(Magasinet): - Jeg ser henne for meg, tenker stadig på hvor fin hun var blitt. Alt det røde håret, all denne kjærligheten. Hun blomstret den sommeren.

Lisbeth Røyneland står på kjøkkenet i en leilighet på Manglerud i Oslo, på kjøleskapet står det skrevet Synne med magnetbokstaver.

18 år gamle Synne som samlet på fregner og drømmer, hun som få måneder før 22. juli 2011 skrev dette på bloggen sin:

«Hva gleder meg? Hva gir meg livslyst? Hva holder meg igjen her? Hva er det som får tærne mine til å krype sammen, huden min til å nuppe seg og kinnene mine til å rødme? Det er morgengry. Det er kram snø under vintersko med tykke sokker i. Det er munnspill og gitartoner. Det er hjerteskjell på stranda og tang mellom tærne. Det er latteren til vennene mine. Det er smil på gata. Det er jazz om natten. Det er København og det er Oslo. Det er dagene vi tilbrakte i enga, i hengekøya. Det er å plukke blåbær og markjordbær langs veien. Det er når jeg med én gang kan se Orions belte uten å engang lete på nattehimmelen. Når alt kommer til alt, så er det det og de jeg har kjærlighet til, og de som har kjærlighet til meg. Det er det som holder meg her, det er det som løfter meg. Så enkelt er det».[faktaboks, right, six]