Menn, mot og oksegalskap

I 400 år har menn strømmet til Spania for å springe foran sinte storfe med spisse horn. Mange blir spiddet og noen dør. Les historien bak okseløpene i Pamplona. Se bildespesial fra årets åpningsløp

PAMPLONA, 7. JULI KLOKKA 08.00: Lyden fra en rakett varsler at innhegningen i gamlebyen er åpnet. Støv virvles opp idet seks kamptrente okser stormer ut portene sammen med to flokker tamkveg.

Tilskuerne hyler av skrekkblandet fryd da rakett nummer to avfyres. Okseflokken er på vei nedover Pamplonas trange sentrumsgater - San Fermin-festivalens første encierro er i gang.

Hundrevis av hvitkledde deltakerne, de aller fleste menn, har allerede vært i gatene i en halvtime. Om få minutter skal de bevise mot og mandighet med 500 kilo forskremt okse i hælene. De som kjenner bakgrunnen for okseløpene har bedt til høyere makter. «Vi ber San Fermín, vår beskytter, om å lede oss trygt gjennom okseløpet og gi oss sin velsignelse.»

LYDEN AV KLAPRENDE KLOVER
mot doggvåt brostein. De store oksene sklir og faller, men reiser seg for å jage videre. De er like mye drevet av instinkt og redsel som de hvitkledte som løper foran dem. Det går fort gjennom plassen foran rådhuset, ned Mercaderes-gata og inn i den krappe svingen ut i Estafeta-gata. Strekningen herfra til arenaen er løpets lengste og farligste. De raske oksene kan lett smette et horn under et plagg eller et ribbein, og få deltakere springer mer enn 50 meter før de må kaste seg over de provisoriske murene. Til det er faren for cogido - hornspidding - for stor. 825 meter etter start når de første oksene tyrefekterarenaen, og en tredje rakett avfyres. Den fjerde går av når alle dyra er inne på stadion under Ernest Hemingway-statuens åsyn. Oksene har ikke mange timer igjen å leve. Samme kveld er det tyrefekting, der oksene blir gjennomhullet av matadorenes sverd. 20 000 tilskuere på tribunen klapper - dyrevernere over hele verden raser.

OKSELØPENE ER HOVEDATTRAKSJONEN
under den tradisjonelle San Fermin-festivalen, som varer fra 7. til 14. juli hvert år. Hver morgen under festivalen slippes oksene ut i den farlige leken gjennom gamlebyen. Den hele og fulle historien bak dagens festival er uklar, men historikere regner med at den har vokst fram av tre ulike feiringer. Festivalen har fått navn etter biskopen Fermín, som ifølge sagnet fikk sin status etter å ha mistet hodet, bokstavelig talt, mens han spredte evangeliet i den franske byen Amiens. I dag symboliserer festivalens rødfarge blodet da hodet hans ble hugget av. Fram til 1500-tallet skal San Fermín hvert år ha blitt hyllet med en religiøs fest i oktober. Utover århundret ble feiringen fylt av elementer som musikk, dans, komedier, og av hensyn til været ble feriringen flyttet fra oktober til juli. Den religiøse feiringen ble etter hvert slått sammen med byens handelsstands festival, og med feiringen av tyrefekting, som siden introduksjonen på 1300-tallet var blitt svært populært.

DEN FØRSTE FELLES FESTIVALEN
- «Los sanfermines» - gikk av stabelen 7. juli 1591. Feiringen varte i to dager, og inneholdt opptog, musikk, ridder-turnering, teater og tyrefekting. Bakgrunnen for selve okseløpene var at dyrene skulle drives fra innhegningen til tyrefekterarenaen. Den farefulle etappen hadde blitt så populær at den var skilt ut som en egen manndomsprøve for amatørmatadorer.
I løpet av de neste åra ble flere festligheter føyet til programmet, og festivalen utvidet med en ekstra dag. Religiøse ritualer ble utført side om side med akrobater og musikere, og utover 1600- og 1700- tallet begynte festen å bli i meste laget for kirkas menn. Spesielt alkoholkonsumet og seksualmoralen voldet de geistlige bekymring, men for byens befolkning fortsatte festen.
Kilder fra 1800-tallet forteller om stadig nye underholdningsinnslag, og festivalen ble populær langt utenfor Pamplonas bygrenser. Nå lot kvinner seg skyte ut av kanoner, mens eksotiske dyr ble stilt ut side om side ved voksfigurer. Under okseløpene var løypa dårlig skjermet, og ved det var ikke sjelden de rasende oksene løp ut i tilliggende bygater.
Ernest Hemingway udødeliggjorde San Fermin-festivalen i sin første bok-suksess «Og solen går sin gang» («The Sun Also Rises» - også kjent under navnet «Fiesta») fra 1926. Den bereiste macho-forfatteren beskrev feidene mellom mann og okse som en «eksplosjon», og oppmuntret mennesker fra hele verden til å komme til Pamplona og delta i festen. OG


DET HAR FOLK GJORT.
Dagens festival er ei ukes sammenhengende folkefest, som tiltrekker seg nærmere en million turister. Festivalen byr på tyrefekting, fyrverkeri, gatedans, konserter og party hele natta. Men det er utvilsomt okseløpene som tiltrekker seg flest skuelystne.
Til tross for den opplagte faren for å bli spiddet er det nok av folk som lar seg jage gjennom gatene av de livsfarlige oksene. I fjor var nordmannen Inge Johan Sørensen (36) én av de som ble skadd.
- På grunn av alle menneskene som løp så jeg ikke oksen før den var rett bak meg. Da var det for sent. Oksen tok meg med hornet og kasta meg opp i lufta, sa læreren fra Skien til Dagbladet.no fra sykesenga. Sørensen lot seg ikke bekyme av at minst 14 deltakere har blitt spiddet eller trampet ihjel siden 1924.
- Når en tenker på alle de hundretusener som har drevet med dette, så er ikke det mye. Det som skjedde i går var utur.

DET ER ULIKE TEORIER
for hvorfor folk velger å delta i okseløpene. De siste åra har kvinner har fått lov å delta, men løpene har tradisjonelt vært en manndomsprøve med mytologiske undertoner. I en artikkel i Dagbladet i juli 2000 skriver Jo Nesbø at sosiologene mener det er fordi moderne menn lever så beskyttet at de har behov for å føle fysisk spenning og redsel.
- Hvorfor jeg løper? Fordi jeg elsker okser og jeg elsker fester, forklarte den spanske turisten Rafael (28) til nyhetsbyrået Reuters i etterkant av årets åpningsløp, der uvanlig mange ble skadd.
Løpet varte i sju minutter - mer enn dobbelt så lang tid enn gjennomsnittet. Ifølge BBC ble de fleste skadd fordi flere enn vanlig kunne delta på en søndag. De siste åra har trengsel forårsaket flere skader enn oksene har. I trange gater og i adrenalinrus er det raskere å springe over en deltaker enn rundt ham.

ÅRETS FESTIVAL
varer fram til søndag. Nakne dyrevernere har allerede framsagt sine protester.
- La oksene få dø en fredelig død, var ett av slagordene de hadde malt på kroppen.
Til ingen nytte. Hver morgen setter mann og dyr ut på sin ville ferd gjennom Pamplonas gater.

(Kilder: BBC, Reuters, San Fermin-festivalens hjemmeside, Pamplona bys offisielle hjemmeside, Dagbladets tekstarkiv)

<HLF>Naken protest:</HLF> Dyrevernere protesterte på lørdag mot de kommende okseløpene og tyrefektingen under Pamplonas festivaldager.
<HLF>Folkehav:</HLF> Okseløpene i Pamplona er en av Spanias mest kjente turistattraksjoner, og festivalen samler ifølge arrangørene nærmere én million turister hvert år. Her fra åpningsløpet klokka 08 søndag morgen.
<HLF>Farlig:</HLF> De som løper foran oksene gjør dette på eget ansvar. Både menn og dyr er drevet av redsel og adrenalin gjennom trange bygater.
<HLF>Nærkontakt:</HLF> Under okseløpene pleier flere deltakere å bli mer eller mindre alvorlig skadd. Her har en fått uønsket nærkontakt med en av oksene under mandagens løp.
<HLF>Ser rødt:</HLF> Deltakere holder opp de tradisjonelle røde tørklene. Fargen symboliserer blodet da biskpoen Fermín - som festivalen er kalt opp etter - ble halshugget.
<HLF>Søker sikkerhet:</HLF> Tilskuere trekker opp i høyden når flokken av okser nærmer seg.
<HLF>I gang:</HLF> Løypa er 825 meter lang fra innhegningen til tyrefekterarenaen, og er normalt gjennomført på tre minutter.
<HLF>Trøtte «matadorer»:</HLF> San Fermin-festival er ikke bare okser og adrenalin - det er også fest hele natta. Her har to menn funnet roen under hver sin hattebrem.