Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

- Jeg har forsøkt å ta livet mitt så mange ganger at jeg ikke lenger kan skille forsøkene fra hverandre.

Men jeg har en klar oppfatning av hvilke følelser som kommer etterpå:

Sinne, skam, selvhat.

Medisinene hadde en bivirkning: selvmordsfare

Rajn hadde hatt selvmordstanker siden hun var ni år.

De første tankene er sånn «Fy faen, du er så mislykka. Du klarer ikke engang å ta livet ditt. »

I en bakgård langt fra der hun vokste opp, står Rajn (30) og rører i ei båltønne med en plankebit mens tankene surrer i vei om alt og ingenting. Det er en av hennes favorittsysler.

De første tankene om å avslutte livet dukket opp allerede i niårsalderen, etter at foreldrene nettopp hadde skilt seg. Den gangen het hun noe annet og bodde et lite sted utenfor Oslo.

Familien tilhørte menigheten Jehovas Vitner. Der skal barn så tidlig som mulig få kunnskap om konsekvensene av ikke å klare eller, enda verre, nekte, å etterleve Guds regler:

Når Harmageddon, som også kalles dommedag eller Guds utryddelseskrig, kommer, vil de lydige og rettroende komme til paradiset, mens resten av oss blir drept.

Som barn feiret Rajn og søsknene aldri jul eller bursdager. Men det var ikke fraværet av feiringer og presanger som opptok Rajn. For henne var skjebnen som ventet klassekamerater og venner utenfor menigheten atskillig viktigere. Kunnskapene hun hadde om framtida deres stilte henne overfor et uløselig dilemma:

Hun kunne hjelpe vennene sine ved å få dem med i menigheten slik at de kunne leve som rettroende. Eller hun kunne la være. Hvis hun fikk dem med, hadde hun reddet dem. Hvis hun fortalte om Harmageddon og de likevel valgte å stå utenfor, ville det gå dem enda verre enn om de forble uvitende.

Rajn valgte å holde kunnskapene sine for seg selv.

Da hun kom i tenåra innså hun at hun hadde et større problem:

Hun ville ikke ha en sjans selv når dommedag kom.

- Jeg tenkte stygge tanker. Jeg onanerte, og jeg hadde oppdaget at jeg likte både gutter og jenter.

Rajn var 14 år da hun sa at hun skulle lufte hunden for en nabo, men i stedet tok toget til Oslo. Togturen innebar et brudd med menigheten, faren og hans familie.

Rajn dro til sin biologiske mor, som selv hadde brutt ut av menigheten etter skilsmissen fem år tidligere.

- Etter at jeg flytta inn hos mamma og oppdaget at jeg ikke bare kunne kaste over bord den virkeligheten jeg var oppdratt i, ble livet veldig vanskelig.

Mora forsto at dattera var i krise og kontaktet barne- og ungdomspsykiatrien i bydelen. Der fortalte Rajn for første gang om frykten som var i ferd med å ødelegge henne innvendig:

Frykten for at kompiser skulle dø, frykten for hva som ville skje når det kom for en dag at hun selv var et dårlig menneske.

- Jeg snakket uten stopp i tre kvarter, og trodde at de forsto hva jeg snakket om. Men det gjorde de jo ikke.

Psykologene lurte på om tenåringsjenta var i psykose og sendte henne til en psykiater. Hun kom hjem med resepter på flere ulike medikamenter.

- Tankene om at jeg burde ta livet mitt kom nesten med en gang.

De var veldig påtrengende.

Likevel fortsatte hun å ta medisinene. Hun hadde jo fått beskjed om å gjøre det. Rajn var 15 år i 2004.

Allerede da var det kjent at enkelte psykosemedisiner og andre preparater hadde en bivirkning: Selvmordstanker.

Samme år utstyrte det amerikanske kontrollorganet for medisinske produkter (FDA) alle antidepressiva med en advarsel om at medikamentene kunne føre til selvmordstanker og -forsøk, særlig hos barn og ungdom.

Rajn forteller at det første selvmordsforsøket fant sted i en skog ikke langt fra moras leilighet. Hun overlevde, og ingen fikk vite noe. Det neste fant sted natt til 16-års dagen. Heller ikke dette fortalte hun om til noen.

En gang i uka gikk hun til psykolog. De jobbet med Rajns virkelighetsoppfatning, og Rajn kunne stille spørsmål som «hvordan man gjør jul» og andre ting hun aldri selv hadde erfart.

Ifølge Rajn spurte psykologen om hun hadde forsøkt å ta livet sitt eller tenkt på å gjøre det. Rajn svarte nei. Hun var sikker på at hvis hun svarte ja, så ville hun aldri få gå derfra.

Hun snakket heller ikke med noen andre om tankene sine.

- Jeg klarte aldri å bygge opp noen ny vennekrets i Oslo, så jeg var stort sett alene.

I løpet av veldig kort tid utforsket hun det livet som lå lengst unna det hun kom fra.

- Jeg prøvde vel det meste av rusmidler og sex i løpet av et år.

Etter hvert flyttet hun fra mora.

Av og til bodde Rajn i ei campingvogn, av og til i ei hytte.

En periode bodde hun sammen med hunden sin i en gapahuk i skogen.

- Det var deilig. Jeg har alltid likt meg best sammen med dyr.

Selvmordsforsøkene ble sjeldnere.

- Jeg tror årsaken var at jeg var så lei av å feile når jeg forsøkte å dø.

I slutten av tenåra okkuperte Rajn hus og vanket på Blitz. Hun ble kjent med folk som rullet seg i glasskår, slukte flammer og heiste seg opp i lufta etter kroker de festet i huden, såkalt body-suspension. Rajn ville bli som dem.

- Den store endringen inni meg skjedde med suspension. Allerede første gang fikk jeg en følelse av å vinne over hjernen min. Å ha kontroll.

De neste åra reiste Rajn rundt og opptrådte med ulike grupper. I København i 2016 traff hun Tiziano fra Romania. Han ble med henne til Norge, og siden har det vært dem.

Rajn beskriver ham som «stødig som et fjell». I løpet av de tre og et halvt åra de har vært sammen har livet blitt satt på flere prøver.

I vinduskarmen i parets lille leilighet står to blå fotavtrykk i glass og ramme. Sønnen Vladimir døde på fødestua på Nordlandssykehuset i Vesterålen 13. april 2018.

Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) har kommet fram til at han døde som følge av en sykehustabbe. Sykehuset avsluttet overvåkingen av barnets hjertefrekvens for tidlig under fødselen:

«Etter vår vurdering ville barnet mest sannsynlig ha overlevd dersom forløsningen var blitt utført på et tidligere tidspunkt, da det oppsto akutt oksygenmangel som følge av morkakeløsning.» skriver NPE i sitt svar på Rajns søknad om erstatning, sommeren 2019.

«Dødsfallet skyldtes etter dette svikt i behandlingen, og du har da rett til erstatning.» skriver de videre.

Det har i ettertid vist seg ikke å være riktig så enkelt. Erstatningssaken er nå delt i to, én sak handler om hvorvidt Rajn har rett til erstatning fordi barnet hennes døde under fødselen som følge av en feil begått av sykehuset. Det har NPE slått fast, men betingelsen for erstatningsutbetaling er at gravferdsutgiftene overstiger 10 000 kroner. Det gjorde de ikke i Rajn og Tizianos tilfelle.

Den andre delen av saken handler om hvorvidt sykehustabben som førte til at sønnen døde, har påført Rajn psykisk skader som gjør henne berettiget til erstatning. I det spørsmålet har NPE ennå ikke kommet til en avgjørelse.

På fingrene på høyre hånd har Rajn tatovert inn ordene «hold fast».

- For å minne meg selv om at jeg skal holde fast på livet.

For sommeren 2018 var vanskelig.

- Vi dro sørover etter at Vladimir døde. Det var fint. Men da vi kom tilbake til Nord Norge gikk det dårlig. Det formet seg en plan i hodet mitt: Neste gang jeg var ute og kjørte og traff en sølvfarget trailer, så skulle jeg kjøre inn i den. Plutselig en dag skjedde det.

Det forvirrende var at den sølvfargede traileren som kom mot henne på den smale, svingete veien, allerede lå i hennes kjørebane.

- Jeg svingte unna med bare noen centimeters klaring. Etterpå skjønte jeg at det ville jeg ikke gjort om jeg virkelig ville dø. En måned senere var jeg gravid. Da bestemte jeg meg for at jeg må lære meg å leve med disse tankene, jeg må være der for datteren min.

Da hun var i tjueåra pleide Rajn å si at hun hadde flere selvmordsforsøk enn år bak seg. Det utsagnet er ikke lenger sant.

Det betyr ikke at Rajn ikke lenger er redd for å bli suicidal. Eller for å få utfordringer som kan sette lysten til å leve på prøve.

- Noen mennesker påstår at det er en mening med alt som skjer, og at hvordan vi har det er opp til oss selv. Det tror jeg ikke på, for det er faen meg ingen mening i at et barn dør på fødestua. Jeg er konstant redd for at noe skal skje med datteren min, og jeg kommer aldri til å være utenfor selvmordsfare. Men veien fra å ha tanker til faktisk å gjøre noe med dem, er lang.

De destruktive tankene surrer og går i bakhodet hele tida, forteller hun. Noen ganger tar de mye plass.

- Da blir jeg lei meg, men ikke noe særlig mer, for det kan jo ikke bli så mye verre enn det jeg allerede har opplevd med Vladimir.

- Hvordan ser et bra liv ut for deg?

- Jeg tror jeg lever det. Det handler om å finne noen du elsker og ha tak over hodet. Er du skikkelig heldig, får du et barn.

- Jakten på lykken er en jakt jeg ikke er med på.

Man skal ikke ha det bra hele tida.

Livet skal ha kontraster, man må klare å ha det litt kjipt innimellom.

- Jeg ville ikke vært foruten de svarte hullene jeg har vært nede i. Uten den erfaringen ville jeg for eksempel ikke tålt å miste et barn.

Selvmordsstatistikken gir Rajn frysninger. Hun tror skamfølelse er det største hinderet i kampen mot selvmord.

- Vi er altfor redde for å plage folk med problemene våre. Vi må snakke om selvmordstanker, og vi må snakke om de som har avsluttet livet sitt. Men først og fremst må alle de unge som sliter med psykiske problemer legge fra seg telefonene sine og begynne å gå litt mer tur.

- Det kan godt hende at sosiale medier kan være til hjelp når vi sliter, men foreløpig vet vi altfor lite om hvordan de nye kommunikasjonsmåtene påvirker på oss.

Rajn ble ikke overrasket da NRK i høst presenterte sitt journalistiske prosjekt om såkalte selvmordsgrupper i sosiale medier.

Hun har selv vært aktiv i en.

- Jeg brukte den ganske mye etter at Vladimir døde. Det var befriende å kunne snakke rett ut, uten å føle skam. Men jeg tror at det er viktig at sånne grupper ikke blir for store, slik at det er mulig å holde oversikt over hva slags intensjoner folk har med å være der. I min gruppe var vi bare ti-tolv stykker. Med så få tror jeg at risikoen for uheldig påvirkning er mindre.

Hun heier også på døgnåpne hjelpelinjer.

- Å kunne ringe og spy ut alt du har inni deg og vite at det er en person i andre enden som lytter… I fjor sommer benyttet jeg meg av det også.

- Da jeg var ferdig med å snakke, sa personen i andre enden noe sånt som «fy faen, det høres skikkelig jævlig ut...»

«Men det høres også ut som om du har mennesker rundt deg som vil bli veldig lei seg hvis du blir borte.»

Det hjalp.

Rajn har møtt mange ulike reaksjoner når hun har fortalt om selvmordstankene sine.

- Noen synes det er trist at jeg har hatt lyst til å ta livet mitt. Andre har sagt at de synes jeg er feig eller egoistisk. Sånne kommentarer har jeg ikke bruk for. I sommer opplevde jeg selv å miste ei venninne i selvmord. Skulle jeg blitt sint for at hun gjorde det? Det går ikke. Det jeg kan være lei meg for, er at jeg ikke trengte meg på og hjalp henne på bedre tanker.

Til dem som avfeier selvmordsforsøk som «et rop om oppmerksomhet», har hun én kommentar:

- Er det ikke bare å gi dem oppmerksomhet, da? Det er vel ikke verre enn det?

- Kunne noen ha hjulpet deg med selvmordstankene dine da du var barn?

- Jeg mener det var psykofarmaka som ødela for meg. Hvis de som tok imot meg på BUP da jeg var 14 år hadde satt seg inn i hva Jehovas vitner er, kunne alt vært annerledes. Jeg var et barn som ikke kjente noe annet enn livet i menigheten, men jeg antok at de som var voksne hadde kunnskaper om hva det dreide seg om.

- Hva vil du gjøre hvis din datter en gang i framtida kommer til deg og sier hun har selvmordstanker?

- Da må jeg finne ut hvor de tankene kommer fra og hvorfor. Så må jeg tørre å bli upopulær, røske problemene opp med røttene og blokkere internett.

Hvis Rajn igjen skulle synke dypt ned i et av de sorte hullene, har hun to råd til sine nærmeste:

- Sett meg i arbeid! I voksen alder har jeg lært hvor mye terapi som kan ligge i å koste et fjøsgolv.

Det andre rådet er å ta meg med på hytta.

- Når jeg blir deprimert trekker jeg meg bort fra folk og begynner å gruble. Da er det viktig å få meg ut av hula. Selv for meg som trives aller best med å jobbe i fjøs eller andre steder hvor alle kollegene er dyr, er det viktigste våpenet mot mørke tanker å være sammen med andre mennesker.