Mitt møte med Israel

- Er jeg fremdeles Israel-venn? Jeg vet sannelig ikke lenger, skriver Jon Gulbrandsen i en leserkommentar.

Dette er et leserinnlegg skrevet av marinbiolog Jon Gulbrandsen. Vil du også skrive? Gå til Dagbladet.nos debatt-sider. 


JEG HAR VOKST
opp med å tro at det var galt å kritisere Israel. Jeg vet ikke riktig hvorfor det har vært slik. Kanskje er det fordi jeg har vokst opp i skyggen av jødeutryddelsene, kanskje er det fordi jeg er kristen, eller kanskje fordi jeg i mange år har hatt israelske venner og kolleger. Jeg er altså en klassisk Israel-venn, som Israels ambassadør til Norge, Miryam Shomrat, trygt har kunnet regne med støtte fra.

For Shomrat har krevd støtte, og ved flere anledninger har hun kritisert Norge for å aldri bli Israel-vennlig nok. Sist gang var det den norske ambassaden i Tel Aviv som formidlet to rapporter fra israelske menneskerettighetsgrupper, som hevder at Israel torturerer palestinske fanger. Shomrat mente at ambassadens håndtering av rapportene skadet forholdet mellom Norge og Israel. For å rette opp Israels ufortjent dårlige rykte, lanserte israelsk UD blant annet en video med bikinidamer, hvor målgruppen er amerikanske menn mellom 18 og 35 år.

Jeg faller ikke inn under målgruppen, men jeg har likevel vært i Israel tidligere i år. På oppfordring av en venn, kollega og israelsk krigsveteran, har jeg lyst til å fortelle historien om mitt møte med landet.

I FEBRUAR AKSEPTERTE jeg en invitasjon om å holde et seminar fra Universitetet i Birzeit på Vestbredden, nord for Ramallah. Temaet skulle være ressurskrisen i Øst-Middelhavet og mulige løsninger, herunder mulighetene for et Palestinsk-Israelsk samarbeidsprogram. Fordi jeg ikke hadde vært i Midtøsten før, og fordi jeg var usikker på hvordan det ville være å krysse grensen fra Israel til de okkuperte områdene i Palestina, ringte jeg den israelske ambassaden i Oslo og ba om råd.

VILLE JEG BEHØVE en spesiell tillatelse?

Jeg snakket med en hyggelig norsk kvinne, som fortalte meg at det ikke var noen problemer forbundet med å reise til Vestbredden, et norsk pass var alt jeg trengte. Jeg ble satt over til en engelsktalende representant for ambassaden som forklarte det på denne måten: «Med norsk pass behøver du ingen spesiell tillatelse for å reise til Israel, og siden Palestina ikke er noe land, kan du reise også dit.» Jeg bestilte derfor flybilletter og begynte å forberede foredraget mitt, men så dukket det plutselig opp en e-post fra den israelske ambassaden (jeg har klippet og limt den inn direkte, nøyaktig slik jeg fikk den):

«DEAR DR. GULBRANDSEN, We red your letter about visiting Israel and your requests, But unfortunately we can not help you. Tourist with foreign passport can not enter the West Bank from Israel! Regards, Consular Section.»

Mitt møte med Israel

Jeg ble fortvilet og ringte tilbake til ambassaden og spurte hva dette skulle bety. En israelsk kvinne svarte meg at «det har kommet en ny lov som forbyr alle utlendinger å reise inn til Vestbredden fra Israel». Jeg foreslo at jeg i stedet kunne fly til Jordan og så ta buss til Palestina, men kvinnen svarte at lovforbudet hadde blitt utvidet til også å gjelde innreise fra Jordan.

JEG RINGTE Birzeit Universitetet og fortalte de dårlige nyhetene, men de skjønte ingenting, fordi de kunne fortelle at utlendinger reiste fram og tilbake mellom Jerusalem og Birzeit hver eneste dag. Jeg videresendte e-posten jeg hadde fått fra den israelske ambassaden til UDs Midtøsten-seksjon, ambassaden vår i Tel Aviv og det norske representantkontoret i Al Ram og fikk samme svar: Historien som serveres fra den israelske ambassaden i Oslo er rett og slett ikke sann.

Nordmenn reiser fram og tilbake til de palestinske områdene hver eneste dag, uten problemer, og heller ikke hadde de fått beskjed om noen ny israelsk lov. En representant for den norske ambassaden i Tel Aviv ringte meg og kommenterte at e-posten fra den Israelske ambassaden i Oslo var «høyst besynderlig» og lovet å følge opp saken. Norsk UDs Midtøsten-seksjon kommenterte det slik: «Den informasjonen du ble møtt med på ambassaden i Oslo kan være illustrerende på at du ikke kan forvente noen godvilje fra israelske myndigheter eller IDF overfor ditt oppdrag.»

JEG RINGTE så tilbake til den israelske ambassaden i Oslo og konfronterte dem med disse uttalelsene, samtidig som jeg ba om referansene til den nye loven som de sa hadde trådd i kraft. Denne kunne de ikke gi meg, fortalte de, fordi loven så langt bare eksisterte i muntlig form, og bare var formidlet til dem pr. telefon fra Israel. Jeg avbestilte flybillettene mine og ga beskjed til Birzeit Universitetet om at jeg dessverre ikke kunne komme.

Omtrent en måned senere ble jeg oppringt av den israelske ambassaden i Oslo. Så vidt jeg husker var beskjeden slik: «There has been some kind of misunderstanding. You can now enter the West Bank from Israel.» Hva misforståelsen besto i, fikk jeg ingen forklaring på. Jeg vet bare at den norske ambassaden i Tel Aviv hadde lovet å følge saken opp.

Jeg informerer så Birzeit Universitetet om at jeg kan komme likevel, de utlyser seminaret, jeg bestiller nye flybilletter og reiser, bevæpnet med et invitasjonsbrev fra universitetet og et brev fra den norske ambassaden i Tel Aviv. Seminaret holdes som planlagt, og jeg reiser hjem til Norge ei uke senere.

OM DEN NORSKE ambassadeni Tel Aviv hadde karakterisert beskjedene fra den israelske ambassaden i Oslo som besynderlige, så ble ikke selve reisen noe mindre besynderlig. Her er et lite utdrag, etter hukommelsen, av samtalen jeg hadde med den israelske immigrasjonsoffiseren (IO) da jeg ankom Tel Aviv:

IO: What is the purpose of your visit to Israel?

Foto: SCANPIX /AFP
Foto: SCANPIX /AFP Vis mer

Jeg: To give a seminar at the University of Birzeit.

IO: Where is the University of Birzeit?

Jeg: In Birzeit.

IO: Where is Birzeit, is it in Israel?

Jeg: It is in Palestine.

IO: What is Palestine?

DET HET SELVFØLGELIG ikke Palestine, fikk jeg senere vite, men ze occupied territories. Men jeg var foreløpig optimist; som god kristen ville jeg selvfølgelig også benytte anledningen til å besøke ze holy places; Jerusalem, Betlehem og Jeriko. Men det var ikke så enkelt, i alle fall ikke så lenge jeg kom kjørende i en gul Palestina-registrert drosje fra Ramallah, full av palestinere. Jeg møtte truende israelske soldater som pekte på meg med automatvåpen hver gang jeg skulle forflytte meg, jeg ble kryssforhørt i den reneste Gestapo-stil mens de halte ut drosjesjåføren min og dyttet ham rundt bilen mens de brølte til ham, så langt jeg kunne forstå, på grunn av ei tom bruskasse som sto bak førersetet.

En svett drosjesjåfør kommenterte da det hele var over at we were lucky today. Jeg møtte brautende israelske nybyggere med M-16 automatrifler på handletur, og jeg møtte palestinere, som dukknakket fant seg i behandlingen. Og hva mer var, de kunne alle fortelle at de kjente noen som hadde blitt skutt av israelske soldater; barn, gamle, kvinner, skoleelever og studenter, ingen ble spart, og ingen ble holdt ansvarlig. De la til at palestinere også ble arrestert og havnet i israelske fengsler, og nå rapporterer altså israelske menneskerettighetsorganisasjoner at slike fanger kan ha blitt torturert.

UBLIDT MØTE: Parlamentsmedlem  Mustafa Barghuti krangler med en Israelsk grensevakt for å komme seg inn i Jerusalem i september i år. Nordmannen Jon Gulbrandsen forteller i denne leserkommentaren om sitt møte med Israel. Foto: SCANPIX /AFP
UBLIDT MØTE: Parlamentsmedlem Mustafa Barghuti krangler med en Israelsk grensevakt for å komme seg inn i Jerusalem i september i år. Nordmannen Jon Gulbrandsen forteller i denne leserkommentaren om sitt møte med Israel. Foto: SCANPIX /AFP Vis mer

HVA SKAL VI tro om dette?

Strengt tatt, så vet jeg ikke om disse rapportene er sanne, for jeg har jo selv ikke vært vitne til at palestinere har blitt torturert. Men for å være ærlig så synes jeg det er lettere å tro at de kan være sanne nå, etter å ha møtt israelere på hjemmebane. Og motsatt, det føles vanskeligere å svelge Miryam Shomrats forklaringer nå, etter selv å ha vært der, om at årsaken til nordmenns uvilje mot Israel er at vi er historieløse, og at vi så lett misforstår hendelser som skjer utenfor våre egne landegrenser.

Miryam Shomrats og Israels problem er at de oppfører seg dårlig. I alle fall vet jeg med sikkerhet at den israelske ambassaden i Oslo lyver uten å blunke, bare for å hindre en skarve marinbiologi å holde et foredrag om ressurssituasjonen i Øst-Middelhavet. Resten blir selvfølgelig bare spekulasjoner, men det blir tross alt ikke så fjernt å tenke seg at dersom en synes det er greit å lyve om noe så trivielt, da kan en også lyve om langt alvorligere ting, slik som brudd på menneskerettighetene. 

ER JEG FREMDELES Israel-venn?Jeg vet sannelig ikke lenger, men jeg kan kanskje la meg overtale. I så fall vil det være israelske menneskerettighetsorganisasjoner som vil være tungen på vektskåla, og ikke bikinidamer fra stranda i Tel Aviv.