Meningen med livet I hovedrollen

Utskjelt, null privatliv og minimalt med tid til familien. Men Jens elsker livet som statsminister.

-  ALTSÅ, HVA SKAL JEG si om det? Er dette med i intervjuet?

Statsminister Jens Stoltenberg (46) smilte usikkert. Han satt der med ryggen rak, slik han har for vane. Magasinet hadde fått 40 minutter med ham. Først tjue minutter på kontoret, deretter tjue minutter i bilen, og nå satt vi i de tjue første minuttene og spurte han om dokumentarfilmen «Oljeberget». En film der han har hovedrollen som seg selv. Han hadde nettopp sett en uferdig versjon, og vi lurte på hva han syntes. Hva slags bilde av ham selv var det som ble tegnet?

-  Nei...

Han dro litt på det.

-  Jeg følte vel at filmen ga et ganske sannferdig bilde... Han festet blikket på et eller annet i enden av rommet.

-  ...av en person som har jobba i fire år, for å gjenreise Arbeiderpartiet... og vinne valget.

Han kostet på seg et smil. Foldet hendene. Kanskje tenkte han over det han nettopp hadde sagt. «Gjenreise Arbeiderpartiet. Vinne valget». Det var jo det han hadde gjort. Ikke alene, selvsagt. Det var en lagseier. «Vi er jo et lag. Du vinner aldri et valg alene», skulle han si seinere, han pleier å si det.

STATSMINISTERENS KONTOR ligger i 15. etasje i Regjeringsbygget. Først må man innom resepsjonen i første etasje, deretter tar man heisen opp til 14., før man går opp en trapp, gjennom en sluse, og melder seg for vakta bak det skuddsikre glasset. Så blir man hentet av en eller annen, brakt inn til et venteværelse, og her blir man gjerne sittende en stund. Inntil et nytt menneske kommer og fører deg innover en korridor, og her går mennesker fram og tilbake mens de snakker, og det er litt som i tv-serien «Presidenten». Innerst i korridoren, forbi bilder av tidligere statsministere, bak ei tung dør, sitter Jens Stoltenberg på sitt store, statlige kontor. Det er temmelig pregløst. Han reiser seg bak statsministerpulten, hilser vennlig. Rådgiveren Mina Gerhardsen er der også.

I TRE MÅNEDER har Jens Stoltenberg styrt landet. Ikke alene selvsagt. Han er allerede i gang med å snakke om hvor raskt den nye regjeringen er blitt et lag.

-  Du føler det, at dere er blitt et lag?

-  Ja, veldig! Det henger nok sammen med at den norske regjeringen møtes veldig mye. Det er få land hvor regjeringen møtes så ofte som vi gjør. Vi har regjeringskonferanse mandag og torsdag, og statsråd og regjeringslunsj fredag. I tillegg har vi mange små møter og samtaler, og det gjør at laget sveises sammen.

-  Skulle du ønske de nye statsrådene hadde tråkket litt mindre i salaten?

-  De har ikke tråkket i salaten. Det har vært litt støy rundt noen uttalelser, men det er sånn som lett skjer i en hverdag med mange mediahenvendelser og masse informasjon som hele tida skal sorteres og tolkes. Det avgjørende er det som faktisk skjer, det man gjør. Og det er gjort veldig mye, sier Stoltenberg, og så renner det ut av ham:

-  ...lagt fram et statsbudsjett der vi endrer kursen for samfunnsutviklingen, der vi sier ja til fellesskapet, nei til skattelettelser, der vi har sørget for at det blir flere lærere i skolen, flere varme hender i eldreomsorgen og at vi får behandlet flere pasienter på sykehusene.

Og sånn holder han på.

DET SKJER NOE med mennesker som blir politikere. De lærer seg å smile, selv om de er irriterte. Og de svarer snirklete og uklart på spørsmål, slik at de ofte ikke svarer i det hele tatt. Men hva skjer når disse menneskene blir statsministere? Jo, da smiler de enda bredere, og pakker svarene inn i enda mer bomull. Og så skjer det en ting til. De får en hverdag tettpakket med avtaler.

Magasinet har fått 40 minutter med Stoltenberg, og det i anledning en rolle han skal ha i en reklamefilm for FNs tusenårsmål, som handler om fattigdomsbekjempelse. Er det noe Jens Stoltenberg gjerne snakker om, så er det dette.

-  Å jobbe med kampen mot fattigdom, og sikre at alle mennesker har et anstendig liv...

Han retter ryggen igjen.

-  For meg er ingen ting mer meningsfylt. Hvis jeg spør meg selv «hva er meningen med livet», da tenker jeg at jo, dette er meningen med livet. Å sørge for at alle barn blir vaksinert, og bekjempe fattigdom. Det er helt unødvendig at barn dør av sykdommer de enkelt kunne vært vaksinert mot. Og det er ingen grunn til at barn ikke skal lære å lese og skrive.

-  Men det kan gå bra med barn, selv om de lærer å lese og skrive litt seint?

-  Ja.

Han smiler.

-  Det kan det. Men problemet er ikke at barn lærer å lese og skrive seint. Problemet er at mange ikke lærer det overhodet.

-  Når lærte du å lese og skrive?

-  Seint. Jeg pleier å si fjerde klasse. Jeg gikk på en skole der lærerne mente at det kom av seg selv, og det gjorde det også. Det kom plutselig.

-  Opplevde du det som et handikap å ikke kunne lese og skrive?

-  Overhodet ikke. Men læreren på denne skolen mente at barn utvikler seg i ulik takt. Når barn er modne for det, kommer det. Jeg vet ikke om jeg hadde vært like avslappet i forhold til mine egne barn.

-  SKAL VI nærme oss bilen?

Rådgiver Mina Gerhardsen, Einar Gerhardsens barnebarn, ser på klokka. Stoltenberg gjør det samme. Han snakker om jul, statsministeren er glad i jula. «Jeg har veldig gode følelser for jula», som han sier.

-  Jul er jo noe veldig varmt og hyggelig og nært. Men samtidig noe litt rart.

-  Ja?

-  For en utenforstående må det se rart ut. At mennesker drar trær inn i stuene sine, henger glitter og stas på dem, og så går man rundt og rundt mens man synger. Men jeg er veldig for tradisjoner.

Vi reiser oss, Stoltenberg vimser litt fram og tilbake. Det sies at han er distré, og det tar litt tid før han finner ei jakke. Minutter seinere står vi i heisen.

-  Hvor var vi? Jul, ja. Hva jeg gjør på julaften... jo, noen ganger kjøper jeg de aller siste gavene.

-  På selve julaften?

-  Ja, jeg er ikke god der, altså. Men vi har en tradisjon på bitte lille julaften, da møter jeg søstrene mine Camilla og Ninni, det har jeg gjort i alle år. Først møtes vi på kafé og spiser kake og snakker om hvilke gaver vi skal kjøpe, og så går vi og handler. Men det har blitt stadig mer kafé og stadig mindre handling.

STOLTENBERG SIER HEI, hei til venstre, hei til høyre, og der er bilen, den tre tonn tunge BMW-en. Utenfor står en livvakt, det er flere av dem, for slik er livet blitt. Det er slutt på å sykle til jobben. Stoltenberg setter seg godt til rette i bilen, som er påfallende trang. Kupeen er pansret med plater som skal beskytte mot kuler, miner og granatsplinter.

-  Du blir utskjelt, mister privatlivet og får minimalt med tid til familien. Likevel ville du bli statsminister igjen?

-  Ja. Men du kan ikke være politiker hvis du ikke er forberedt på å være omstridt. Til gjengjeld er det mange som gir uttrykk for sympati og støtte. Når det gjelder privatliv...

Han lener seg godt tilbake i bilen.

-  Jeg har mindre privatliv. Men det er en del av mitt liv som ikke er offentlig. Og ja, jeg jobber mye. Men i alle krevende jobber handler det om å sette noen grenser selv. Da jeg ble statsråd første gang hadde jeg små barn, og da måtte jeg hente i barnehage og ha mer tid til dem. Nå er barna mye større, men jeg fortsetter å sette grenser så ikke jobben skal fylle tilværelsen totalt.

DET ER RUSHTID i Oslo og trafikken går tregt. Selv statsministerbiler står i kø. Stoltenberg er like blid.

-  Gir det et kick å være statsminister?

Han tenker seg om.

-  Å bruke ordet kick, blir feil. Men det gir stor inspirasjon, og det er kanskje et annet ord for det samme. Jeg får jobbe med noe jeg tror på, som jeg mener er viktig, og jeg får jobbe med veldig dyktige mennesker. Enten det er de som kjører meg, he-he... Han smiler til sjåføren gjennom speilet.

-  Eller de som skriver notater til meg. Dyktige folk hele veien.

-  Kan du av og til føle at livet i politikken er et beskyttet, livsfjernt liv?

-  Nei. Hver eneste dag møter du mennesker, enten det er i fiskesjarken, på fabrikken, på sykehjemmet eller i barnehagen. Å være topp-politiker i dag stiller store krav. Du kan ikke være statsråd og stille opp i tv-debatter uten å kunne sakene dine, og du må kunne dem godt, og ha evnen til å formidle det. I tillegg skal du kunne lede.

-  Og du skal gjøre alt det der bedre enn alle andre. Kan det føles tyngende?

-  Tyngende er ikke mitt ord. Jeg opplever det som krevende. Og så sier Stoltenberg det han pleier å si:

-  Men vi er jo et lag. Du vinner aldri et valg alene.

BILEN SNEGLER SEG ut av sentrum. Stoltenberg tar en telefon og sender en tekstmelding, mens han svarer på våre spørsmål. Om han får mange henvendelser? Å ja. Om det er vanskelig å vite hva han skal stille opp på? Veldig vanskelig.

-  Det virker som om du liker å være på tv, for eksempel da du var med Thomas Numme og Harald Rønneberg i «Senkveld»?

-  Ja, men det programmet synes jeg er veldig bra, det er hyggelig og morsomt og det blir ikke fjollete.

-  Nå skal du snart være litt skuespiller igjen?

-  Ja. Jeg tror det er en ganske liten rolle. Jeg tror ikke jeg skal si noe. Men jeg hadde en gang en drøm å være skuespiller.

STOLTENBERG FORTELLER entusiastisk om stykket «Mens vi venter på Godot», som han har fortalt om i hundrevis av intervjuer, og Bjørg Viks «To akter for fem kvinner», som han ikke snakker like ofte om.

-  Jeg husker ikke detaljene i det stykket, men det handlet om en mann som hadde gjort alt galt, i et likestillingsperspektiv. En mann som sto til doms for alt det gale han hadde gjort.

-  I motsetning til deg, som tilsynelatende ikke har gjort noe galt?

-  Selvfølgelig har jeg gjort gale ting jeg også. Ting jeg angrer på, som jeg ikke burde ha gjort. Men det er en del av livet, det. Når du er en offentlig person, er du nok litt mer sårbar. Nå vet jeg ikke helt hva du mener med gale ting. Men jeg har gjort ting jeg angrer på.

-  Som hva da?

-  Fordi jeg angrer på det, så har jeg ikke noe behov for å snakke om det. Det er ting jeg ikke er stolt av.

-  Tenker du mye på at du må passe deg for hva du gjør?

-  Det er et vanskelig spørsmål. Men jeg merker at jeg er litt urolig for å gjøre gale ting. Kjøre for fort, for eksempel. Man skal jo ikke kjøre for fort, fordi det er farlig for andre mennesker. Men i tillegg vet jeg at hvis jeg kjører for fort, så kan det bli masse oppslag av det. Jeg husker en gang jeg og en kollega hadde dratt fra et hotell uten å betale for oss. Det var en ren forglemmelse, selvfølgelig drar man ikke fra et hotell uten å betale regninga. Men det ble svære oppslag i avisa. Skjønner du?

BILEN STANSER foran en enebolig på Oslos vestkant. Det er her filmen skal spilles inn. Vi er forsinket, Stoltenberg vil helst bli ferdig så fort som mulig. Og han vil ikke svare på hva som er vanskeligst av å være en god familiefar eller en god statsminister.

-  Uansett hva jeg svarer på det så må jeg begrunne svaret, og da begynner jeg å snakke om privatlivet mitt. Det er dessuten totalt ulike oppgaver, så det gir ingen mening å svare på det.

-  Er det vanskelig å kombinere de to tingene?

-  Det er krevende. Det er det ordet jeg bruker. Men det er mulig, og det handler om det vi snakket om i sted, å sette grenser. Han rekker fram hånda, ser på båndopptageren, og sier «du har litt nå, har du ikke». Så går han ut av bilen, og inn på filmsettet. Han hilser blidt, får instruksjoner, og gjør sin bitte lille rolle. I pausen mellom opptakene spiser han en sandwich, han er like blid, men virker utålmodig. Han tar han opp telefonen og slår et nummer.

-  Hei, det er meg, sier han.

-  Jeg er snart ferdig, nå. Så kommer jeg hjem.

En alvorets mann: Jens Stoltenberg konsentrerer seg på reklamefilminnspilling. Han vil helst bli kjapt ferdig, og komme seg hjem.
b> Evaluering: Statsministeren sjekker resultatet av filminspillingen.<!--/
Ringer hjem: Jens forteller sine kjære at han snart kommer hjem.<!--/
Man in black: En gang drømte Stoltenberg om å bli skuespiller.<!--/
Panservogn: Statsministerlivet betyr mindre sykling på jobb, og mer tid i en bil bygd for å tåle granat-angrep.