Meggafonen

Hun har klint med Christer Falck, ligget i senga til André Bjerke og fått Kjell Aukrust til å skøyte inne på Grand. Hold for ørene, her er Astrid Gunnestad (69).

- Neimen, guuuuud, så smigrende, da!

Ingenting ved den champagnesprudlende stemmen røper at det er ei nesten 70 år gammel megge og tidligere ukebladdronning som svarer på telefonen.

- Skal jeeei bli tegnet av Finn Graff? Det er jo et eventyr!

Så begynner hun med det hun er kjent for, det hun gjør hver lørdag på P4: hun snakker fort og mye.

- Jeg har en aktiv dag, kan du skjønne. Jeg skriver på et intervju med en skuespiller som jeg gjorde her om dagen. Det ble ganske seint, ja, det tok helt av. Så har jeg vært en tur innom P4, og snart har jeg en avtale med NRK Ukeslutt. Da skjer det mye for en gammel dame. Men portrettintervju høres da festlig ut. Egentlig skal jeg på Blaafarveværket nu til fredag, men den avtalen svisjer jeg. Ja, vi svisjer, og så møtes vi på Frogner plass, på Déjà Vu, ved siden av en masse babyer og greier, og der kan vi sitte og sludre over en caffè latte.

- Skal vi si klokka ett?

- Ett er fint. Da kommer jeg fem minutter over.

- Hæ?

OSS MEGGER IMELLOM: Hver lørdag skingrer Gunnestad utover eteren fra P4s studio i programmet «Oss megger imellom» Alle foto: PRIVAT
OSS MEGGER IMELLOM: Hver lørdag skingrer Gunnestad utover eteren fra P4s studio i programmet «Oss megger imellom» Alle foto: PRIVAT Vis mer

- Jeg har jo en mann som er syk. Da rekker jeg å besøke ham først.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fem over ett sitter hun der. I svart bukse, svart høyhalset genser, svart singlet over genseren og svarte sandaler. Hun har i det minste fargelagt seg litt i hver ende. Tåneglene er røde og på toppen er håret både blondt og oransje som ei gulrot. Luggen svinger elegant ned i panna, og de lilla øyelokkene siger tungt nedover øynene.

- Så smart den der var. Jeg har selv opplevd at båndet sviktet.

Som den garvede journalisten hun er, kommenterer Astrid Gunnestad straks diktafonen.

- Jeg intervjuet Elie Wiesel da han fikk Nobels fredspris i 1986. Det var et jææævla drittvær, og jeg kom i pels og svære gummistøvler til suiten hans på toppen av SAS-hotellet.

Da gikk fredsprisvinneren - som hadde overlevd Auschwitz - ned i knestående.

- Denne verdensberømte, skjønne mannen, lå der på knærne foran meeei og halte av meg de svære sjøstøvlene. Det var rørende. Men båndet sviktet altså. Vi fikk reparert det, men det eneste man hørte på opptaket, var stemmen min! Hahaha!

For nye og unge lesere: Astrid Gunnestad begynte i Morgenbladet i 1971, ble sagt opp sammen med fjorten andre året etter og gikk så over til den lurvete ukepressen i Norsk Ukeblad.

Meggafonen

- Der gjorde jeg så mye ut av meg som jeg klarte i over tretti år.

- Hvilke av dine intervjuer husker du best?

- Jeg har truffet paven to ganger. Fyrst Rainier av Monaco intervjuet jeg også. Han lo godt av min vits om Vatikanet, og var veldig flott. Sønnen hans, Albert, lovet meg at han skulle gifte seg før han ble femti. Det har han ikke gjort, men jeg har jo alltid sagt at han foretrekker menn.

La oss bare skyte inn at ingen snakker slik som Astrid Gunnestad lenger. Det er mulig det er alle åra på Frogner som er årsaken. Eller kanskje nettene på Theatercaféen med vennene fra Riksmålsforbundet. Men hun sier altså nu, efter, røke, åbenbart og sprog.

Og mens hun geberder og gestikulerer i faretruende sirkler over bordet, snakker hun slik som gamle damer synger i kirken - høyt og skingrende.

- Nu skal jeg fortelle en klassiker. Jeg intervjuet Kjell Aukrust i grillen på Grand. Det tok jævlig av, vet du, og Kjell skulle vise meg hvordan Solan Gundersen gikk på skøyter på Rustadsaga. Han begynte å gå mellom bordene, svingte noe voldsomt med armene og holdt på å rive ned kelnerne. Og det ble jo en gruuusom regning, kan du skjønne.

Gunnestad visste det ville se bedre ut hvis de hadde vært flere på Grand. På regningen skrev hun Kjell Aukrust, Astrid Gunnestad og herr S. Gundersen. Sjefredaktøren nektet å skrive under. Til økonomisjefen forklarte Gunnestad at både hun og Aukrust hadde vært ganske forsiktige, ja, det var herr S. Gundersen som hadde slått i seg noe voldsomt på Grand. Da svarte økonomisjefen: «Hvis herr Gundersen har vært på Grand, er det klart han skal stå på regningen».

Selv om Gunnestad mente det var en dårlig idé, ble hun først reportasjesjef og så redaktør i Norsk Ukeblad i 1996.

- Jeg hadde det jeg kaller mine småpiker. En gjeng begavete, flotte jenter som jobbet for meg. Ellen Arnstad var en av dem. Hun kalte jeg bare for Ellionora.

Gunnestad har albuen på bordet og grasiøs knekk i håndleddet.

- Et av mine hjertebarn var de anonyme intervjuene hvor folk fortalte om tragiske ting, utroskap og grusomme ektemenn - slikt vi damer elsker å lese om. Og så laget jeg litt bråk. Mest ble det da jeg skrev om plastisk kirurgi på 1990-tallet. Leserne kunne vinne en operasjon hvis de fortalte hvilke kirurger som var gode og dårlige. Det var jo ingen som turte å skrive om dårlige kirurger som ødela kvinners liv. I løpet av de første to ukene ringte fem tusen. Den siste ringte fem år etterpå.

Det var en av Gunnestads småpiker, Lise Askevik, som forbarmet seg over sin pensjonerte sjef og tok henne med til P4 - selv om Askevik fortsatt husker hva Gunnestad sa til henne første dag på jobb i Norsk Ukeblad: «Ååååh, herregud, så deilig ludderiøs du ser ut i det skjørtet!»

Først ga Gunnestad P4s lyttere velfunderte samlivsråd som «gi henne et tupp i ræva». Så fikk hun ideen til radioprogrammet «Oss megger imellom» som kom på lufta for et år siden. Meggene er Gunnestad og Askevik.

Det var på dette programmet at den skjeggete Christer Falck i fjor sugde seg fast i leppene til Astrid Gunnestad som lukket øynene og bare nøt det hele. Da tungene endelig hadde viklet seg ut av hverandre, utbrøt Falck: «Du er den eldste jeg har klint med».

Nå har radiomeggene sommerferie, men Gunnestad hviler aldri. Hun skriver for ukebladet Tara og iblant ringer P4, NRK og TV 2 og vil ha en kommentar om de kongelige, om mediene, om å sole seg uten bh, eller om Monaco.

- Og jeg sier ja, vet du, når noen spør om jeg skal si noe dritt om et eller annet. Ingen gjør det lenger. Folk er så politisk korrekte at du kan bli syk. De er så serrriøse. Sludder er veldig undervurdert i vårt samfunn.

- Det er der du trår til?

- Sjefsmegga, det er meg, vet du.

- Hva kreves egentlig av ei ordentlig megge?

- Du må være uforskammet. Akkurat der har Erling Borgen skandalisert meg. Han var så grusomt sjarmerende i studio at jeg glemte å ta ham. Men stort sett klarer jeg å slenge dritt.

Hun stryker luggen bort fra panna.

- Radio er innmari moro. Tv er ikke fullt så morsomt. Når jeg ser meg selv på tv … med bulker og faenskap … jeg ser jo ikke uuuut! Å guuud, jeg hadde sagt noe om monarkiet på TV 2, og halv tolv på natten, ringte telefonen. Jeg kastet meg over den, sikker på at jeg skulle få en kompliment. Så er det en mann som skriker inn i røret: «Du, di merr! Du ser ut som en hest i trynet!»

Hun ler høyt og kaster hodet bakover.

- Det hørtes ikke ut som han likte hester engang!

Livet har mange kapitler. Som en gammel skuespillerinne sa til Gunnestad.

- Og av og til, er man inne i et trasig kapittel.

Gunnestad hadde bortforklart det lenge, at mannen Gunne ikke lenger husket hvordan han laget middagsretter han hadde laget så mange ganger tidligere, bortforklart at han startet på flammende innlegg i selskaper, men måtte stoppe fordi han ikke husket hva han snakket om. Han var sikkert trøtt. Han hadde sikkert drukket et glass rødvin for meget. Men nå, nå kunne hun ikke bortforklare lenger.

- Jeg var i Amerika. Gunne ringte og sa, «kommer du ikke hjem til middag?» Når du befinner deg på den andre siden av kloden, og har fortalt ganske mange ganger hvor du er … ja, da nytter det ikke å bortforklare lenger.

For fem år siden fikk hun beskjeden om at ektemannen hadde Alzheimer.

- Han var spirituell og en glitrende journalist. Han skrev tre bøker om ytringsfrihet. Nå kan han ikke si fire setninger etter hverandre. Veldig mange tror at man blir en ikke-person med en gang man får Alzheimer. «Er det ingen som spør etter meg?» sier Gunne ofte. Det er veldig få som gjør det, for de tror ikke det er noen vits. Da ljuger jeg, «er du gal, jeg skal hilse fra den og den og den».

Gunnestad vet at hun ikke kan hjelpe ham.

- Men humor er viktig. Jeg kjører repriser på alle yndlingshistoriene mine og har benyttet anledningen til å være litt slem. Jeg spurte om vi skulle invitere venninnen hans Vera Wigert til middag. «Nei, hvorfor i all verden skal vi det?» sa Gunne. «Jeg trodde du likte henne, jeg?» «Ja, ja, jeg orker bare ikke å ha henne til middag nå.» Da sa jeg: «Det er jo veldig fint at du ikke vil, for hun er jo død.» Hahaha! Hvis du ikke kan le, blir det helt håpløst.

Gunnestad spisser de rosa leppene.

- Man må være litt takknemlig også. Når du har levd til du er over sytti år og fått gjort veldig mye, når skal takknemligheten komme inn i livet? Hvor mye forlanger vi av Vårherre, egentlig?

Leiligheten deres er liksom blitt større nå. Og tommere. I januar fikk Gunne fast plass på Madserud sykehjem. Hver dag sykler hun dit. Her en dag ruslet de bort på Herregårdskroen. Gunne fikk en øl, ble så lykkelig og sa til Astrid: «Du er så praktfull. Hadde jeg ikke vært gift, hadde jeg giftet meg med deg i morra».

En kveld for over tretti år siden skulle Gunnestad, som jobbet frivillig for FN i New York, i et selskap med ei venninne. En venn av venninnen, en mann Gunnestad aldri hadde møtt, skulle hente henne. Gunnestad kom ut av hotellet i en flaskegrønn thaisilkekjole, og utenfor inngangen gikk journalisten fra ukebladet Nå, Gunne Hammarstrøm, fram og tilbake på fortauet.

- Han var jo grundig gift og hadde tre barn, men jeg klarte å ta innersvingen på ham så han flyttet fra kona si. Nu har vi vært gift i 34 år.

Sønnen deres Timian har levd akkurat like lenge. I går var Gunne på besøk i leiligheten han har bodd så mange år i. Han hadde ikke glede av det.

- Det er jeg som er hjem for ham nå. Når jeg er der, er alt i orden.

Thomas Heftyes gate på Frogner ligger ettermiddagsrolig med pene fasader, smijernsbalkonger og grønne trær. Gunnestad spaserer nedover, opp til toppetasjen og inn i leiligheten som har et lilla rom, et lavendel og et grønt. I gangen står de samlede verkene til Ibsen, Shakespeare, Hamsun, Dostojevskij, og hele Prousts «På sporet av den tapte tid». I stolen ligger Vi Menn. Hun sier hun ikke leser det.

På kjøkkenet henger Jesus på den ene veggen og på den andre, en plakat: For livets glade piger går solen aldri ned. Hun peker ut vinduet.

- Her har vi Schafteløkken. I den sveitservillaen fridde Collett til Camilla på ball. Det er den eldste løkka på vestkanten, og den ville de rive. Det klarte vi å stoppe.

Så serverer hun blåbærjuice.

- Jeg trodde du likte best champagne på formiddagen?

- Champagne er deeeeilig, vet du, det er engledråper. Opp, opp, opp! Jeg tar av fremdeles, det gjør jeg, men nå har legen gitt meg beskjed om å henge levra til tørk.

- Når blir du stille?

- Nesten aldri. Selv når jeg går rundt her i leiligheten, mumler jeg til meg selv.

På stueveggen henger et enormt maleri, nesten to meter høyt, av Astrid Gunnestad henslengt på en divan i en sølvkjole fra 1930-tallet. Hun setter seg foran det, tenner en lang og tynn sigarett, Virginia Slims, og strekker det ene beinet over armlenet på den grå skinnstolen.

Mens hun ligger slik og røker, la oss gi ordet til Gunnestads gode venn, Dag Frøland:

- Astrid Gunnestad har i alle år gjort det samme som de berømte franske madammene gjorde på 1700-tallet. Fru Gunnestad holder rett og slett salong. Hun er mesterkokk og en fremragende vertinne på disse sammenkomstene, og konversasjonene er spirituelle.

En av disse sammenkomstene er den årlige andemiddagen i november. Da lager fru Gunnestad sprengt and. Slik har det vært i over 25 år. De tolv plassene rundt spisebordet hennes har gjennom åra blitt okkupert av biskop Gran, billedhogger Per Ung, skuespiller og teatersjef Morten Borgersen, direktøren for Grand, skuespillerinne Monna Tandberg, kommentator i VG Elisabeth Skarsbø Moen, Odd Nerdrum og ei katolsk nonne.

Dessuten inviterer hun hvert år en surprise. Som Cato Schiøtz eller Bentein Baardson.

- Og hvert år holder Stein Winge takke-for-maten-tale. Stein er vidunderlig. Jeg har ett talent, og det er at jeg har så skjønne venner.

Og nå, hoffjournalistikk. Her har vi i årevis trodd at man er nødt til å elske kongehuset for å jobbe i ukepressen. Så feil kan man ta.

- Altså, jeg hater ikke kongehuset. Jeg synes bare det er fjollete. I et demokrati er det helt avleggs. For øvrig er Sonja et godt bilde på at man kan være fra nedre Ullern og egne seg som president. Hun har jo ikke all verdens utdannelse, men hun holder nå på. Klipper over tråder og holder taler og sånn og sånn.

- Du har sagt at dronningen må bli varmere og mer spontan når hun er ute blant folk?

- Sooonja? Hun har jo ikke veldig mye varme i seg. Hun var på en reise nå hvor hun sa at det hadde vært mye hyggeligere hvis pressen ikke var der. Hvor tjukk i huet kan hun være? Hvis ikke pressen er der, da driter jo alle i det! Det er pressen som holder liv i kongehuset. Vi flyr rundt og skriver at sola skinte, enda det pøsregnet. At de smilte og lo, enda de så trasige og triste ut og klaget fra de kom. En president hadde aldri våget å si det. Men jeg har venner som kjenner henne, og de sier at hun er en fryktelig søt venn. Hun er ikke så veldig begeistret for meg, det vet jeg, men hun er elskverdig nok til å hilse på meg når hun treffer meg. Jeg har tross alt intervjuet henne.

I 1938 ble Gunnestad født. Så kom krigen.

- Jeg husker hat som en av mine første følelser. Alt var svart-hvitt og veldig voldsomt.

Hun husker veldig lite av sin far. Men hun husker veldig godt treet utenfor Grini. Det var så stort, og de løp rundt det, Astrid og hennes tre søsken. De ventet time etter time på å få besøke faren.

- Jeg visste ikke at han var dødsdømt. Ikke at han ble torturert heller. Han hadde gjort noe sabotasjegreier, men dette har jeg hermetisert og gjemt bort.

Så kom natt til 4. mars, 1944. Og natta ble til dag.

- Vi lekte på våre foreldres soveværelse. Min mor kom inn, lukket døra, satte seg ned på en stol, begynte å gråte og sa: «De har skutt pappa». Det jeg husker, var ikke sorg, men angst. Jeg ble bare redd. Det satte seg i brystet mitt. Barn skjønner at å være død, er noe dårlig, men de skjønner ikke at det er for alltid. Jeg trodde det skulle gå over en dag.

Gunnestad vokste opp langt søren i vold. På landet. I Asker. Ikke gikk det busser dit, ikke hadde de bil.

- Du skjuler godt at du kommer fra det gudsforlatte landet?

- Man kan lære veldig mye av å lese. Jeg var mye sjuk som liten og lånte alle naboens bøker. Leste Ibsens samlede verker da jeg var fjorten og begynte å høre på klassisk musikk. Tsjajkovskijs b-mollkonsert. Da sa broren min: «Du blir aldri gift. Du kommer til å kjede fletta av alle menn du treffer». «Den sjansen tar jeg», svarte jeg.

Hun gjorde seg snart bemerket utenfor hjemmet også.

- Da jeg ble litt frikete, ble de oppskaket der ute i Asker. De glodde som faen og ringte rundt til hverandre. «Åh, nå har’a bleika håret sitt! Har du sett den hatten?» Jeg hadde åbenbart en annen smak enn folk ute i Asker. Man skal jo helst være mest mulig lik hverandre. Jeg var ikke mest mulig lik. Så … jeg synes at i Norge må man bo i Ossslo. Til nød i Lofoten.

Det er uunngåelig. I august feirer Gunnestad 70 år. På Ekebergrestauranten i Oslo.

- Dag Frøland er sinna på meg. «Du må ikke fortelle et menneske at du blir 70 år. Da kommer ingen til å ville ha deg med på noe mer». Men det er mye som er deilig også. Å kunne være fri, være lat, si nei til det jeg ikke har lyst til og bare gjøre det som er moro.

- Hva fra livet ditt kunne ha vært en «Historier fra virkeligheten» i Norsk Ukeblad?

- Jeg havnet jo på en jæææævlig lang fyllerunde med André Bjerke.

Midt på 1960-tallet jobbet Gunnestad i Riksmålsforbundet hvor Bjerke var viseformann. Etter et landsmøte … vel … da ble det ellevilt. Dagen etter landsmøtet, kom verken Gunnestad, hennes venninne, eller Bjerke på jobb. De gikk på Gullfisken da den åpnet klokka åtte om morgenen.

- André snakket og snakket, det var helt fantastisk. Så gikk vi på Engebret og satt der til de stengte. Så reiste vi ut til Andrés villa på Jar. Kona, Henny Moan, var i Bergen på festspill. André leste dikt og gråt da han var ferdig. Det var en fantastisk natt.

På morgenkvisten ringte Henny Moan. Da sa Andrés datter Vilde: «Mamma, mamma, det har sovet to snille damer i senga di i natt».

- Jeg var ellevill. Jeg var det. Vi var mye på Theatercaféen. Hovedkontoret som vi kalte det. Hver eneste dag, år etter år, satt en glassmaler der, og det var så deilig for meg, for jeg var som regel blakk, og da spanderte han alltid et eller annet på meg. Og jeg var på hils med Jens Bjørneboe. Jeg var jo en sånn som satt og drakk med gutta gjennom natten, kranglet, skrek og bar meg. Før jeg tok toget hjem til Asker.

Neste dag hendte det at alle konene ringte. Mannfolka var forsvunnet. Gunnestad kaster seg dånende bakover.

- Guuud, det var mye morsommere før. Hvem er det som blir borte etter sånne fester nå?

JOURNALISTKJÆRLIGHET: Her gifter Astrid Gunnestad seg med journalisten Gunne Hammarstrøm for 34 år siden.
MOR OG SØNN: Yngre og på tur i marka. «Tenk at du får penger for å si så mye fjoll», sier sønnen Timian nå.
SOOOONJA: Gunnestad intervjuer dronningen. - Hun er jo elskverdig nok til å hilse på meg fortsatt.
UNG PIKE: Gunnestad, 17 år og vakker i svart-hvitt.
GUNNESTAD OG PAVEN: - Jeg tror jeg var den første journalisten som var på hans private messe i Vatikanet.
PÅ JOBB: Det er vel ikke umulig at Wenche Foss og Gunnestad snakket litt om champagne i løpet av intervjuet.
ET ALVORLIG BARN: Gunnestad vokste opp langt søren i vold. I Asker.