Mitt liv som Pål

Han har røykt hasj med Peter Fonda, spredd damerykter om Michael Douglas og vært gjest hos Imelda Marcos. Er det derfor Pål Bang-Hansen er stuet bort på et kontor i NRK?

- DET GALE ER selvfølgelig at jeg alltid har sagt hva jeg mener. Det er derfor jeg ikke er blitt til noe her i verden. I min alder skulle man vært sjef for et eller annet og gått rundt med papirer fra møte til møte.I stedet sitter Pål Bang-Hansen (64) med beina på bordet og bruker arbeidsdagen til å lese ei avis eller fem, snakke med kollegaer i kantina, og lure på når det er på tide å gå hjem.{ndash}Det dumme ved å bli journalist er at ingen møter deg med limo, og sjefene kan skalte og valte med deg som de vil. Jeg har ikke noe kontakt med dem jeg, altså. Det ville ikke falle meg inn å ringe en sjef og spørre om jeg kan få lage et program.Pål Bang-Hansen ser ut av et kafévindu på Majorstuen. Nysgjerrige tv-seere stirrer tilbake fra fortauet.Mens NRK-fjes har kommet og gått, har Bang-Hansen bestått. I 36 år. Med skråsikre meninger og stakkato stemme har han guidet oss gjennom filmverdenen. Brillene er blitt mindre med åra. Håret er blitt hvitere. Det har alltid sett ut som mannen har forsert en storm på vei til studio. Men etter at «Filmmagasinet» ble lagt ned i fjor, har ikke Bang-Hansen hatt noe studio å gå til.Han legger hodet på skakke og folder hendene. Til uka starter Filmfestivalen i Cannes. Den går ikke Pål Bang-Hansen glipp av til tross for at han mangler et filmprogram å lage reportasjer for.{ndash}Jeg har bodd i den jævla bløtkakebyen i ett år til sammen. Det er 40. gang jeg skal dit, men jeg tangerer ikke onkel Arnes (Arne Hestenes, red.anm.) rekord før neste år. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre der nede. Jeg vet ikke om jeg får noen intervjuer. Jeg har fått penger til å reise, hvis ikke hadde jeg betalt turen selv. Og så skal det visst lages et program om meg. Bare ikke spør om det. Jeg vet ingenting.Han kikker forurettet opp over brillekanten, men før det kommer flere hogg mot NRK, er det kelneren som får refs. Menyen har ikke gjennomgått italiensk stavekontroll, og Norges filmguru har studert to år på filmskole i Roma, og har hatt sommerhus i Nord-Italia i 34 år.{ndash}Hva er panchetta? spør Bang-Hansen og uttaler det som panketta .Kelneren gjentar ordet og uttaler det pansjetta.{ndash}Et øyeblikk, hva heter det sa du?På nytt kommer ordet med sj-lyd.{ndash}Ja, men da er det gærent skrevet. Det er skrevet med h her, vet du.{ndash}I hvert fall er det italiensk bacon, forklarer kelneren.{ndash}Ja, men da er det pancetta, det er grisemage, det. En club sandwich til meg og en øl, takk.DETTE ER MANNEN som er kjent for sine hvite hatter, som gikk med saggebukser lenge før begrepet var oppfunnet og som spaserer rundt i Cannes med hvit og blå stripet dress. Ryktene skal ha det til at han stort sett går rundt i designerklær som han aldri har betalt full pris for.{ndash}Nei, nei, jeg er ikke opptatt av designere. Men når det er salg på Gucci i Italia, da handler jeg selv om det ikke akkurat er Dressman-priser.Han vrenger dressjakka og myser på jakkas merkelapp. {ndash}En typisk gave fra NRK. Det eneste frynsegodet vi får. Jeg kan ikke fordra å kjøpe klær. Nå har jeg dessverre fått et lite problem, jeg må kjøpe klær til min kone. Det er en byrde.Han har vært gift med Oddbjørg siden 1966. For noen år siden ble hun syk.{ndash}Jeg skal på et møte på Rosenborgsenteret på mandag. Det er et senter for folk som glemmer, og hun er dagpasient der. Jeg er en hverdagens helt. Det sier de i hvert fall på sykehjemmet, men jeg syns ikke det er noe å gi ros for. Hvis folk glemmer ting, får man ta seg av dem.Igjen er livet utenfor vinduet det mest interessante. Så skifter han tema.{ndash}Jeg går aldri ut på restaurant i Oslo. Det er fordi jeg er så jævlig doven. Jeg er som et dyr som bare gjør ting jeg må gjøre. Går på jobb og går hjem igjen. Dessverre er livet blitt sånn.{ndash}Hva gjør du hjemme?{ndash}Skriver. Og forsøker å konsentrere meg om å se så lite fjernsyn som mulig. Stort sett ser jeg bare fjernsyn etter klokka elleve. Da går det mange bra amerikanske søppelserier. Alle intellektuelle ser på sånt, fordi det er avslappende. Så da blir det Chuck Norris for fjerde gang og reprisen av den derre «Big Brother» .{ndash}JEG HAR NETTOPP KJØPT meg leilighet i Juan-Les-Pins, forkynner Bang-Hansen mens han ruller ølet rundt i glasset.Geografisk opplysning: Juan-Les-Pins ligger i nærheten av Cannes. Bang-Hansen er lei av sommerhus med skjeve vegger og råtne bjelker i taket. Det har han nok av i Italia. Denne leiligheten ligger på bakkeplan midt i en palmehage.{ndash}Den har nøkkelkort og sentralfyr, og der skal jeg bo når jeg går av med pensjon. Kanskje.{ndash}Når er det?{ndash}Jeg har ikke bestemt meg. Er de slemme mot meg i NRK, blir jeg til jeg er 70. Det har jeg truet med. Det viktigste er å holde oppe imaget som slem.Latteren klukker mellom munnfuller av sandwich med bacon og kalkun. Dette er mannen som blir sammenliknet med Fantomet. Som sies å være hard mot de harde.{ndash}Jeg vil ha et rykte om at jeg er slem, snakker dritt om alle og er en ufyselig fyr. Jeg vil ikke være godfjottet og snill!Det er imidlertid lite som minner om slem bak brilleglass, smilerynker og godmodig humring. Likevel skremmer han enkelte. Han liker ikke tull. Han kan noe om alt. Det er ikke for ingenting han fikk allviterpokalen i Arbeiderbladet. Dessuten hevder han at han ikke kan fordra unger.{ndash}Det er sant det.{ndash}Egentlig elsker han unger, og ungene elsker ham, kommer det rolig fra Finn Graff som har kjent Bang-Hansen i årevis.{ndash}Nei! Jeg er usentimental. Jeg har to barnebarn som må kalle meg Pål for jeg vil ikke bli kalt Bessa. Det vil jeg ikke ha stående i dødsannonsen min heller. Familiestyr tåler jeg lite av, men det følger jo visse forpliktelser med barnebarn. Jeg må jo bruke kjeft på dem en gang i uka, minst.Med sine to sønner kan han diskutere film. De har begge gått i pappas fotspor.{ndash}Den yngste restaurerer sin fars misgjerninger.Hvilket vil si gamle filmplakater og bilder på Norsk filminstitutt.{ndash}Den eldste eier to busser som brukes i film. Han gikk konkurs med et firma som het Airport Studios og nå eier han 20 prosent av en båt. Den er sertifisert for 399 passasjerer og brukes til fest. Ellers hjelper han sin klossete far med å reparere alt fra PC-er til biler.Når det gjelder biler har Bang-Hansen tre. En står i Italia. En bruker han om vinteren. Ser du ham i den røde kabrioleten, er det sommer.UNGE PÅL VAR NI ÅR da han begynte sin karriere. For første gang sto han foran publikum på teatret. Han ble en av hovedstadens mest brukte barnestjerner, og har spilt på de fleste av Oslos scener. Tolv år gammel spilte han hovedrollen i filmen «Gategutter». Fortsatt får han reprisehonorar fra Barnetimen, og det er ikke uvanlig å høre stemmen hans i «Mesterdetektiven Blomquist».{ndash}Hver mandag var jeg i Barnetimen med blant andre Sverre Udnæs som medstjerne. Han fikk alltid mer kjeft enn meg fordi han bannet så fælt. Vi hadde masse flotte roller og fikk femten kroner gangen hvis vi var heldige med sjefen. I verste tilfelle fikk vi bare ei bok.{ndash}Hvordan var Pål når han ikke var skuespiller?{ndash}Han var fæl. Han var en plageånd. Han var usedvanlig flink til å snakke seg unna alle problemer på skolen. Til slutt gikk han ut med elendige karakterer. Det er det som er forskjellen på før og nå. Den gang var det nok å ta trikken til Majorstuen og så ble man programsekretær i NRK. Det går ikke i dag.Bang-Hansen tok den trikken. Det var etter italiensk filmskole, som igjen var et resultat av farens filmanmelderjobb i Arbeiderbladet. I oppveksten var Pål med pappaen sin og så film to ganger i uka. Så ble han selv filmanmelder i Arbeiderbladet. {ndash}DET GÅR BARE I ÉN RETNING, og det er til helvete. Det er dagens filmer som får gjennomgå.{ndash}Men Per Haddal (filmkritiker i Aftenposten red.anm.) og jeg er enige om at vi aldri skal si at alt var bedre før. Selv om det ikke er tvil om at filmene var bedre før...{ndash}Hvilken film skulle du selv laget i dag?{ndash}Mange. Men ingen vil ha dem.Den siste ølslurken blir borte og minnene om egen filmproduksjon hentes fram.Det startet i 1966 med «Skrift i Sne». Regi: Pål Bang-Hansen. Manus: Odd Bang-Hansen (far). Skuespiller: Kjetil Bang-Hansen (bror).Fem filmer til skulle det bli. «Norske byggeklosser» med Rolv Wesenlund i hovedrollen er kanskje den mest kjente. Den siste filmen kom i 1979.{ndash}Jeg skriver fortsatt filmmanuskripter. Hver dag. Eller, nå har jeg nesten holdt opp. Jeg har funnet ut at det er like produktivt å skrive refuserte romaner som det er å skrive refuserte manuskripter. Dessuten er det ingen som leser manuskriptene.Han fyller vann i ølglasset og en hårkrøll blir behørig dandert over en stadig større måne. {ndash}Jeg sendte tre manuskripter til Norsk Film. Det var da Tom Remlov var direktør. Først etter 38 uker fikk jeg svar om at han hadde mottatt dem. Etter det skjedde det lite. Så sendte jeg et manuskript til en fyr som ringte og fortalte at han hadde gått på filmskole på Lillehammer. Han hadde lest at ingen ville lese manuskriptene mine. Jeg sendte ham en diskett, tenkte at det ikke var noen grunn til å ofre papir på mannen. Det er tre måneder siden. Jeg vet ennå ikke om han har fått det. Så sendte jeg et til en forhenværende direktør i Norsk Film. Det er tre år siden, og han har ennå ikke sagt at han har lest det.Jeg tar det helt med ro. Men jeg har en mistanke om at det er hos oss som i Hollywood: prosjektene som går igjennom, er de som er basert på bøker eller er oppfølgere. «Heftig og begeistret» var modig. Oppfølgeren var kanskje ikke fullt så modig.Selv har Bang-Hansen utgitt tre bøker. To om Italia og en om norske filmplakater. Men det er på tv-skjermen han er blitt kjent for det store publikum. Riktignok var det folk i NRK som den gangen ikke ville ansette ham på grunn av en altfor lys stemme.{ndash}Det var den gangen alt skulle være så firkanta, det.Det er på tv han har provosert og sjarmert med filmentusiasme i hver stavelse. Det er her han har møtt de store stjernene.{ndash}DU MÅ IKKE FINNE PÅ å føle deg som en viktig person, selv om du tilfeldigvis har møtt alle som spilte i de store filmene. Dagen etter husker de deg ikke, formaner mannen som er kjent for å få selv de særeste skuespillere i tale. Fordi han stiller overraskende spørsmål.{ndash}Peter Fonda husket meg. Første gang jeg møtte ham, var i Cannes etter «Easy Rider» (1969). Ingen brydde seg om ham og Dennis Hopper, og de lot seg intervjue av svensk fjernsyn og meg. Peter inviterte oss til Hollywood der han bød på jaccuzi-bad og hasj, og så røkte vi og hadde det hyggelig en hel formiddag. I Cannes for et par år siden spurte jeg om han husket det. «Ja, og så hadde jeg så god hasj på den tida,» svarte han.Pål Bang-Hansen humrer. Lenge. Han er et oppkomme av stjernehistorier. Arnold Schwarzenegger er direkte ille. Bruce Willis er derimot en hyggelig fyr som gir intelligente svar. Og så er det Michael Douglas.{ndash}Han kjenner meg igjen. Det er fordi jeg har spredd dette ryktet om at han hadde en norsk kjæreste på Rjukan som het Kari. Det er sant. Han har fått hundrevis av brev fra Karier som vil være den han en gang var sammen med.{ndash}Og Imelda Marcos?{ndash}Sponset filmfestival i Manila. Det var tvilsomt at jeg tok imot den invitasjonen. Vi fløy businessklasse, og det var så langt at vi rakk å bli fulle tre ganger på veien bort. Vi ble kjørt rundt i limousiner, spiste gratis på Imeldas hotell og var på utflukter med åtte politifolk som eskorte. Men ingen orket å se film. Kinoen var ny, og det ble fortalt at fem arbeidere hadde falt ned i den våte sementen, og da var det ingen som så noen grunn til å ta dem opp. Dessuten var det aircondition og tolv grader inne. Den siste kvelden var vi hjemme hos Imelda på slottet hennes, og hun sang «Feeling» for oss. Hun hadde jo vært nattklubbsangerinne.DETTE ER HISTORIE. Bang-Hansen er på vei tilbake til sitt kontor. Han skal skrive en filmanmeldelse for NRKs nettsider. Han skal lage et program om Wenche Foss, som kanskje skal vises på filmfestivalen i Haugesund. Og han skal sitte med beina på bordet.{ndash}Det er tull å si at man ikke har penger til å lage program om film. Hvert år kjøpes det i underkant av 11 millioner kinobilletter i dette landet. Da bør det være plass til et filmmagasin på NRK. Men hvis de vil at jeg skal gjøre ingenting, gjør jeg {ndash} ingenting. rannveig.korneliussen@dagbladet.no