LÆRER: Jan Thomas, her sving med Grethe Mangrud, ønsker å "fargelegge dette landet vårt" og lære bort fagkunnskap om alt fra dråpformede fjes til riktige rammer. - Kjære damer, tre ting: Jevn ut huden, få på dere bryn og noe farge på munnen med kontur. Bom, bom, bom. Det tar dere et minutt på badet, messer han på vei over Hardangervidda. Foto: AGNETE BRUN
LÆRER: Jan Thomas, her sving med Grethe Mangrud, ønsker å "fargelegge dette landet vårt" og lære bort fagkunnskap om alt fra dråpformede fjes til riktige rammer. - Kjære damer, tre ting: Jevn ut huden, få på dere bryn og noe farge på munnen med kontur. Bom, bom, bom. Det tar dere et minutt på badet, messer han på vei over Hardangervidda. Foto: AGNETE BRUNVis mer

- Menn ringer ikke kompisen og sier «jeg kjøpte et par jeans, du skal se rumpa mi!»

Siste PR-jippo fra NSB er «Bli ny med Jan Thomas på Bergenstoget». Magasinet sendte sin reporter for å se nærmere på sakene.

Det er lørdag morgen på Oslo S, hvor grå regnværsskyer matcher grå perrong og får turistene i allværsjakker til å se ekstra utvaskede ut.

Men se! En uanfektet trio skrider nedover perrongen med våkne smil som små solstråler mot morratrynene. Christopher, Jan Thomas' eksmann og samarbeidspartner, og stylistkollegene Kristine og Eveline, er alle perfekt rakryggede og har trillebager på slep. Som tatt ut av en reklamefilm. I kjølvannet deres følger Norges mest kjente og muntre stylist, akkurat i tide til å rette mobilkameraet mot togvogna som bærer navnet hans der den ruller inn på stasjonen.

- Jeg må ta bilde til vennene mine i USA.

I statene har Jan Thomas jevnaldrende stylistvenner som må ha tre-fire jobber for å få livet til å gå rundt. I Norge har han et animert superhelt-alias, egne tv-serier, og bøker, hårpleieprodukter og en salong med navnet sitt på. Og nå dette.

TIL PERS: Så er det Magasinets utsendte sin tur i Jan Thomas-stolen. Foto: AGNETE BRUN
TIL PERS: Så er det Magasinets utsendte sin tur i Jan Thomas-stolen. Foto: AGNETE BRUN Vis mer

Jan Thomas-toget, ti minutter forsinket, er en spisevogn NSB har ominnredet til «stylingsalong». Mellom Oslo og Bergen skal åtte sjeler styles og stelles og bli «sitt beste selv». Sju damer. Og meg.

Starten av turen

Tut tut! Alle om bord får velkomstsmoothier og gaveposer.

- Det var litt tidlig i dag, dere. Nå fikk jeg sett meg i speilet, det var ikke så bra, sier Jan Thomas, sittende på en krakk midt i vogna med en tykk gull-gardin bak seg.

Toget har forlatt stasjonen og er omdirigert over Gjøvikbanen, etter sigende landets mest menneskefiendtlige strekk, hvor det krenger seg bortover. Det er en reell sjanse for at vi skal bli togsyke. Jan

Thomas snur seg bakover, roper gjennom gullgardinen til NSB-folkene.

- Vi trenger noen piller! SOS! Dop!

Reisesyketabletter deles ut. Rundt oss er gullvegger, ved setene våre er sminkebord med gylne speil og i enden en liten mikrosalong. Jan Thomas er oppstemt, har aldri vært med på noe liknende, advarer om at han mest sannsynlig ikke vil huske navn.

Det blir en introduksjonsrunde uansett.

Vi har Elisabeth som bor i Oslo, hun er her som moralsk støtte for moren Grethe fra Svelvik som har stått opp halv fem og trosset skepsisen mot tog for å være her i dag. Jan Thomas spør Grethe hva det modigste hun har gjort er. Hun smiler litt lurt.

- Ja, det må være dette.

Kunstterapeuten Babben, som skal treffe halvsøsteren sin i Bergen for første gang, har med datteren Leonora. Hun vil gjøre makeup på film og ser på sminkevideoer i fritida. Jan Thomas nikker anerkjennende.

- Da vi var små var det røyksignaler og brevduer, nå er det å gå på YouTube. Det er en annen verden.

Sprudlesøstrene Iren og Lill-Mari er selverklærte klimaflyktninger fra Fauske i Nordland, som godt kan reise til London for å kjøpe tøy, mens bord-venninna mi Linn føler at hun er litt lat med «stil og sånt».

PLAKATEN: Ingen tvil om hvor Jan Thomas-toget har hentet inspirasjon fra.
PLAKATEN: Ingen tvil om hvor Jan Thomas-toget har hentet inspirasjon fra. Vis mer

Og så er det meg.

- Vi klapper for mannen, sier Jan Thomas.

Alle klapper for mannen.

- Modig. Damer, som jeg jobber mest med, har en annen kommunikasjonsplattform. De ringer hverandre og sier «å, jeg kjøpte den lekre kjolen, den fikk fram rumpa mi». Menn ringer ikke kompisen og sier «jeg kjøpte et par jeans, du skal se rumpa mi!».

- Akkurat nå eier jeg ikke ett par bukser uten hull i, sier jeg.

Oppveksten 

Et foredrag følger. Jan Thomas forteller oss om oppveksten på Storebø og helten hans der, en dame som het «Sminkedukka» på folkemunne. En kombinasjon av Eli Hagen og Lady Gaga.

- Desto høyere hår, desto nærmere Gud.

Derfra gror filosofien hans. For alt snakket om terningkast og skjønnhetspress som følger Jan Thomas er budskapet hans i dag mer jordnært.

Værra seg sjøl. Vi er alle ulike. Annerledes er bra. Men det skader ikke med fagkunnskap om hva som funker og ikke.

En melding over høyttaleranlegget:

«Så har vi ei melding. Hvis Trine og Anne Grine. Øh. Anne Erine er på toget i dag, kan de da komme til kaffevogna?»

Bak Jan Thomas deiser hårprodukter og krølltenger i gulvet i takt med togets luner. Han fortsetter ufortrødent, henter fram Babben og plasserer henne hos Kristine for å sminke på henne øyenbryn. Jan Thomas mener hun ser sju år yngre ut.

- Er det lov å si at du ble veldig sexy?

- Jeg har lurt på om jeg burde tatovert dem på, sier Babben. 

KREATIV DUO: Jan Thomas sier han og eks-mannen er verdensmestere på å jobbe sammen. Foto: AGNETE BRUN
KREATIV DUO: Jan Thomas sier han og eks-mannen er verdensmestere på å jobbe sammen. Foto: AGNETE BRUN Vis mer

«Ikke gjør det» går som et ekko gjennom vogna.

- Ikke gjør det, bekrefter Jan Thomas.

- Vi har ikke kommet langt nok med teknologi.

Togsyk

En bli-ny-turnus starter. Ikke for dramatisk, ingen klipp eller ny garderobe, heller sminking og jobbing med hår. Christopher står klar med krøll-tanga mens Eveline og Kristine har mer enn nok mineralsminke til å mane fram både indre og ytre glød hos damene, en etter en.

Og jeg begynner å bli togsyk. Blekner synlig. Jeg er glad i tog, men timen over Gjøvikbanen var stram. NSB-folket gir meg en tablett til, gir meg vann, gir meg salte sørlandschips og et akupunkturbånd på hvert håndledd.

- Kanskje det hjelper om en stund, sier Linn. 

Seinere blir jeg fortalt at båndene bare er placebo. Tydeligvis er det bare litt kvalme som skal til for å åpne meg mot alternativmarkedet. Jeg titter bort på Grethe, hun har fått både sminke og sminketips, OG begynner å finne gløden. Bortsett fra at hun også er urven. Dette er andre gang hun kjører tog, noensinne.

- Jeg har skuldrene helt oppi her. Å kjøre tog. Jeg har grua meg ei uke. Det blir bare denne ene gangen.

- Men Jan Thomas er verdt det?

- Ja, det gjør susen. Han greier å få fram personligheten din. Du blir ikke så kjedelig, det blir mer liv i deg.

««Jan Thomas kommer bort, han ser på skjegget mitt. Det føles litt som å skulle by Eyvind Hellstrøm på en matbit.»»

Jan Thomas kommer bort, han ser på skjegget mitt. Det føles litt som å skulle by Eyvind Hellstrøm på en matbit. Heldigvis sier han at hår i ansiktet er en internasjonal trend. Jeg blir litt stolt, selv om en stillestående klokke også viser rett tid to ganger i døgnet.

- Formen på skjegget må du passe deg for, så det ikke blir for spisst. Vi vil få fram kjeven, sier Jan Thomas.

- Er det for spisst nå? 

Togsyken er på hell, men en indre uro erstatter den. Jeg er allerede misunnelig nok på andre menns skjegg. Tykkheten i veksten. Barter som krøller utover i stedet for innover. Kommer ansiktspryden min til kort?

- Nå er det helt i grenseland, men du har såpass mye på sidene, så da synes jeg det er kult. Jeg vil tippe at du ville følt deg ganske naken om du tok av alt skjegget?

- Ja, det blir ganske udefinert.

Han nikker. Udefinert er ordet.

- Det slår meg at du har langt over middels forståelse for form. Jeg ser du grunnleggende bryr deg om hvordan du ser ut. Det interessante er at et utrenet øye bare ser jeans, en skjorte og skjegg og tenker at «han bryr seg ikke». Jeg ser noe helt annet. Jeg vil tro at det du gjør krever tid og ork.

Åh, Jan Thomas! Slutt aldri, aldri å gi meg komplimenter. Men så kommer vi til den hvite og svartstripede genseren min. Nå må diplomaten i ham fram.

FOREDRAG: Mannen, togsyk men lyttende. -  Ingen sier «jeg vil se ut som en grå mus» eller «kan du style meg lita og rund?» De som sier «jeg bryr meg ikke» tror jeg ikke på, sier Jan Thomas. Foto: AGNETE BRUN
FOREDRAG: Mannen, togsyk men lyttende. - Ingen sier «jeg vil se ut som en grå mus» eller «kan du style meg lita og rund?» De som sier «jeg bryr meg ikke» tror jeg ikke på, sier Jan Thomas. Foto: AGNETE BRUN Vis mer

- Genseren din er kjempefin, men den gjør deg kortere og bredere. De stripene går rett over.

Han anbefaler skjorter med v-hals til å matche hodeformen min. Brillene mine kunne hatt tykkere og mer nerdete innfatning. Om noe er lyst oppe, må det bli mørkere nedover. På denne måten jobber han seg gjennom vogna, roer folks usikkerhet via komplimenter før han dytter dem forsiktig i det han synes er riktig retning, som en slags moteterapeut.

Makeover-angsten

- Jeg var bekymret for at vi skulle komme hit og bli kritisert, sier Iren til meg i en pause.

Hun og søsteren Lill-Mari, på vei til å få krøller av Christopher, er litt lettet. De har tenkt på korsettene til Trinny og Susannah, de britiske stylistene som har reist rundt i Norge for å gjøre folk nye, og kjent litt på makeover-angsten før de gikk på toget i dag.

- I tv-programmet sitt sier de «Gud, du går stygt kledd!»,de skal man bryte ned folk for så å bygge dem opp på en måte. Det har vært den store frykten. Tenk om vi kommer hjem og finner ut at vi har bomma i ti år.

På forhånd har alle fått beskjed om å ta med seg to antrekk man er fornøyd med, et hverdagsantrekk og et festantrekk, og søstrene har slitt med å bestemme seg, humrer litt.

- Lill var nesten på tur ut for å handle, sier Iren.

OSLO S: Den røde løperen rekker ikke å rulles ut før avgang. Heldigvis er toget særdeles gyldent og glamorøst anlagt ellers. Foto: AGNETE BRUN
OSLO S: Den røde løperen rekker ikke å rulles ut før avgang. Heldigvis er toget særdeles gyldent og glamorøst anlagt ellers. Foto: AGNETE BRUN Vis mer

- Plutselig var skapet så tomt, sier Lill.

De flirer, tar det ikke for alvorlig, men:

- Prestasjonsangst?

- Vi kjenner på det, ja.

Jeg har kjent på det, jeg også. Pakket faktisk et par skjorter ekstra. Sånn i tilfelle.

Jobber hele tiden 

I en ledig stund forteller Jan Thomas meg om folkene som retter ryggen og begynner å fikse seg når de ser ham komme inn på et fly.
Og tannhjulene i hodet hans begynner jo faktisk å klikke så fort blikket sveiper over noen som ikke skulle være sitt beste selv. Han nikker mot en kar fra kameracrewet som foreviger togturen for NSB, spinner fram en historie.

- Han er på jobb nå, og når han kommer hjem i kveld har han ikke tid til å dusje og styre fordi toget var forsinket. Han tar av seg ryggsekken, bytter de skoene med noen kule boots, slenger en dressjakke over den T-skjorta, setter på seg et armbånd og så er han good to go. Sånn sitter jeg og holder på. Det tar aldri slutt. Derfor isolerer jeg meg når jeg ikke jobber. Jeg må skru av det der Jan Thomas-maskineriet.

Christopher rusler forbi oss. Det er et par måneder siden overskriftene om skilsmissen deres fylte nettavisene. Som Jan Thomas sier:

- Jeg forelsker meg med et helt land på slep, skiller meg med et helt land på slep og drar på jobb med et helt land på slep.

- Hvordan er det å fortsatt jobbe sammen?

BLE NYE: Jan Thomas og Christoffer gjør ny versjon av Babben Belle og søstrene Iren og Lill-Mari  (over). Bebben er fornøyd. Foto: AGNETE BRUN
BLE NYE: Jan Thomas og Christoffer gjør ny versjon av Babben Belle og søstrene Iren og Lill-Mari (over). Bebben er fornøyd. Foto: AGNETE BRUN Vis mer

- Det er vi verdensmestere på, og det har vi alltid vært. Vi er en kreativ duo som får hverandre til å se bedre ut, og vi driver business, vi er profesjonelle folk.

Festantrekk

Inne i den mobile stylingsalongen byr toget på stadig nye utfordringer for proffene. Én ting er at presisjonssminking ikke er det enkleste i fart, men sola over Hardangervidda gjør også motstand der den reflekteres i snøkledde topper så belysningen i vogna blir kritthvit og skarp. Bortsett fra når vi dundrer gjennom lange mørke tunnelstrekk, selvsagt.

Attpåtil viser det seg at jeg også er en utfordring. Ikke har jeg hår man kan gjøre noe med, ikke er det noe barberutstyr om bord og den eneste sminken jeg får er litt utjevning for bildenes skyld. Jeg forsøker å snu litt på det i hodet mitt. Mangelen på forandring kan jo skyldes at jeg allerede var mitt beste selv da jeg gikk om bord.

Jeg har i det minste skiftet til festantrekket mitt. Den eneste skjorta i skapet som ikke får meg til å se ut som kongen av Queens sammen med en sort bukse med hull i skrittet jeg håper ingen ser.

- Den var veldig kul, den skjorta, sier Linn der hun sitter med ferske krøller i sitt festantrekk, en grønn julebordkjole.

Turen var ferdig 

På et blunk har seks og en halv time gått. Vi er i Bergen. Jan Thomas spretter champagne.

- Nå skal dere få høre et hvin, sier han og viser et eller annet til Christopher.

- ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆH! Den fløy oppi makeupgreia di. Svær edderkopp.

- Det var jo ingenting oppi der, sier Jan Thomas.

- Jeg så den jo! Der er den jo!

- Den er døøøøød. Han og moren er hysterisk redde for edderkopper, forklarer Jan Thomas.

- Skål!

Han smiler og holder sjampisfløyta ut mot damene og meg.

- I dag er jeg så raus at jeg gir alle terningkast seks!

Dette føles som et punktum. Men det er det ikke. Noen har plassert en catwalk på perrongen. «BANG BANG INTO THE ROOM!» drønner det fra høyttalere. Linn rusler nedover i julebordkjolen sin, Babben med ferske øyenbryn, Leonora med gylden hud, søstrene med frisyrer klare for en kveld på byen, Grethe og Elisabeth med friske fjes. Og så meg. Barnefamilier, turister, NSB-ansatte og ungdom sysselsetter mobilkameraene sine mens jeg forsøker ikke å snuble.

Alle klapper for mannen.