Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Mission: Impossible

Hvordan Arbeiderpartiet skal vinne neste valg? Med filmeffekter. Litt sånn Tom Cruise-aktig.

- Hei, jeg ringer fra Arbeiderpartiet. Har du sett filmen «Minority Report» med Tom Cruise?

- Hva tenker du på?

- Du vet, den filmen som åpner med at Tom Cruise står alene midt i et svart rom? Vi ser for oss Helga Pedersen som en mellomting mellom Tom Cruise i «Minority Report» og Al Gore i «En ubehagelig sannhet». Helga er jo leder av Arbeiderpartiets programprosess fram mot Landsmøtet i 2009. Kunne det være interessant for Magasinet?

Telefonoppringningen fra Arbeiderpartiets informasjonssjef kommer en grå formiddag i november. Noen timer seinere står vi i et møterom i Fiskeridepartementet. Fiskeskøyter og seilskuter i miniatyr og montre er ryddet til side sammen med bord og stoler for å gi plass til lyskastere, skjermer, monitorer og tv-kameraer. Midt på gulvet har noen laget et kryss med kraftig tape. Oppå krysset står fiskeriminister Helga Pedersen. Hun likner verken på Tom Cruise eller Al Gore, men har knyttet skjerfet sitt på samme måte som Mette-Marit.

Fiskeriministeren fukter leppene, trekker pusten - og er klar til å lese teksten som står i kjøreplanen under bildet av Tom Cruise: «Hei, og velkommen til Arbeiderpartiets programdebatt. Vi skal lage et program vi går til valg på i 2009. Du kan være med på å bestemme hva som skal stå i dette programmet. Hva skal vi leve av i framtida? Kan vi løse klimaproblemene? Hvordan kan vi gjøre skolen og eldreomsorgen bedre? Alt dette - og mye mer - skal vi diskutere i et stort, politisk verksted som vil vare gjennom hele 2008.»

Arbeiderpartiets interaktive politiske verksted skal presenteres ved hjelp av en web-tv-produksjon. K anskje kan den nye teknologien være med på å vekke interesse hos flere enn dem som allerede er med og deler ut røde roser, bringe nye stemmer inn - skaffe nye medlemmer? Det er lov å drømme. Når Helga har fullført sin monolog vil en masse valgknapper fly inn i skjermbildet. Vil du høre Helga snakke med Jens om klimapolitikk, med Trond om kultur eller med Jonas om globalisering? Det er fritt valg på øverste hylle. Ennå har ingen fortalt Helga hva som skjer hvis brukeren ikke velger tema raskt nok:

- He-he, sier Olav Mellingsæter fra produksjonsselskapet Cik Media.

- Etter nitti sekunder sier Helga: «Nå får du pinadø se å bestæm dæ!» Tror du vi får henne til å si det?

Politisk kommunikasjon er ikke hva det var. Løpesedler og taler på torget er langt på vei byttet ut med sms-aksjoner, blogger og nett-tv. Hillary Clinton lanserte sitt presidentkandidatur på Internett. Presidentkandidat Barack Obama har 221 230 venner på MySpace. Forrige presidentvalg i USA vil ikke bare bli husket fordi Al Gore ble både vinner og taper på én gang. Presidentvalget 2005 var også valget da Internett etablerte seg som den kanskje viktigste politiske kommunikasjonskanalen. I Norge markerer kommunevalget i fjor høst ei skillelinje:

- Da tok både politikere og velgere for alvor i bruk mulighetene, og Internett ble en del av den politiske hverdagen. Svært mange av kommunepolitikerne hadde hjemmesider og blogg, sier professor Eli Skogerbø, som leder Institutt for media og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Hun var også leder for forskningsprosjektet «IKT og lokaldemokratiet», som offentliggjorde sine resultater før kommunevalgene i fjor. Hensikten med prosjektet var å finne ut om digital kommunikasjon kunne få opp folks politiske engasjement og styrke et stadig svakere lokaldemokrati.

- Teknologien har ikke revolusjonert folks forhold til politikk, men den har påvirket det, sier Skogerbø, som mener at informasjon om politiske prosesser er blitt mer tilgjengelig, og at de nye kommunikasjonsformene har gjort politikerne lettere tilgjengelige - i hvert fall lokalpolitikerne.

- De sier at de har mer kontakt med velgerne. Teknologien brukes ikke så avansert, men terskelen for å sende en e-post eller en sms er lav, sier Skogerbø.

I Arbeidersamfunnets sal dreier ei diskokule laget av speilfliser sakte rundt over et dunkelt kaos av konferansebord og kontorstoler. Fra hver sin ramme på langveggene stirrer tidligere politiske kjemper stivt framfor seg. De er foreviget på et tidspunkt da malerpensel og lerret var normen, og selvfølgelig ikke i stand til å bevege blikket fra det hinsidige til scenen foran i salen. Det er like greit. Talerstolen som har vært sentrum for Arbeidersamfunnets møter siden 1903 er borte.

- Men den er snart tilbake - som museumsgjenstand. Den er til reparasjon, forteller partisekretær Martin Kolberg, som må være A-menneske. Dagen er fortsatt på begynnerstadiet når han feier inn i de kaotiske omgivelsene i mørk frakk og rødt slips, og med to kvinnelige medarbeidere fra partikontoret på slep. Innen han har fått av seg frakken har han fortalt om sporene han har satt i trappene og korridorene, om et fantastisk maleri i sjette etasje og om rekorden sin i Arbeiderpartiets sentralstyre: Åtte sammenhengende år. Det er så enestående at Helga må spørre to ganger om det virkelig er sant. Og ja, det er ikke bare Haakon Lie og Einar Gerhardsen som har banket inn budskapene sine fra den forsvunne talerstolen. Der oppe fra snakket Kolberg en gang i én time og tolv minutter. Mot slutten hørte han noen hviske «Castro» fra salen. Kolberg synes det er helt naturlig at partiets programprosess nå skal foregå animert, tredimensjonalt og interaktivt på Internett.

- Det handler om å følge med i sin egen tid. I så måte følger vi bare en tradisjon. Under Haakon Lie ble vi de første i Norge som brukte film i politisk agitasjon, sier han, og klatrer opp på scenen.

- Ja, Martin, begynner Helga når partisekretæren har tatt plass i stolen midt imot henne, mellom lyskasterne og filmkameraene:

«Her sitter vi i Oslo Arbeidersamfunns sal. Her brukte det å være stappfullt av folk. Sånn er det ikke lenger.»

Martin Kolberg nikker mens han hører partiets nestleder innlede temasekvensen om Arbeiderpartiets organisasjon - «motoren i partiet». Så er det hans tur. Han begynner med gamle dager, med søndagsmøtene med Gerhardsen og dansemoroa som alltid fulgte etterpå. På et tidspunkt skulle visstnok Gerhardsen ha forsøkt å kutte ut dansen. Da sank medlemstallet med 80 prosent, så forslaget ble aldri satt ut i livet.

«Men historien viser at det sosiale aspektet ved politikken har vært viktig til enhver tid.»

For å fylle salen igjen er det bare én vei å gå, mener partisekretæren:

- Vi må gjøre oss mer interessante for folk.

Foran stortingsvalget i 2005 presenterte Arbeiderpartiet sine visjoner for eldreomsorg, klima, pensjon og kultur i temahefter som hvert var på minst førti sider. I fjor sommer dro informasjonssjef Sindre Fossum Beyer på studietur til Washington og konferansen «Take back America 2007». Beyer hørte alle presidentkandidatene tale og håndhilste på Barack Obama, men framfor alt hørte han et foredrag om hvordan bruke Internett i politisk sammenheng. Han dro hjem overbevist om at Arbeiderpartiets politiske program måtte lages og presenteres på en ny måte.

Tunge trykksaker og lukta av konvoluttlim er ikke historie, men nå suppleres papirarbeidet med et profesjonelt produksjonsselskap som lager tv-sendinger for fotballaget til Vålerenga.

Ifølge Fossum Beyer er det ikke engang sikkert at den nye måten er den dyreste:

- Nei, denne produksjonen koster mellom 100 000 og 120 000 kroner. Jeg er ikke sikker på at det er dyrere enn å sende ut trykksaker. Porto er dyrt. Dessuten skjer det så mye innenfor internasjonal politikk i dag at en trykksak fort virker uaktuell. Nettet gir oss mulighet til løpende oppdatering, sier Beyer.

«Alt. 1: Jonas foran

døra før Nobel-kunngjøringen. Eller enda bedre - under Nobel-tildelingen. Om bord i et fly passer også bra.» Sitatet er hentet fra dreieboka til innspillingen av Arbeiderpartiets programprosess. Som alternativ to foreslås at Jonas som jobber under flyreisen, både til og fra bestemmelsesstedet, kan være et godt alternativ til setting mens han reflekterer over temaer som Norge i verden og globalisering.

- Vi i Arbeiderpartiet har alltid vært opptatt av innhold, men i dag betyr innpakning nesten like mye som selve budskapet, sier Beyer, men han sier også at åstedene for opptakene til det nye, politiske programmet først og fremst handler om logistikk:

- Statsråder er travle mennesker. Vi må ta dem der de er.

Men akkurat som at det er en grunn til at Barack Obamas vakre kone blir trukket inn i diskusjonen om hennes manns muligheter til å bli USAs neste president - eller at Hillary Clintons blanke øyne under en tv-opptreden får større oppmerksomhet enn hva hun faktisk snakker om, nemlig USAs framtid, er det nok viktig å få politikerne til å snakke i riktige omgivelser. Det står også i kjøreplanen at man må passe på at Helga lyssettes slik at «hun (og partiprogrammet) ikke framstår dystert eller som science fiction».

- Hvis jeg hadde visst hvor mye innpakningen betyr for et politisk budskap, hadde jeg vært rik. Det er 110 000-kronersspørsmålet som både politikere og journalister prøver å finne svar på, ler professor Eli Skogerbø gjennom telefonen fra Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

Gymgarderoben på Møllergata skole er tom, men lukta framkaller bilder av hjemmesydde gymposer og kanonball. Produksjonsteamet har vært tidlig oppe: De har rigget kamerautstyret på sviktbrett og benker. De har laget kulisser av tau og ringer, og plassert en godt brukt bukk i semsket skinn i sentrum. Kulturminister Trond Giske kommer først. Han hilser og finner seg en basketball. Han har nok godt av å få begynne dagen med noen ensomme dragninger under kurvballnettet. I dreieboka til partiprogrammet er det foreslått at kulturministeren og Helga Pedersen skal sitte på sidelinja på Bislett eller Ullevaal stadion iført Røde Kors’ refleksvester mens de snakker om kultur og frivillighet. Det har ikke gått i boks, men rett skal være rett: Fiskeriministeren og kulturministeren side om side på en gammel gymbukk er både oppsikts- og interessevekkende. Det er bare å la kamera gå: Helga trenger ikke manus for å snakke frivillighet, og Giske er en takknemlig samtalepartner. Han forteller at idretten har fått 300 000 nye medlemmer på 10 år, og at Trondheim lar barne- og ungdomsidretten benytte skolens gymsaler gratis på kveldstid. Helga på sin side får snakke om sitt hjertebarn lokalt kulturarbeid, og om hvordan amatører og profesjonelle utfyller hverandre: «Ja til opera, ja til danseband

- Kan dere si litt om idrett og integrering også! roper en informasjonsmedarbeider fra sidelinja. Giske tar poenget og forteller om idrettsklubben Vålerenga hvor 70 ulike nasjonaliteter er representert:

«- Vi driver med fotball og ikke integrering, sier ledelsen der når de blir spurt om hvorfor de har lyktes så godt med å integrere innvandrere,» forteller Giske til Helga og kamera, og legger til: «Det finnes en undersøkelse som viser at kor gir bedre resultater for psykiske helseproblemer enn samtalegrupper.»

Kameramannen får noen innklippsbilder fra en spontan basketballkamp mellom Pedersen og Giske, og så er Tema 6, «kultur og frivillighet», i mål.

Ikke alle er overbevist om det.

- Politiske programmer er ikke folkelesing i utgangspunktet, og selv om teknologien gjør programmet mer tilgjengelig, betyr ikke det at folk flest benytter seg av muligheten. Hvorvidt et virtuelt politisk verksted blir en suksess eller ei avhenger av hvor mye oppmerksomhet de klarer å skape rundt nettstedet, sier Jo Saglie som forsker på politisk kommunikasjon ved Institutt for samfunnsforskning. Saglie mener at politiske partiers bruk av Internett ikke har snudd partipolitikken på hodet.

- Teknologien innebærer først og fremst at politikerne, som andre arbeidstakere, får en enklere hverdag, men livet blir også enklere for aktivister som vil påvirke politikken. Samtidig har dette med image å gjøre. Det er viktig å vise at man henger med i utviklingen. Om ikke annet kan prosjektet brukes til å markedsføre at partiet er blitt mer åpent og demokratisk, sier Saglie. Han tror at brukerne først og fremst blir medlemmer av partiet som allerede er aktive.

- Selv om partienes internettsider blir brukt også av andre enn partimedlemmene, vet vi at tv og aviser fortsatt er den viktigste informasjonskilden for folk flest når de skal orientere seg politisk.

Professor Eli Skogerbø tror Arbeiderpartiet har gode muligheter til å få med seg folk inn i sitt virtuelle politiske verksted:

- Programarbeid er ganske konkret når det gjelder tema, og vi vet at elektronisk kommunikasjon i politikken virker bedre jo klarere avsenderen definerer saksforholdene og dess mer entydige spørsmål som stilles. Men kanskje er tilstedeværelse viktigst, sier Skogerbø.

- Vi hører stadig om folk som skal nå ungdommen. Det gjør de ved å lage en film hvor politikeren står på et podium og snakker, akkurat som i gamle dager, for så å legge filmen ut på YouTube.

Jens Stoltenbergs bidrag til Arbeiderpartiets web-tv-produksjon er ikke akkurat å stå på et podium og «snakke som i gamle dager». Noen har funnet en plattform 25 etasjer over sentrumsgatene i hovedstaden. Selv ikke bevisste informasjonssjefer eller tv-produsenter kan styre været, men det kunne neppe vært bedre. Noen minutter etter skjema bøyer Jens seg mot vinden og skritter kalosjeskodd gjennom sørpa på toppen av det som en gang het Postgirobygget. Det virker som en evighet siden gutta i kamerateamet mistet følelsen i fingertuppene og huden i ansiktet ble en blaut, geléaktig maske. Hvis Al Gore hadde sett hvilke kulisser Jens har når han snakker klima, ville han rødmet av skam foran PowerPoint-skjermen sin.

- Det er viktig å illustrere hva sakene våre handler om, sier Jens Stoltenberg når han blir spurt om hvorfor årets programprosess foregår på denne måten.

- Dessuten må et politisk budskap formidles slik at det kommer ut. Det er et demokratisk problem at mye politikk framstår som fjernt, mens det egentlig er veldig nært. Vi som driver med politikk må prøve å anstrenge oss for å gjøre politikken mer tilgjengelig.

Jens sier at Internett har revolusjonert det meste, også politisk kommunikasjon.

- Før forholdt jeg meg til at avisene kom en gang i døgnet. Nå oppdateres dagsordenen kontinuerlig. Det betyr at jeg svarer på spørsmål oftere, og at jeg må utvikle noen rutiner for å beskytte meg. Det paradoksale med den teknologiske utviklingen er at tilgjengeligheten øker behovet for medarbeidere som sorterer henvendelser.

Statsministeren tror likevel ikke at teknologien har skapt en pseudonærhet mellom vanlige folk og politikere og svekket demokratiet.

- Nei, tenk deg så mye mer tilgjengelige ting er blitt. Alle kan gå inn på Ap’s hjemmesider, stortingsdokumenter, FNs klimarapport og Facebook. Jeg er trygg på at når tilgangen øker, så får vi et mer åpent og demokratisk samfunn.

- Men møter vi deg, eller infomedarbeidere som er drillet i å pakke inn budskap?

- Jeg er på like mange valgmøter og gammeldagse tv-debatter som før. Den nye måten kommer i tillegg

«Det er niende januar og her står vi i regnet …» Helga Pedersen må rope for å overdøve regnet som pisker mot partiparaplyene og snorene som slår mot flaggstengene. Et sted ute i tåkehavet bak Bygdøy tuter en usynlig danskebåt og ingen føler behov for å nevne verken Al Gore eller Tom Cruise. Idet vinden tar tak i paraplyen hans, får statsministeren helt andre assosiasjoner:

- Nesten som bestemor Skogmus! roper han.

Men den replikken er ikke med på filmen.

rja@magasinet.no

HØYT OPPE:</B> Egentlig skulle Jens og Helga snakket klimapolitikk på brygga, men noen stygge mudderbåter ødela bakgrunnsbildene. En eller annen kom på at byens høyeste tak kunne være et godt alternativ. Været gjorde kulissene perfekte.
<B>ALDRI SUR:</B> Mens Helga innrømmer at hun kan bli litt sur når folk kritiserer Arbeiderpartiets standpunkt, hevder Kolberg at han aldri blir sur.
FORFØRENDE:</B> Forhåpentligvis vil folk kjenne seg igjen i den folkelige gymsalsstemningen. - Det ligger i Arbeiderpartiets tradisjon å ta i bruk nye måter å kommmunisere på. Martin Tranmæl brukte avismediet, Haakon Lie drev med film. Den største fordelen ved dagens medium er at de gir bedre mulighet for interaktivitet, sier Giske.
<B>AP-BERGET:</B> De produserer tv for Vålerenga og har laget politisk web-tv for Arbeiderpartiet. - Vi har aldri gjort noe så omfattende som denne produksjonen, sier Olav Mellingsæter fra Cik Media. Her med animatør Eirik Kirkaune fra Neuglaz.
<B>NYBROTTSARBEID:</B> Nå er håpet at folk skal finne fram til nettstedet hvor blant andre Martin Kolberg snakker om Arbeiderpartiets filosofi. Digitaliseringen har jogrt interaktiviteten til et billigere og lettere tilgjengelig verktøy. Nå gjenstår det bare et flest mulig tar det i bruk.
INSTRUERER:</B> Produsent Olav Mellingsæter mellom Pedersen og Giske.
BEHIND THE SCENE:</B> Hvis produsenten får gjennom forslaget om en "behind-the-scene"-knapp, kan du få se statsministeren nesten lette fra taket av Postgirobygget - og kanskje høre noen saftige kommentarer.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling