklaringer med henvisning til taushetsplikten er helt søkt. Jeg er selv helsearbeider i jobb med alvorlig syke somatiske pasienter, og kjenner kodeksen godt - men ett sted er det lov å ta i bruk vettet! Når din bror er kjørt av gårde med blålys (rekvirert av meg) etter et alvorlig selvmordsforsøk, blir det rett og slett for dumt å få til svar på telefonen at «vi har ikke anledning til å gi ut opplysninger om pasientene» - som svar på mitt spørsmål om gutten faktisk er i live. Utlevering av opplysninger og involvering av de pårørende krever selvsagt samtykke fra pasienten - noe min bror selv gir uttrykk for og ønsker. Ikke bare er pårørende en ressurs som også skal være det kanskje viktigste nettverk når pasienten utskrives eller friskmeldes. Pårørende kan også bidra til å gi et helhetlig bilde av pasientens situasjon, og trenger kunnskap og innsikt for å kunne støtte opp om behandlingen. «Syster Yster» mener en stadig henvisning til taushetsplikten er misforstått, og at det fører til å opprettholde mytene og tabuene omkring psykiatrien. «Pling» er enig i at familien bør involveres sterkere i behandlingen, men legger også vekt på at venner må få informasjon: Min beste venn har en alvorlig psykisk lidelse. Jeg aner ikke hvordan jeg skal oppføre meg - hva som er riktig å gjøre og hva jeg bør si. Skulle ønske det fantes lettere tilgjengelig informasjon om temaet, for eksempel kurs eller slikt. En annen leser som har opplevd å være pårørende mener den som er psykisk syk har en selvsagt hovedrolle i et behandlingsopplegget, men mener det er viktig at de nærmeste blir inkludert. Spesielt gjelder dette barn eller ektefelle, som har behov for å vite hvordan de skal forholde seg til den som er syk. - Barn i slike forhold har det vanskelig fordi de må bare akseptere at mor eller far er psykisk syk, skriver innsenderen. - Den som er gift med vedkommende har det også vanskelig fordi en aldri vet hvordan dagen vil bli når vedkommende står opp om morgenen. Men aller mest nytte av at andre blir trukket inn i behandlingen kan være pasienten. En annen som har deltatt i diskusjonen er «Mumledyret». Som aleneforelder til et barn med psykiske problemer mener vedkommende at familien bør være med i behandlingsprosessen. Selv har «Mumledyret» positive erfaringer fra møtet med norsk psykiatri: Det burde være en selvfølge at foreldre og andre pårørende fikk være med på en slik prosess fra første stund. Jeg er alene med en 11 år gammel gutt som nylig har fått en rimlig massiv depressiv og atferdsproblematisk diagnose, og når jeg leser denne artikkelen forstår jeg hvor vanvittig heldig jeg egentlig har vært oppi alt dette. På hvert eneste skritt på veien har jeg blitt tatt med på råd, jeg har fått all informasjon før samarbeidsmøter med barnevern og skole, jeg har kunnet ringe når jeg vil for å få råd, og nå får jeg massiv oppbacking fra alle etater. Hva mener du? Bør familien involveres sterkere i behandlingen av psykisk syke? solvi.glendrange@dagbladet.no

Illustrasjonsfoto: Scanpix
<HLF>Mors kamp:</HLF> Nina Berg (62) opplevde at henne spykiske syke sønn tok sitt eget liv (Les Magasinets historie <LINK http://www.dagbladet.no/magasinet/2002/02/23/315107.html>her</LINK>). Nå har Berg skrevet bok om erfaringene med psykisk sykdom og behandlingsapparatet. Foto: Veronica Melå