Mellommannen

Ulrik Imtiaz Rolfsen (33) er så respektløs at han har laget en voldelig gangsterfilm om respekt. Og kommet fra det med æren i behold.

ULLEVÅL HAGEBY er ren idyll. Lengre vekk fra Oslos underverden på 80-tallet kunne vi ikke kommet. Men det er her, i hovedstadens fredfulle småhusbebyggelse han bor, regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen. Nå går folk mann av huse for å se debutfilmen hans, «Izzat». Tittelen betyr respekt, ære og dyd.

Kritikerne er begeistret. Det er også folk som kjenner det norske miljøet han beskriver. Ulrik, som har norsk mor og pakistansk far, har gitt oss innsyn i en subkultur hvor vold, narkotika og kriminelle gjenger framstår som mer fristende for små pakistanske gutter i en av Oslos bydeler, Gamlebyen, enn skolegang og streite liv i Oslo Sporveier. Ulrik Imtiaz Rolfsen er blitt mellommannen som vil underholde ved å sparke til både norsk og pakistansk kultur.

-  Hva man er? Det er litt vanskelig å si. Jeg regner meg vel mest som Oslo-borger, sier filmregissøren som har vokst opp hos sin norske kunstnermor, Kari Rolfsen, på Hasle i Oslo.

Hans pakistanske far har flyttet tilbake til Pakistan, stiftet ny familie og skaffet Ulrik fem nye halvsøsken.

-  Jeg har to voksne helt pakistanske halvbrødre her i Oslo også. De kjører taxi, sier han.

ULRIK OG SAMBOEREN, den islandsk arkitekten Helga Vilhelmsdottir (42), hennes to barn på 19 og 21 år, og deres fellesbarn, to døtre på seks og ti år, bor i hagebyen hvor det ikke skjer noe nifsere enn at unger går på epleslang.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Jeg er opptatt av trygghet. At barna våre skal ha det trygt. Barna har ikke så mye kontakt med tre av besteforeldrene. De bor ikke i Norge. Vi er opptatt av familieverdier og søndagsmiddager. Jeg vil at de skal få et stabilt liv. Frihet og egne valg er en selvfølge, men de skal ha et trygt og godt hjem, sier han.

I fanget hans maler den svarte katten Skuggi bifallende.

-  Vil du ta med deg døtrene dine til Pakistan?

-  Nei, kommer det raskt.

-  Hvorfor ikke?

-  De er jo jenter. Jeg vil gjerne at de skal oppleve landet og kulturen, men jeg synes Pakistan er så jentefiendtlig.

Ulrik ser et øyeblikk bekymret ut.

-  Jeg ville vært livredd for dem der nede. For at de skulle bli kidnappet, for eksempel.

-  Av hvem da?

-  Pakistan er mye farligere enn folk aner. Folk er ganske redde, og man må fikse og trikse for å overleve. Man må i hvert fall kjenne de rette folka. Ellers er du ingen ting. Alt handler om å tilpasse seg. Sladder er en viktig kontrollmekanisme. Selv her i Oslo. Jeg kan ikke være ute på byen uten at noen vet det. Det er alltid en taxisjåfør som har sett meg.

«ALLE PAKISTANERE i Oslo kjente faren min,» sier hovedpersonen Wasim i «Izzat».

-  Det er selvopplevd. Faren min kom tidlig til Norge, og hjalp mange hit. Samtidig jobbet han nattevakt som grafisk trykker i Aftenposten. Alle pakistanere kjente faren min, sier Ulrik som besøkte faren på Stovner en gang i uka da han vokste opp.

Hans fetter Khalid Hussain, som har skrevet romanen «Pakkis» og regissert filmen «Import Eksport», bodde i samme oppgang som faren.

-  Har nordmenn flest lite peiling på hvordan pakistanerne i Norge lever?

-  Ja. Det er en lukket kultur, og den har fått lov til å være lukket. Og så er den så utrolig annerledes enn den norske kulturen.

-  Du har sagt i et tidligere intervju at «den pakistanske kulturen vi har her i landet har grobunn i et skikkelig harry høl av et jordbruksområde i Pakistan. Som Sirdal eller Hokksund». Får man venner av sånt?

-  Jeg har sagt mye jeg trodde jeg skulle få kjeft for, men det har ikke skjedd. Snarere tvert imot. Men jeg mener det er langt fra den pakistanske landsbygda til det norske bysamfunnet.

-  Politisk korrekt kan man ikke kalle deg?

-  Nei, man må ikke være medlem av Frp for å kreve at pakistanske kvinner må lære seg norsk. Eller kritisere venstresida i norsk politikk når de forsvarer bruken av slør.

-  Kan ikke bruk av slør oppfattes som en protest mot friheten til å velge?

-  Nei, jeg tror ikke at jentene velger slør selv. Ikke i det hele tatt. Dette er kontrollert gjennom hele oppveksten. Jentene blir kontrollerte.

-  Snakker du om dette med dine pakistanske søsken?

-  Ja.

-  Hva svarer de?

-  Jeg opplever dem som veldig bundet til sine tradisjoner som det er vanskelig å bryte ut av. Derfor lever så mange pakistanere i Norge dobbelt- og trippelliv.

-  Føler du forakt for livene deres?

-  Nei, men jeg er glad jeg slipper å leve slik selv.

MORMOREN OG Antirasistisk senter har mye av æren for at Ulrik er der han er i dag. Det er han overbevist om.

-  Storebroren min, Gisle, og jeg var en gang i uka hos mormoren vår. Der fikk vi middag og ble badet. Da hun ble eldre laget jeg middag til henne. Jeg har utrolig gode følelser for henne. Hun var alltid til stede. Uforanderlig og trygg.

Ulrik blir varm i blikket. Dette er gode minner.

-  Bestefar var en skygge. Han satt i stua, mens vi satt på kjøkkenet. I voksen alder fikk jeg vite at han hadde vært nazist under 2. verdenskrig. Du kan jo tenke deg hva han mente da moren min fortalte at hun skulle ha barn med en pakistaner. Selv mormor hadde ment at hun ikke kunne bli glad i et sånt barn. Men det ble hun jo. Bestemor ble min nærmeste, sier han.

-  Moren min hadde det tøft nok. Foreldrene var ikke begeistret for at hun ville bli kunstner heller. Men hun ble det. Det er storebroren min, Gisle Harr, også. Men da mor traff faren min «glemte», han å fortelle henne at han var gift i Pakistan.

-  Er du bitter på ham?

-  Egentlig ikke. Men jeg fikk trening i å gjemme meg. Jeg var flau over å være pakistansk i hjemmemiljøet helt til jeg som 17-åring opplevde Pakistan selv. Og jeg var flau over å være et bastard- og kunstnerbarn blant pakistanere.

-  Hvordan fikset du det?

-  Jeg tok ikke standpunkt til noe. Det var jo fordommer på begge sider.

-  Skammet du deg over faren din?

-  Ikke over pappa direkte. Men jeg husker godt en episode. Miljøet mitt var veldig norsk og jeg ble litt mobbet på barneskolen. Da pappa fikk vite det, ringte han rundt til alle foreldrene i klassen min. «Pappa, du må ikke ringe,» sa jeg fortvilet. Men han gjorde det. Og mobbingen stoppet. Jeg har aldri blitt plaget siden.

-  Og moren din?

-  Jeg vokste opp i et aparte kunstnerhjem. Det var ikke mange skinnsofaer der må du tro. Men jeg fikk mye frihet. Så mye at jeg allerede som 11-åring hang i byen med kamerater. Særlig Daud Mirza, som spiller skurk i «Izzat», og Khalid Hussein. De gikk i samme klasse på Sagene skole. De to og en tredje pakistaner skulle bære skolefanen i 17. mai-toget i 1983. Det kom bombetrusler, men de gjorde det likevel. Det var da Antirasistisk senter plukket dem opp. Og de tok med meg.

-  Og nå får du respekt?

-  Selvrespekt. Det er det viktigste.