Mer krig enn kjærlighet

Motstanderne av den nye ekteskapsloven mener ekteskapet er i krise. Men det har det alltid vært.

EKTESKAPET ER hellig. Og no vert da ødelagt, skrev en motstander av den nye, kjønnsnøytrale ekteskapsloven på Dagbladets nettsider sist helg. Striden om lesbiskes rett til befruktning fortsatte etter at loven var vedtatt, og førte til en av tidenes lengste debatter i Lagtinget tirsdag. Motstandere har demonstrert utenfor Stortinget med plakater av romantiske hvite bruder, tydd til både bønner og trusler og hevdet at loven vil «redusere far til en sædcelle». Mens tilhengerne hevder at den formelle likestillingen av homofile og heterofile samliv er «en seier for kjærligheten».

Bekymringen for ekteskapets utvikling har pågått nesten like lenge som ekteskapet har eksistert. De gamle romerne klaget over høye skilsmissetall og lengtet tilbake til enda eldre tider, da familielivet var mer stabilt. Men grekerne mente at konenes moral var synkende allerede i bystatens tid. Høy dødsrate og hyppig gjengifte ga flere stefamilier enn i dag. Forestillingen om en fortid fylt med ideelle, stabile ekteskap, later rett og slett til å være en helt alminnelig form for nostalgi.

OG KJÆRLIGHETEN? Den har aldri hatt så mye med saken å gjøre. Som Tina Turner synger: What’s love got to do with it? Ekteskapets historie handler først og fremst om å forene fiender, å slå sammen grupper og å bygge allianser og nettverk. Prinsesse Diana klaget på 1990-tallet over at det var «tre mennesker involvert i hennes ekteskap» med prins Charles, altså hun og han og hans elskerinne. I de fleste samfunn ville tre personer virket temmelig knapt. Gjennom hele middelalderen i Europa var det helt normalt at foreldre, svigerfamilie, andrekoner, konkubiner, søsken, onkler og barn av tidligere koner og elskerinner hadde en plass i et nytt pars ekteskap. Flerkoneri er for øvrig den formen for ekteskap man finner flest steder til flest tider. Den eneveldige dansk-norske kong Frederik IV var i 1703 gift «både til venstre og høyre hånd», altså med to kvinner, til tross for at bigami var forbudt. Da «venstrehåndskona» døde, bortførte han den atten år gamle Anna Sofie Reventlow og lot umiddelbart den ledige venstrehånda vies til henne. Islamsk lov tillater fortsatt polygami under visse betingelser, og selv om denne formen for storfamilie ble forbudt i USA i 1890, fins det 20-40.000 mormonere som holder seg med første, andre og sågar sjuende kone i dag.

HVIS KJÆRLIGHETEN skulle være det viktigste, ville de gamle romerne helhjertet støttet homofile ekteskap. Platon mente at kjærlighet var en vidunderlig følelse som fikk menn til å oppføre seg rettskaffent. Den sanne kjærligheten, mente han, var den mellom en eldre og en yngre mann. At romerne likevel så på ekteskap mellom disse med ublide øyne, var fordi ingen ekte mann ville finne seg i å spille den underdanige rollen som var forventet av en romersk kone. For dem var ekteskapet først og fremst en sosial institusjon, en allianse mellom to kjønn og to familier. Vennskapet derimot, var opphøyet og fritt, og ble lidenskapelig uttrykt fysisk og psykisk mellom frie menn.

NÅR VI SNAKKER om at ekteskapet er i krise, har vi kort hukommelse, skal vi tro den amerikanske historikeren Stephanie Coontz. Hun underviser i historie og såkalte «family studies» ved Evergreen State College i Olympia, Washington, og skrev i 2005 boka «I gode og onde dager», om ekteskapets historie. Der hevder hun at 1950-tallets idealekteskap - hvor far er ute og forsørger familien mens mor er hjemme og passer 2,3 barn - er enestående i historisk sammenheng og kulminasjonen av en utvikling som begynte på 1700-tallet. Da kom den radikalt nye ideen om at man burde gifte seg av kjærlighet, og at man selv burde få velge sin partner.

Fram til 1700-tallet betraktet de fleste samfunn ekteskapet som et altfor viktig økonomisk og politisk institusjon til å bli overlatt til noe så flyktig som kjærligheten. Det handlet mer om å skaffe seg en god svigerfamilie, å øke familiens samlete arbeidsstyrke enn om å finne seg en livsledsager og avle «kjærlighetsbarn». Opplysningstidas nye tanker om selvrealisering gjennom ekteskapet var virkelig en «seier for kjærligheten». Men det gjorde også selve institusjonen sårbar.

PÅ ATTENHUNDRETALLET ble ekteskapet romantisert. Gjennom nittenhundretallet ble det seksualisert. Et godt ekteskap skulle være lykkelig, kjærlig og seksuelt tilfredsstillende. I 1950-åra besto for første gang et flertall av ekteskapene i Vest-Europa og USA av en fulltidshusmor som ble forsørget av en mannlig lønnsmottaker. Dessuten var det bred enighet om at alle burde gifte seg, helst i ung alder. Hundreåret før var fødselstallene fallende, nå ble det babyboom. Men det kjærlighetsbaserte ekteskapet viste seg å være ustabilt. Når følelsene ble avgjørende, vaklet hele institusjonen. Seksti- og søttiåra førte til oppbrudd og selvrealisering, og skilsmissetallene fortsatte å stige helt til vår tid. Ideen om livslang kjærlighet og fortrolighet var altså knapt formulert før man begynte å se på måter å løse opp forbindelsen på, dersom forventningene ikke ble innfridd.

MOTSTANDERNE AV den nye ekteskapsloven argumenterer både med tradisjon, og med barnas beste. Men tanken om at ekteskapet er til for å beskytte barn, er heller ingen evig sannhet. Romerne mente at barn ble brakt inn i verden for familiens skyld og bare fikk lov å leve med farens tillatelse. Familien var ikke til for barna, men barna kom til for å styrke familien. I tidlig middelalder skjedde det rett som det var at en mektig mann drepte sønnene han hadde fått med én kone, for å bane vei til makt for andre barn. Koner konspirerte med sønner for å drepe ektemannen, rivaliserende koner eller barn. En av grunnene til at det var så viktig å få mange sønner, var nettopp dette, at potensielle herskere lett ble drept, og gjerne av nære familiemedlemmer.

EKTESKAP 3: Den nye ekteskapsloven gjør to bruder eller to brudgommer til et vanlig syn, også på norske kirketrapper. Foto: Scanpix
EKTESKAP 3: Den nye ekteskapsloven gjør to bruder eller to brudgommer til et vanlig syn, også på norske kirketrapper. Foto: Scanpix Vis mer

OG KJÆRLIGHETEN? Bare en second hand emotion, fortsatt ifølge Tina Turner. I noen kulturer ble kjærlighet mellom ektefolk til og med ansett som en trussel mot ekteskapet. Følelsene måtte ikke bli for sterke, siden lojaliteten skulle ligge hos slekta, ikke hos ektefellen. På 11- og 1200-tallet ble utroskap idealisert som den høyeste form for kjærlighet blant aristokrater i Europa. Tre hundre år seinere skrev Michel de Montaigne at en mann som elsket sin kone, var så kjedelig at ingen andre kunne elske ham.

DEN NYE ekteskapsloven kommer neppe til å gi ekteskapet noe banesår. Det ekteskapet vi kjenner i dag, er et nyfødt barn av romantikken med en kort historie. Men romantikken har selvfølgelig en lang tradisjon, også mellom mennesker av samme kjønn. Bare den som regner ekteskapet som et knapphetsgode, som det gjelder å begrense til de rene og ranke, har grunn til bekymring.

Stephanie Coontz: «I gode og onde dager», Gyldendal 2006.

Hege Duckert er journalist og kommentator i Dagbladet. Denne artikkelen er skrevet for ideer-spalten i papirutgaven av avisa.

Mer krig enn kjærlighet
EKTESKAP 1: Antonius og Kleopatra er framstilt som et legendarisk kjærlighetspar, men deres ekteskap var først og fremst politisk motivert.
EKTESKAP 2: Femtitallets ideal med eneforsørger og husmor, utgjør et unntak i historien.