Mitt liv som hund

Ecstasy, Jesus og slåssing. Kjell Nordström (45) orker ikke å være Baron von Bulldog lenger.

- Jeg er ferdig.

Alt er revet i filler. Stoffet ligger strødd utover og Jesus henger på veggen. Grått, gult, blått, svart. Søppel. To mannlige modeller titter ned på ham fra store plakater. De er kledd i klærne hans. På bordet ligger ei bok om en pornostjerne. Under der igjen en tom eske som en gang rommet ei champagneflaske.

- Etter den siste kolleksjonen ville jeg spørre legen min om han kunne skrive meg inn på Gaustad. Så ille var det. Det gikk i surr for meg, jeg gikk ned i vekt, skjønte ikke hva jeg drev med, sov dårlig og snakket utydelig, sier Kjell Nordström. Han har beholdt solbrillene på. Ikke ei eneste lampe er slått på i kontorene der han leier sitt lille atelier. Symaskinen i hjørnet lener seg livløs mot veggen.

- Jeg må ta et oppgjør med dette. Det er skummelt ikke å ha kontroll, og nå vet jeg ikke om jeg har kapasitet til å hente meg inn igjen lenger.

Det startet som en lek midt på 90-tallet. Kjell hadde droppet jobben som moteredaktør i Paris. Under overflaten boblet Oslo av kreativitet, galskap, dop og ekstravaganse. Sammen med noen venner skapte han Baron von Bulldog.

- Jeg så hvordan designere kunne miste rettighetene til navnet sitt, til alt de hadde bygd opp. Og da tenkte jeg at det smarteste ville være å skape en fiktiv designer. Han kan man styre og stelle med som man vil.

Bak solbrillene har Kjell smale øyne og ei tydelig nese, som gir et maskulint preg han stadig sørger for å dempe med faktene sine. Han likner ikke en mann som høylytt har skjelt ut norske kjendiser for stil, personlighet og utseende. De store overskriftene har ligget som en sti etter ham: Utstilling av en heroinmisbruker, en naziinspirert kleskolleksjon og visninger der modellene har skåret hverandre opp med skalpeller. Når han viser oss rundt i lokalene, er den brautende, glatte medieyndlingen forsvunnet i en vennlig, nesten moderlig framtoning.

- Det var aldri meningen at Baron von Bulldog skulle knyttes så sterkt opp til meg som person, det skulle mer være en kollektiv galskap. Jeg tror nok Kjell Nordström er en mer samvittighetsfull person enn Baronen.

HAR VÆRT UTE EN VINTERNATT FØR: Men nå er det slutt for Baron von Bulldog, hvis han er i stand til å hente seg inn.
HAR VÆRT UTE EN VINTERNATT FØR: Men nå er det slutt for Baron von Bulldog, hvis han er i stand til å hente seg inn. Vis mer

- Tror du folk flest skjønner hvem som er hvem?

- Nei, og der har jeg bare meg selv å skylde. Nå er det på tide å ta et oppgjør med det. Jeg vil ikke ende i en gyngestol og tro at jeg er Baron von Bulldog.

En hårete hund labber av gårde over parketten foran oss.

- Familiens heterofile alibi, sier Kjell og bøyer seg ned for å klappe schnauzeren bak ørene.

- Anton er skilsmissehund. Jeg og eksen min har sånn delt omsorg. Også er den døv, men det kan være fordi jeg har pratet for mye, sier Kjell og ler for seg selv.

Han åpner vinduet i tredje etasje og forsøker å vifte lufta inn med hendene. Svetten trenger gjennom den grå T-skjorta og opp under smykket der et hundebein i sølv dingler i enden. Når Oslo Fashion Week åpnes til uka, blir det nok en gang uten en av landets mest kjente designere.

- Det hadde ikke vært noe i veien med Oslo Fashion Week hvis den hadde fungert slik den var ment, men det er blitt altfor dyrt for unge designere å vise noe der. Norge har masse bra designere, men de blir bare borte. De har ingen arena og ingen penger, og så ender de med å jobbe i kassa på Hennes & Mauritz. Det er helt tragisk, sier Kjell og lener seg med begge hendene på det hvite, avlange bordet på felleskjøkkenet. Han er stor og velfrisert i stramme, hvite bukser og en passende mengde tilbehør rundt omkring på kroppen.

- For min egen del er det lettere å sette opp noe på egen hånd, jeg får flere sponsorer og mer oppmerksomhet fra media. Mine visninger har jo nesten vært sirkus, det er klart media synes det er kult, sier han med dårlig skjult svensk aksent og setter seg ned ved bordet.

- Det jeg ser for meg nå er en slags mentorrolle, der jeg kan bruke min posisjon til å få fram nye designere. Det er naturlig for en middelaldrende mann. Er det ikke slik ballettdanserne gjør det?

En sommerdag i 1969 i den kjedelige, lille forstaden Mölndal utenfor Göteborg har naboene samlet seg hjemme hos familien Nordström. Han står et lite stykke unna, venter på at praten og latteren skal legge seg, føler det sitre i kroppen. Kjell har sin første premiere. Han setter opp musikalen «Jesus Christ Superstar» og spiller alle rollene selv. Han er seks år gammel.

- Da jeg ble voksen fortalte mamma at hun alltid hadde skjønt at jeg var litt annerledes. Hun sa til alle at «Kjell skal få lov å være det, han skal få være akkurat den han er». Og selv om det var mye drama rundt mamma, har jeg i ettertid skjønt at jeg kommer fra en fantastisk åpen og moderne familie. Jeg fikk lov å gjøre som jeg ville, det var aldri noen hjemme som sa at det jeg gjorde var feil, forteller Kjell.

Han lånte søsterens kjoler, stjal dokkene hennes og sydde om klærne deres, og han sto foran speilet og betraktet seg selv i morens parykker. Kjell ble lagt merke til i Mölndal. På et av de første skolebildene har han nykjemmet hår og en utslått fortann.

- Jeg sloss ganske mye og kom hjem med knuste briller hele tida. Jeg husker mamma kom inn til meg en kveld fordi frøken hadde ringt og sagt at jeg hadde det tøft på skolen. Mamma mente at det beste kanskje var å bytte skole, men det ville jeg ikke. Jeg tror kanskje mamma syntes det var verre enn det jeg syntes. Jeg var bare en vanlig gutt, jeg hadde jo venner også, drev teater og skapte liv rundt meg.

Likevel havnet han stadig i problemer. I alt kom Kjell til å bytte skole tre ganger.

- Noen vil peke på én ting og si «derfor ble livet mitt et helvete», mens andre vil peke på det samme og si «derfor fortsatte jeg å kjempe». Jeg var ikke den som vek unna. Jeg sloss heller for å få lov til å være den jeg ville.

Da Kjell var 15 bestemte han seg for å fortelle moren at han trodde han var homofil. Han hadde hatt både jente- og guttekjærester, men nå ville han forklare det hele på en formell måte.

- Mamma bare lo av meg. «Herregud», sa hun, «det har vi visst hele tida, men jeg tenkte det var greit du fikk fortelle det». Jeg har aldri vært i noe skap jeg måtte komme ut av. Jeg fikk alltid være som jeg ville, sier Kjell før han reiser seg for å hente blåbærmuffinsen han har kjøpt i kiosken på hjørnet.

- Jeg tror folk har godt av å høre at det ikke er så farlig om ungene er litt annerledes. Det trenger ikke alltid å være så negativt.

Han tørker svetten fra kinnene sine.

- Søstera mi pleier å si at vi ikke hadde noen lykkelig barndom, men vi hadde ingen ulykkelig barndom heller. Mye handler om hvordan du velger å se ting. Jeg har alltid vært en fighter, jeg aksepterte ikke at folk skulle rakke ned på meg. Etter hvert har søstera mi valgt den trygge veien med familie, barn og jobb i kommunen. Jeg kaller henne «Mor Teresa», og hun har bygd livet sitt rundt alt dette, mens jeg har fortsatt å fighte hele tida. Du kan ikke vike unna, da får du en på trynet.

- Du har blitt flink til å slåss etter hvert?

- Ja, jeg er ganske flink. Men du må huske på at jeg er en iskald person, og det er litt farlig. Blir jeg først sint, så gir jeg meg ikke. Da kan jeg ta nesten hvem som helst.

- Når sloss du sist?

- Det var for et par år siden, her i Oslo. Noen utlendinger skulle rane en eldre homse i Møllergata, og da fløy jeg på dem. Jeg var én mot fire stykker, men det gikk fint.

Noen går i trappeoppgangen. I mørket her inne er det stille.

- Når du får høre sånne sårende ting som jeg fikk i barndommen, så er det klart at det setter seg.

Den ene fingeren stryker over bordkanten.

- Jeg tror jeg fikk en fighter i meg av det. «Nå skal jeg i hvert fall vise dem, nå skal de i hvert fall få se». På en måte er det vel fortsatt det jeg gjør.

Han bestemte seg på en fredag. Han var 19 år, hadde 1200 kroner og en symaskin. Mandagen etter dro han til Paris.

- Jeg så aldri problemene, bare mulighetene. Jeg var ung og gal, og jeg gjorde det bare.

Han leide seg inn på et billig hotell og fikk lov til å sy i frokostsalen. Et par år seinere hadde han en investor i ryggen, tre egne butikker i Paris og en i St. Tropez. Han tjente masse penger og brukte dem fort. Den dagen investoren ville legge seg opp i designet, gikk Kjell på dagen.

- Du må brenne for noe annet enn å tjene penger. Jeg har jobbet hardt og kunnet gjøre det jeg ville, selv om det har vært en konflikt i meg i forhold til det å ikke bygge opp designet mitt mer kommersielt. Baron von Bulldog skal være «statements», og jeg har valgt å være min egen sjef 100 prosent.

- Og du har villet bestemme hvilke mennesker som skal få lov å gå i klærne dine?

- Ja, hvorfor skal ikke en designer få velge sine kunder? Jeg har ikke lyst til å se klærne mine på folk jeg ikke synes skal gå med dem.

- Hvem får gå med dem?

- Jeg liker folk med personlighet. Det at jeg har sagt at jeg ikke vil designe for feite mennesker - ok, det er jo sant - men det er ikke sånn at jeg ikke liker feite mennesker. Jeg liker folk som er litt rare, men ikke hvem som helst. Og jeg mener jeg har rett til å få ha kontrollen på hvem som skal gå med mine klær.

En midtsommerhelg i 1989 kom han til Oslo på helgeferie. Moren hans var blitt alvorlig syk halvannet år tidligere, og Kjell hadde sagt opp jobben som moteredaktør i det franske bladet Mode Avantgarde for å kunne være hos henne. Da moren ble bedre ville han ikke tilbake til Paris. Oslo var varm og vakker. Kjell bestemte seg for å flytte dit i seks måneder. Nå har han vært her i 19 år.

- Oslo var helt fantastisk på 90-tallet. Klubb- og subkulturene blomstret, de sto mye sterkere enn de gjør nå. Vi var en fast gjeng som holdt sammen og gjorde ting som ikke hadde noen kommersiell hensikt i det hele tatt. Hele Baron von Bulldog-prosjektet har jeg den gjengen av gærninger å takke for, forteller Kjell og lener seg tilbake i stolen:

- Det var et kreativt og destruktivt, men likevel magisk miljø.

- Hva mener du med destruktivt?

- Housekulturen kom med ecstasy, og selv om dopet ikke skal ha verken skyld eller ros for den perioden, så måtte det ta slutt.

- Brukte du også dop?

- Ja, det gjorde jeg. Alle brukte ecstasy. Grunnen til at jeg sitter her i dag er at jeg tok et oppgjør med det. Men alt er ikke svart eller hvitt. Jeg vil ikke forsvare eller angripe dopbruk, det får folk finne ut av selv. Men det er klart at jeg aldri kunne fortsatt i det tempoet jeg hadde.

- Hvordan så det ut på det villeste?

- Da var vi alle… Jeg kaller det for magiske, jeg synes det er det riktige ordet. Og skal jeg forsvare dette, så må jeg si at vi ikke hadde sett de negative sidene på den tida. Det var en kult rundt det, og det gikk rykter i byen om når det skulle komme ecstasy. Jeg tror ikke bare det var pillen det lå i, det var ekstremt mye placeboeffekt og forventning. Men vi visste for lite om regninga.

For de fleste kom regninga på begynnelsen av 2000-tallet. Klubbkulturen døde ut, og det populære dopet hadde mistet uskylden. For Kjell hadde det aldri blitt en viktig nok del av livet til at han ikke kunne gå fra det da tida kom.

- Det er mange av oss fra den tida som har klart seg veldig bra, og så er det noen som er borte, sier han og legger en snus under leppa.

I dag har han gråskjær i skjegget. Det har kommet ei rynke eller to, og et tynnere hår skjules av en kortklipt frisyre. Ifølge Kjell er han blitt mykere også, mindre skråsikker.

- Jeg trodde aldri jeg skulle bli så gammel som jeg er nå, jeg skulle liksom brenne ut fort og flott. Men det er noe fint ved dette også, en ro. Det gjelder å forberede alderdommen! Jeg er 50 år om fem år, jeg kan ikke løpe rundt og tro jeg er lekker hele livet. Jeg vil ha en bra plan, og være til glede for andre og meg selv.

En del av tryggheten og roen tilskriver han troen sin. Kjell annonserer med stolthet i stemmen at han er «kristen og kommunist», og en av de få gangene han møtte protester hjemme, var da han i tenåra dukket opp med en button som sa «Jesus älskar dig!». Men Kjell hadde bestemt seg.

- Om ikke Jesus var revolusjonær, hvem i all verden skal være det, da? De tingene han sto for og måten han levde på. Det var fantastisk! Jeg meldte meg inn i Frelsesarmeen, jeg gikk igjennom alt fra Misjonskirken til Pinsemenigheten, og det var ikke alle steder de ville ha meg.

- Hvorfor ikke?

- Jeg var vel for rar. Pinsevennene ville i hvert fall ikke ha meg. Det er ikke så viktig for meg, altså. Jeg trenger ingen forsamling eller menighet, jeg har trygghet i dette. Jeg er ikke redd for å dø. Jeg er ikke redd for å leve heller. Og jeg er ikke redd for motgang.

Grunnen til at han meldte seg ut av Frelsesarmeen, er ifølge søsteren hans at han ikke fikk lov til å forandre designet på uniformene.

- Er jeg bare en klovn på denne planeten? Det har jeg tenkt mye på, altså. Jeg henter mye styrke i troen på at jeg har noen med meg, og jeg tror faktisk det er litt viktig det jeg gjør. Noen må jo ha oppgaven med å røre litt rundt i kasserolla, for å si det sånn. Det kan godt hende jeg ikke lykkes i det, og kristenmiljøet vil sikkert ikke ta i meg med tang, men…, sier Kjell og stopper midt i setningen.

- Det å være uredd for døden gir en veldig trygghet, alt blir mindre dramatisk.

Mamma Lisbeth døde for fire år siden etter flere års sykdom. Kjell var i Oslo da han fikk beskjeden. Han måtte få se henne.

- Jeg trengte å se at hun var borte, at hun var på et bedre sted. Og jeg prater fortsatt med henne. Jeg vet hun er på et mye bedre sted nå, sier Kjell. En sval bris finner veien ned i bakgården og inn vinduet der vi sitter.

- Det er tull at folk er så redde for døden! Vi prater ikke om det, vi skyver det fra oss, men så vet vi alle sammen at det er det eneste som absolutt alle må møte en gang. Barn aner jo ikke hva som er skjedd når besteforeldrene dør. Folk som ikke har sett døde mennesker, bør få oppleve det, for man kan faktisk se at noe har forsvunnet fra dem. Det er bare et skall igjen.

Han reiser seg og smiler:

- Vi burde heller konsentrere oss om hvor resten har tatt veien.

Ett års pause nå. Så en visning til. Den siste.

- Jeg kommer aldri til å få en familie. Det er ikke så lett å være sammen med meg, i hvert fall ikke når jeg jobber. Jeg tar ikke telefonen, jeg er ikke sosial, ingenting. Det er prisen jeg har valgt å betale, sier Kjell.

Han setter glassene i oppvaskkummen og titter innom atelieret på vei ut. Han orker ikke å rydde der. Ikke ennå.

- Er du redd for å ende opp gammel og ensom?

- Ja, men jeg er mest redd for å ende opp gammel og bitter. Bitter for ikke å ha holdt vennskap gående, for ikke å ha prioritert viktige ting. Det er derfor jeg gir meg nå. ■

esa@dagbladet.no

KRISTEN: - 13 år, linlugg, gladkristen og medlem i Frelsesarmeen. Og jeg hadde akkurat fått min første kvise.
MODELL: På en klubb i Göteborg viser Kjell sin første kolleksjon av merket Art Mode. Han går selv modell.
PIKNIK I 1964: - Jeg stjeler min storesøsters sommerkjoler og flasher. Det syntes mor og far var greit.
TANNLØST KLASSEBILDE: Året er 1970 og Kjell er åtte år. Fortanna har han slått ut i en slåsskamp.
DET GLADE 90-TALL: Kjell i Oslo med antrekk sydd av nylongardiner. Her med Thomas Persson/Miss Bambino.
SYDEN: - Mamma og jeg på lang ferie sammen i homoparadiset/helvetet Mykonos. Jeg fester og hun ser på.
I SOMMER:</B> - Jeg var i New York i juli og hadde en fantastisk aften sammen med moteikonet Amanda Lepore.
I ATELIERET:</B> - Likheten med grunnleggeren Church of Satan, Anton Lavey, er dessverre slående, men tilfeldig.