Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Medaljens bakside

Hyppige jobbskifter, sorgprosesser og hasardiøse forretningsprosjekter. Når norske idrettsstjerner legger opp, er det ikke lenger like lett å konsentrere seg om arbeidsoppgavene.

FØRST VAR DET Thomas Alsgaard (31). Så Bente Skari (30). Norges to beste langrennsløpere - to folkehelter - la opp rett etter hverandre. Tilsynelatende var det avgjørelser som hadde modnet over tid. De virket lettet da de kunngjorde det. - Det er viktig for meg å ta et steg videre i livet, sa Thomas Alsgaard. - Jeg har lyst til å prøve noe nytt, sa Bente Skari. Det er liten tvil om at avgjørelsene deres etterlater et stort tomrom i langrennsmiljøet. Hvem skal vinne nå? Og hos det norske idrettspublikummet. For hvem skal vi heie på nå? Men avgjørelsene kan komme til å etterlate et visst tomrom hos Bente Skari og Thomas Alsgaard også. For hva skal man egentlig gjøre når idrettskarrieren er over? Hvis man ikke blir trener? Eller ekspertkommentator? Eller lanserer sitt eget klesmerke? DET ENESTE Hanne Haugland (35) visste da hun la opp som høydehopper etter OL i Sydney i 2000, var at nå, nå ville hun prøve noe som var mer eksotisk enn det livet hun hittil hadde levd. Så hun begynte i Postbanken. - Jeg syntes jo det var veldig spesielt. Bare det å stå opp og ta T-banen, jobbe fra åtte til fire. Det var helt komisk. Så jeg følte at jeg lekte at jeg var voksen. Ja, det var i begynnelsen. Etter hvert begynte hun å savne friheten toppidrettstilværelsen hadde tilbudt henne. Og så oppdaget hun at det var helt andre krav til utholdenhet i det ordinære arbeidslivet. - Jeg ble jo dødssliten! Sovnet halv ti hver eneste kveld. Det var jo mye mer eksplosivt, det jeg drev med før. Jeg trengte bare å prestere i noen få timer da, en fire - fem hopp, det var stort sett det. Men lange dager på et kontor. Jeg tror ærlig talt ikke jeg var seig nok til den jobben, sier hun. Mens Hanne Haugland ennå konkurrerte i verdenstoppen i høydehopp, hadde ektemannen Håkon Särnblom (37), også han opprinnelig høydehopper, prøvd seg som noe helt annet: sushirestauranteier. Snart gikk ekteparet sammen om to restauranter i Oslo. Dette minnet på flere måter mer om livet som høydehopper enn Postbanken, syntes Hanne Haugland. - Jeg merket at jeg savnet å stå på for noe, et fokus, og så savnet jeg adrenalinkicket. Det fikk jeg mer av i restaurantbransjen, tenkte jeg. Og så hadde jeg jo blitt glad i sushi da jeg hoppet. Det var nesten det eneste vi spiste, du vet, det er et enormt energiinnhold i sushi. Så på mange måter var det mer beslektet med idrettslivet mitt. HVIS IKKE HUN virkelig hadde trodd at hun kunne klare det, sier Hanne Haugland, hadde hun aldri gått over 1,99 meter og vunnet VM-gull i Aten i 1997. Og da hun i fjor sommer bestemte seg for å selge sushi til Haugesund, handlet det på sett og vis også om å tro. Etter å ha startet to restauranter i Oslo ville hun ekspandere til hjembyen. Alt lå til rette: Høydehoppvennen Steinar Hoen var med på investorsiden. Fotballspilleren John Carew hadde takket ja til å være en slags beskytter for restauranten. Men John Carew kom aldri på åpningen av restauranten, det var visst bare noe han hadde sagt. Og så kom det nesten ingen andre heller. Haugesundere spiste ikke sushi, viste det seg. Ikke nok, iallfall. I november 2002, få måneder etter etableringen, måtte restauranten stenge, før det gikk aldeles galt. Prosjektet ble en dyrekjøpt erfaring for ekteparet Haugland/Särnblom. - NÅ HAR NOEN åpnet en pizzarestaurant der. Den går visst veldig bra, sier Hanne Haugland lakonisk. - Det var en stor nedtur å måtte stenge? - Det var det. Men det var ikke mitt livs første, hvis noen tror det. Når du går skadet hele sesonger, er du vant til at det går opp og ned her i livet. Men jeg kommer ikke til å prøve meg på noe liknende igjen. Nå jobber hun som servitør på restauranten hun deleier på Sjølyst i Oslo. Hun sier det hender hun savner «den følelsen av å være viktig for folk». Hun har kuttet alle bånd til friidretten, rent bortsett fra at hun fortsatt har gode venninner fra den perioden. - Jeg var aldri så opptatt av publikums forventninger til meg. Det var ikke det som var drivkraften. Men man merker at det har en viss, jeg sier en viss, verdi å være aktiv i mediebildet. Da det var som verst, og journalister ringte hele dagen, var det en eneste stor plage. Det er det ikke nå lenger, for eksempel. Hun vet ikke hvor lenge hun kommer til å forbli servitør. - Jeg tenker jo på å studere igjen, ta et eller annet fag. Jeg har ti vekttall i siviløkonomi og ett VM-gull. Jeg kunne godt trengt litt flere vekttall, sier hun. - FINNER MAN noe som gir en så mye som idretten gjorde, så er man heldig, mener Leif Roar Falkum, psykiater og tidligere friidrettsløper på internasjonalt nivå. Falkum har vært konsulent ved Toppidrettsentret og har hatt samtaler med tidligere toppidrettsutøvere om livet etterpå. Mange samtaler. For en god del av dem er det en reell sorgprosess. Det kan minne om den tristessen man føler ved å gå over i pensjonisttilværelsen, sier han. - Selv om det er noe man har valgt selv? - Selv om det er noe man har valgt av egen fri vilje. Vi må huske på at det ikke er så mye som kan måle seg med livet som suksessrik idrettsutøver. Den relasjonen du får med publikum, for eksempel, oppmerksomheten. Den finner du sjelden i arbeidslivet, sier Falkum. Han kan bare ta seg selv som eksempel. De tankene han gjorde seg da han avsluttet sin karriere som milsluker på friidrettsbanen, var dystre. - Jeg opplevde det som en stor utfordring å finne noe som kunne fylle meg med like mye spenning som idretten hadde gjort. - Psykiatri er vel regnet som et spennende yrke? - Ja visst. Og jeg er veldig fornøyd med hva livet siden har gitt meg. Noen fikser denne overgangen. Andre ikke. - JEG DRØMTE at jeg døde, sier Trude Dybendahl Hartz (37). Gullvinneren fra ski-VM i Val di Fiemme i 1991, en av Norges desidert beste skiløpere på nittitallet, hadde avsluttet sin aktive karriere. Hun var passert tretti, kroppen hennes hadde sagt ifra - det var på tide å gi seg. Det føltes riktig. Men nå var hun plutselig personalkonsulent i en bank. Det føltes ikke riktig i det hele tatt. - Jeg levde ikke lenger. For første gang i mitt liv var jeg fullstendig ambisjonsløs. Fullstendig uten mål. Jeg presterte ikke. Jeg var bare på jobb. Fokuset mitt var borte vekk, sier hun. Trude Dybendahl Hartz hadde hatt tusen tanker om hva hun skulle bruke resten av livet sitt til. Hun hadde sett for seg en svart ramme og masse rosa skyer inni rammen. Hun er en veldig visuell person, sier hun. En av de rosa skyene inneholdt et ønske om å jobbe med mennesker og kommunikasjon, på en eller annen måte. Så det bar rett ut i fast stilling hos Den norske Bank. Det var da hun begynte å drømme. - DET VAR EN ubehagelig drøm, det var det, men samtidig var den viktig. Den fortalte meg hvor lite jeg trivdes, og at jeg burde ha brukt mer tid på å finne ut hva jeg ville. Det er nok det smarteste Bente (Skari, red.anm.) kan gjøre - å ikke kaste seg ut i noe nytt med en gang. Noe du ikke egentlig aner hva er, sier Dybendahl Hartz. Snart var hun ferdig med bankbransjen, så en kort periode i P4, snart var hun i SAS som konsulent - inntil 11. september 2001 og nedskjæringer rammet flyselskaper verden over. I dag er hun selvstendig næringsdrivende med eget aksjeselskap og tilbyr sine tjenester til næringslivet som coach. Fra hjemmekontoret i en sveitservilla helt inn mot markagrensa ved Nordmarka i Oslo. Hun er snart tobarnsmamma, men har likevel rukket en skitur i nabolaget før vi kommer. - På mange måter har det vært lærerikt med en prøve-og-feile-prosess. Eller en grine-og-tute-prosess, om du vil. Det jeg lærte, var at det var en stor overgang å gå fra en individuell idrettskarriere til å være del av en stor organisasjon, sier Trude Dybendahl Hartz. - Nå som jeg stort sett er min egen sjef, har jeg det mye bedre. Jeg føler ikke lenger at jeg råtner på rot. Og fokuset er tilbake. DA GØRAN SØRLOTH (40) la fotballskoene på hylla i 1995, etter et langt liv som Norges beste spiss med ryggen mot mål, var han på vei inn på tidligere fotballspilleres tradisjonelle yrkesvei: han skulle bli ekspertkommentator. Ganske umiddelbart etter karriereslutt ble han tilknyttet TV 2s sportsredaksjon og deres fotballkommentatorpanel. Artig, tenkte Gøran Sørloth. Men så skulle han komme til å oppdage noe. Noe som heller aldri hadde slått ham. - Det er jo så mange kjedelige kamper! Herregud, så mange kjedelige kamper det er. Noen ganger var det slik at jeg ikke mente noe som helst om det jeg så. Det var ingenting å si. - Ingenting? - Jo, det var kanskje en ting å si: «Kjedelig». Det gjaldt for kollegene mine også. - Fotballkommentatorer er kjedelige? - Det er mye rare folk, ja, sier Gøran Sørloth. NOEN MÅ HA fanget opp misnøyen med den nye jobben, for snart fikk han tilbud om overførsel til en annen del av sportsredaksjonen. - Hvorfor ikke? tenkte jeg. Jeg var jo glad i dyr. Slik ble Gøran Sørloth programleder for TV 2s travprogram. - Du visste ingenting om trav? - Jeg gjorde ikke det. Ikke i utgangspunktet. Men jeg plukket opp ting ganske fort. Jeg begynte å like det. Begynte å spille på hestene, også. Så da meldingen kom, om nedskjæringer eller hva det var, da husker jeg at jeg syntes det var ganske synd. Høsten 2001 besluttet TV 2 å ta sitt travprogram av sendeskjemaet. Seertallene var ikke tilfredsstillende. «Synd for travsporten, men vi har ikke fått tid og anledning til å lage et skikkelig program,» uttalte Gøran Sørloth til Dagbladet. NÅ ER HAN I EIENDOMSBRANSJEN. Selger prosjekter, altså nye boliger, for et eiendomsfirma i Trondheim. Markedet for eiendomssalget går opp og ned, forteller han. Til gjengjeld har han endelig tid til kona og de tre barna Amalie (5), Alexander (7) og Kamilla (10). Det eneste innslaget av sport i livet hans er treningene med Rosenborgs old boys-lag. Det er for så vidt ikke så rent lite. Rosenborg har kanskje Norges beste old boys-lag, ifølge Gøran Sørloth. Alle de gamle store er med, Sverre Brandhaug, Kåre «Brutter\'n» Ingebrigtsen og Mini. De venter på Bent Skammelsrud, som nylig la opp, han må bare legge på seg noen kilo først. Så er han klar. - Det som er bra med eiendomsbransjen, sammenliknet med mine tidligere jobber, er at jeg treffer mange hyggelige, spennende mennesker. Jeg slipper å omgås ekspertkommentatorer, sier Sørloth.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media