Men han var jo ikke død

Barneombud Reidar Hjermann (39) overlevde tidenes tøffeste jobbintervju. Kanskje det er derfor biskopen kaller ham en terrier.

23.15 ringte telefonen. Ingen med anstendigheten i behold ringer hjem til folk så seint. Men Reidar Hjermann svarte, med et lett forhøyet adrenalinnivå. Han hadde en følelse av hvem det kunne være.

- Det var justisminister Storberget.

- Ja? Hva sa han?

- Han sa: i morgen, Reidar… I morgen legger jeg ditt navn på kongens bord.

- Og?

- Det var hyggelig å høre, svarte jeg.

Såpeoperaen om barneombudet har spilt sin siste sesong. Den har vært uhyre nervepirrende, med en uventet tvist i slutten av hver episode. Egentlig skulle det være enkelt. Et barneombud har alltid fått forlenget åremålet i fire nye år. Men så utlyste statsråd Manuela Ramin-Osmundsen stillingen, og hennes lille jusvenninne ble introdusert i showet. Etter et blodig oppgjør forsvant Manuela ut, og ble erstattet av den unge, håpefulle Anniken Huitfeldt. Hun opprettholdt nerven ved å utlyse stillingen igjen, for så å erklære seg inhabil. Også hun har venner. Til slutt, som i en skikkelig spagettiwestern, red Knut Storberget inn og løste opp i flokene. Barneombudet fikk fortsette. Men fremdeles henger spørsmålet i lufta: hva i all verden var galt med Reidar Hjermann?

- Hadde du trodd denne dagen skulle komme?

Værhard: Da Reidar Hjermann slengte inn søknaden om å få fortsette som barneombud, hadde han aldri drømt om at det ville resultere i månedsvis med verbale sludd- og haglbyger.
Værhard: Da Reidar Hjermann slengte inn søknaden om å få fortsette som barneombud, hadde han aldri drømt om at det ville resultere i månedsvis med verbale sludd- og haglbyger. Vis mer

- Jeg hadde i hvert fall ikke mistet troen helt, men det er klart at jeg … jeg har forsøkt å være standhaftig og holde min søknad aktiv. Det har vært mange overraskelser underveis. Jeg har vent meg til å leve i usikkerhet.

To versjoner har versert. Den ene beskriver Hjermann som en uredd vaktbikkje. Fri for politiske bindinger, og med et engasjement som har falt enkelte byråkratitopper i departementet tungt for brystet. Noen ville ha Hjermann bort. Denne noen benekter dette sterkt, og sier at om de ikke er hjertevenner, så deler de en gjensidig respekt.

I den andre versjonen er Hjermann et administrativt rotehue, som løper til media hvis han ikke får viljen sin.

- Ha ha! Ja, det er riktig at jeg er ganske uredd for å kritisere. Men det gjelder ikke nødvendigvis bare politikerne. Jeg kritisere gjerne andre også. Lærere som ikke sier fra om mobbing. Kirka. Foreldre som setter sine egne behov foran barnas, og ikke skilles på en god måte. Er man politisk nøytral og uavhengig, kan man tillate seg en del kritiske bemerkninger.

- Er det en fordel for deg å ikke ha politikerbakgrunn?

- Jeg vil faktisk si det er en forutsetning. Barneombudet skal være uavhengig. Jeg liker at folk er forvirret over hvor jeg hører til i det politiske landskapet.

Reidar Hjermann må likevel kunne si - det har vært en praktfull vår. Han har hatt så mye tid med familien som aldri før. Han har fulgt ungene på skolen. Hentet dem etterpå. Stått klar med middag klokka to. Vært ferdig med treningsturen klokka elleve og skjenket seg et glass hvitvin klokka tolv.

- Likevel vurderte du ikke å trekke søknaden?

Men han var jo ikke død

- Jeg egner meg ikke til lediggang. Men det var ingen lidelsestid. Mange lever med usikkerhet. Frilansere. Kunstnere, asylsøkere ikke minst.

- Det var mer enn bare usikkerhet. De sådde tvil om du var rett mann til jobben?

- Jeg er ikke helt enig… jo, klart det ble sådd tvil. Men det var en del konkurrenter på banen, slik det alltid er med sånne jobber. Samtidig kjentes det leit å ikke kunne føre ting i havn. Et nytt ombud med nye prioriteringer hadde forringet mitt arbeid til en viss grad. Man trenger seks, sju, åtte år å få gjort jobben skikkelig.

- Jeg har lest at det bare tok dager før du ble uvenner med forrige barneombud, Trond Waage?

- Ja… Det har jeg også lest.

Han samler seg som for å forklare det enda en gang. Hvordan den laptopen Waage tok med seg hjem, selv om den tilhørte kontoret, ble stridens kjerne. Waage skulle returnere den, men han hadde operert skuldra og kunne bare skrive med ei hånd. Det dro ut. Hjermann sa at han fikk levere den tilbake, eller betale bruktpris. Alt dette ble departementet, og byråkratitoppene som skal forbli navnløse, involvert i.

- Jeg har ikke vært uvenner med Trond Waage. Så er det sagt. Det var en administrativ misforståelse, om man kan kalle det for det. Vi hadde en dialog som blant annet gikk via departementet. Det kan tolkes som uvennskap av noen, men ikke av meg. Jeg har ikke behov for å være uvenner med noen, jeg.

Nok renkespill og ryktespredning. Vi må gi denne mannen det han fortjener. Reidar Hjermann har vært et særdeles populært barneombud. Han er vært langt tydeligere enn sine forgjengere, og har en lang to-do-liste liggende på kontorpulten allerede.

- Hva er du mest stolt over å ha fått til?

- At vi har fått stemmerett for sekstenåringer inn på den politiske dagsorden. Dette gjelder barn og ungdoms innflytelse, som de har rett på etter barnekonvensjonen. Skoler som ramler ned, kommunale tjenester, alt dette har de førstehåndskompetanse på, som vi trenger. Politikerne reiser ikke til ungdomsskoler, fordi ingen under 18 har stemmerett. Dermed slipper de å tilpasse sitt budskap etter at det faktisk er barn og unge i bygda.

- Personlig er jeg glad de ikke tilpasser budskapene sine til barn.

- Det burde de da absolutt gjøre! Si - stemmer du på meg, så skal jeg bedre ungdomstilbudet. Vi har en demokratisk ubalanse, siden folk blir så gamle. Er du senil, kan du stemme. Men de som har gått igjennom hele vår pliktige skole, har ingenting de skulle ha sagt.

- Du håper sekstenåringer er opptatt av noe annet enn sex og pubertet?

- Men det er de jo!

- Er ikke kommunepolitikk er marginal brøkdel av interessefeltet deres?

- Og det er akkurat derfor vi må etablere en demokratisk bevissthet hos dem som i dag er tretten og fjorten år, for å forberede dem til kommunevalget i 2011.

- Flere ting du er stolt av?

- Vi har fått myndighetene til å arbeide med en alarmtelefon for barn. I store deler av Norge er ikke barnevernet tilgjengelig etter fire. Men over hele landet kan man ringe ett nummer for å bestille pizza. Vi må kunne gjøre det samme for barnevernstjenesten. Det tar altfor lang tid før barn som opplever omsorgssvikt blir fanget opp av systemet som skal hjelpe dem. Slik kan vi ikke ha det.

- En ting til.

- Vi har etablert ekspertråd av barn og unge med familievoldserfaring. De har rådgitt politidirektøren om hva slike barn trenger. Hva bør politiet gjøre når de ringer og sier at pappa slår i hjel mamma? Dette har resultert i konkrete endringer i politiets rutiner.

En annen ting også. Hjermann har vært en viktig pådriver for å fjerne ordet «tukt» i Bibelen. Slik at ingen lenger skal kunne forsvare vold mot barn i Guds navn.

- Er det like vanskelig som å fjerne ordet «helvete»?

- Saken er rett og slett gjennomført. Biskop Wagle kalte meg en terrier fordi jeg maste sånn, men nå er det besluttet at ordet skal erstattes med et mer egnet uttrykk.

- Hva sier man da? Den man elsker, …klapper man?

- De bruker ordet rettledning eller veiledning eller noe sånt. Dette er bare begynnelsen. Nå skal jeg ta tak i Jehovas vitner, Smiths Venner, via synagogene og så moskeene. Den dagen vi får en imam til å stå på fredagsbønnen og si: vi skal aldri, aldri slå verken kone eller barn, da har vi nådd et enormt viktig mål.

- Hvor lenge tror du det er til?

- Jeg har bare fire år på meg. Det ser ut som en blomsterbutikk hjemme hos familien Hjermann denne uka. Gratulasjonene renner inn. Det er over. Men det som står sterkest for ham etter månedene med avisskriverier, rykter og usikkerhet, er tekstmeldingen hans finske kone sendte en av de tyngste dagene. Hun skrev: Husk at dette verken er ekteskapet eller helsa di. Det er bare en jobb. Kom hjem til middag.

- Hadde du egentlig en plan B?

- Nei. Jeg vurderte å ta med familien og reise. Kanskje skrive ei bok. Men den planen gikk i vasken. Det er greit, så lenge jeg kom tilbake hit.

- Hvorfor var det så viktig for deg?

- Fordi det er viktig med kontinuitet. Jeg var villig til å insistere på at jeg skulle ha jobben. Og hvis det ble noen andre, så skulle det ikke være min skyld. Heldigvis bestemte Storberget at jeg skulle få den.

- Er han din nye favorittperson?

- Jeg har ikke favorittrangering innad i maktapparatet.

- Har du en bunnotering?

- Jeg bruker mest krefter på å jobbe for barna.

iwt@dagbladet.no

Comeback kid: Første dag tilbake på kontoret. Alle er i feststemning. I et øyeblikk griper han tak i pulten som for å kjenne om den faktisk er der. Jenta, som også er der og holder blitzen, heter Cecilie Olsen Stakvik og er 10 år.