«Det eneste som ikke eldes i ansiktet, er øynene. De er like klare den dagen vi blir født som den dagen vi dør. Blodårene i dem kan riktignok sprenges, og hinnene riktignok mattes, men lyset i dem forandrer seg aldri (...) Det er som om en annen ser på oss, fra et sted innenfor ansiktet, hvor alt er annerledes.» Karl Ove Knausgård, fra «Min Kamp 1»

Hun styrer rullestolen gjennom korridoren, inn i klynger av jenter og gutter. Hun kjører inn i en verden av støy og latter, inn i det universet som handler om å være 17 år. Til et sted der ingenting er verre enn å være annerledes. Som tidligere kanskje gjorde at hendene hennes svettet og hjertet hennes løp når hun kom inn i skolegården. Hun kan fortsatt føle blikk, legge merke til måten de beveger øynene over kroppen og ansiktet hennes, men etter et liv med blikk bryr det henne ikke lenger. Hun er blitt eldre. Det er først når de virkelig stirrer hun får vondt. Kantina er full i langfri, den søte støyen, hvor de i grupper prater om helgen som var, helgen som kommer, alle de syke tingene som skjedde, oppturene, nedturene, festen oppe hos Jens, bursdagen hos Mia. De gjennomstylede, pent sminkede jentene, den trillende latteren, de fjonge pikene i jeans, påfallende like, uniformerte i all sin unge skjønnhet og vitalitet. Tertnes videregående, Bergen. Hun er blant dem, men ikke med dem. Hun er stengt inne i en kropp. Men Henriettes øyne er klare, dype, grønne. I de øynene, forbi de ytre alderdomstrekkene, forbi maska, kan man se inn i en verden til en helt normal 17-åring. Med unntak av det du ser, er Henriette Hoffmann på mange måter normal.