Mitt Vietnam

Studieturen min til Vietnam endte med 19 timers politiavhør og utkastelse. Jeg hadde hatt kontakt med terrorister og var en sikkerhetstrussel for meg selv og landet.

Les også: Norsk journaliststudent pågrepet i VietnamDen uniformerte politikvinnen puster dypt inn, lener seg forover, løfter hodet og setter øynene i meg.

Min første reise tilbake til fødelandet Vietnam går slett ikke etter planen.

-  FOR SISTE GANG: Møtte du Quang i Oslo, eller snakket du bare med ham på telefon?

- Jeg snakket med ham på telefon, svarer jeg.

Det er blank løgn.

Jeg møtte Quang Nguyen på kafé i Oslo før jeg reiste til Vietnam for å intervjue kritikere og motstandere av kommunistregimet i Hanoi. Quang er menneskerettighets-

ansvarlig i Norsk Vietnamesisk Senter, og den som skulle hjelpe meg med å komme i kontakt med dissidenter i ettpartistaten som også er mitt fødeland.

De vet tilsynelatende alt om meg fra før, og forhøret, som nå er på andre dagen, er bare en rituell runddans for å avsløre meg i mest mulig løgn.

Mitt Vietnam

JEG SITTER I et svært, sparsommelig innredet rom på immigrasjonspolitiets strengt bevoktede stasjon i Ho Chi Minh-byen, som lokalbefolkningen fortsatt kaller Saigon.

Ute er det 35 fuktige varmegrader, men inne i rommet - som er merket med et blått skilt der det står «VIP» - går airconditioningen for fullt og blåser en tørr, kald vind rett i ansiktet på meg.

Foran meg sitter tre politietterforskere: en middelaldrende mann og en yngre mann på min egen alder - begge i sivil - og en politikvinne i 20-åra, kledd i det vietnamesiske politiets karakteristiske grønne uniform. Den eldste mannen spør, politikvinnen oversetter til engelsk, og jeg svarer. Svaret går via politikvinnen tilbake til den middelaldrende etterforskeren, som så sirlig noterer svarene på vietnamesisk.

Vi har allerede brukt 18 timer på dette siden dagen før, da den yngre mannen plutselig banket på døra til hotellrommet klokka åtte om morgenen og forklarte at jeg måtte komme med ham på stasjonen «fordi det er problemer med immigrasjonen din», som han sa.

Foran meg, blant et titall vannflasker og glass, ligger kopier av alle notatene jeg har tatt med meg, og vi går gjennom innholdet nærmest ord for ord. Dagen før gikk vi gjennom alle dokumenter i den bærbare PC-en samt alle bildene i kameraet, og nå blir jeg spurt ut om innholdet i notatene: Nærmest hver lille stavelse blir saumfart, og jeg blir grillet om alle navn, telefonnumre, e-postadresser og andre opplysninger de kommer over.

DETTE ER FØRSTE gang jeg er tilbake i landet siden jeg og en håndfull andre foreldreløse barnehjemsbarn i en dramatisk aksjon ble hentet ut av den kollapsende sørvietnamesiske hovedstaden Saigon av norske adopsjonsarbeidere, bare dager før de nordvietnamesiske styrkene inntok byen i april 1975.

I mellomtida har jeg hatt en tilnærmet vanlig norsk oppvekst og har ikke seriøst vurdert å dra tilbake før muligheten til en reportasjereise til utlandet, i regi av journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo og norsk UD, meldte seg.

Nå er jeg altså tilbake for å lage min eksamensreportasje. Ukene før avreise har gått med til å knytte kontakter for å oppnå forbindelse med den lille og fragmenterte, men iherdige, gruppa av regimekritikere, som risikerer lange fengselsstraffer bare for å blogge om demokrati.

Jeg føler at jeg har vært forsiktig, og har følt meg trygg og godt forberedt. Men noe har åpenbart gått fryktelig galt.

JEG PRØVER å vri meg unna, lyve for å beskytte kontaktene mine. Men jeg blir tatt i løgn gang på gang. De er uhyre velinformert om hvem jeg har hatt kontakt med via e-post og telefon - både her og hjemme i Norge.

- Hvordan vet dere alt dette? spør jeg.

- En utenlandsvietnameser har angitt deg, svarer jenta, som ut fra navneskiltet heter Thuy Thi Nguyen.

Tankene raser gjennom hodet. Kan det ha vært kontaktene mine i Norsk Vietnamesisk Senter? Folkene i Raftostiftelsen? Den britiske Paris-bosatte menneskerettighets-

forkjemperen jeg kontaktet? Medstudenter?

- Hvem da? spør jeg.

- Her er det vi som stiller spørsmålene.

- HAR DU BLITT kontaktet av en person ved navn Hung? spør Thuy.

Det støkker i meg. Hvordan vet de dét? Australia-baserte Hung Nguyen, en sentral lederskikkelse i det forbudte opposisjonspartiet Vietnams Reformparti, har ringt meg to dager før, fra skjult nummer, og til min mobil med uregistrert SIM-kort.

Hvordan vet de det?

- Nei, jeg har ikke snakket med noen Hung, lyver jeg.

Men der, helt på slutten av notatblokka mi, står det, med svært liten skrift: «Hung will tell me.»

Det Hung skulle fortelle meg, var at en gruppe koner av dissidenter i husarrest og fengsel etter planen skulle møte den amerikanske kongressrepresentanten Loretta Sanchez i den amerikanske ambassaden i Hanoi.

Det skjedde ikke. Politiet hindret kvinnene fysisk i å komme inn i ambassaden, og en mengde mindre prominente dissidenter ble holdt innendørs i hjemmene sine med makt.

At jeg ble brakt inn akkurat dagen før jeg skulle dra til Hanoi, var neppe tilfeldig.

- DETTE ER typisk avhørsteknikk, forklarer Hung over IP-telefon da jeg er tilbake i Norge.

- De gir inntrykk av å vite ting om deg, og så får du inntrykk av at de vet alt, og sier mer enn du ønsket i utgangspunktet. Det er mange som er blitt utsatt for liknende, forteller den australsk-vietnamesiske legen.

- Men de har nok vært inne på rommet ditt og gått gjennom tingene dine mens du var ute. De har trolig funnet navnet mitt i notatene dine, og det har vekket deres interesse for deg ytterligere. Derfor ville de finne ut hvor mye du egentlig visste, og pumpe deg for opplysninger.

- SI MEG, synes du ikke regjeringen har fått til utrolige ting med landet? 

Akkurat det er vanskelig å benekte. Siden den økonomiske reformpolitikken, Doi Moi, ble innført i 1986, har landet opplevd en eventyrlig økonomisk vekst. I Saigon finner du fasjonable forretninger og biler, og her foregår en enorm byggevirksomhet.

Det er nå mulig for vietnameserne å tjene seg styrtrike - men de må altså holde kjeft.

- Fra Vesten ser det merkelig ut at Vietnam på den ene siden åpner seg for vestlig kapitalisme og økonomisk vekst, men ikke åpner for demokrati og menneskerettigheter, sier jeg.

Thuy sier et eller annet til senioretterforskeren, og begge humrer seg imellom. I notatblokka si skriver hun «democracy» - med anførselstegn.

- Vesten prøver å motarbeide regimet vårt ved å træ sine oppfatninger ned over hodet på oss.

Regjeringens uangripelige styre har imidlertid ikke hjulpet alle. Gatene er fulle av barn ned i fireårsalderen og gamle krokryggete koner som prøver å selge turistene ting fra de portable butikkene de bærer med seg. Barene er fulle av prostituerte - vakre unge vietnamesiske jenter som mange av de mannlige australske og amerikanske turistene benytter seg hyppig av.

Slitne middelaldrende sykkeldrosjesjåfører sover på syklene sine om natta. Mange av dem jobbet under det sørvietnamesiske regimet som advokater, leger og journalister, men etter «frigjøringen» - som kommunistene konsekvent kaller invasjonen i 1975 - er de utestengt fra å ta annet arbeid enn jobbene lavest nede på rangstigen.

- FAREN OG MOREN min tjenestegjorde i den sørvietnamesiske hæren under krigen, men heldigvis gikk identitetspapirene deres tapt i kaoset etterpå. Nå har de sluttet å jobbe på gården hjemme i Mekongdeltaet, og de får ikke pensjon fordi de ikke er registrert noe sted. Derfor må jeg sende mesteparten av det jeg tjener hjem til dem, forklarer Duc (25). 

Duc er min venn og guide i Saigon og jobber på en døgnåpen bar i backpackerdistriktet sju dager i uka, året rundt.

Han er lynende intelligent og har lært seg svært bra engelsk på egen hånd, gjennom ei bok, i de få pausene i den travle baren. Han har imidlertid dårlige utsikter til å gå på universitetet. I kommunistparadiset Vietnam får bare de bemidlede ta utdannelse.

- Skader du deg, må du selv betale for sykehus. De fattige blir liggende skadd og dør, forteller Duc.

I likhet med de andre vietnameserne jeg snakker med, styrer han unna å snakke om politikk, bortsett fra de obligatoriske frasene om «Onkel Ho [Chi Minh]», at «amerikanerne påførte oss krigen», og at «det går bra med landet».

Unngår han å snakke kritisk om regimet fordi han ikke tør, eller fordi han ikke vet?

ETTER TIL SAMMEN 19 timers avhør kommer en gruppe alvorlige mannlige overordnede inn i rommet. De har besluttet hva som skal skje med meg.

- Vi har elektroniske bevis for at du har hatt kontakt med terrorister mens du har vært i landet. Derfor er du en sikkerhetstrussel mot Vietnam og mot deg selv. Du må forlate landet så fort som mulig, proklamerer Thuy.

Dette er ille. Jeg er i Vietnam for første gang siden jeg ble født her for 32 år siden, og har ikke engang fått sett meg ordentlig omkring i min fødeby. Jeg har absolutt til hensikt å komme tilbake.

- Du får ikke komme tilbake hit med mindre du oppfører deg pent og samarbeider med oss, forklarer Thuy.

- Hva innebærer det?

- Du må ikke delta i noen terroristorganisasjon i mellomtida. Og du må informere oss om norsk-vietnamesiske dissidenters aktiviteter. Da får du kanskje komme tilbake etter en stund. Du slipper billig fordi du ikke har rukket å gjøre noen skade - ennå.

DE SPILLER kortene sine riktig, og slår der det treffer hardest. Er det slik de rekrutterer de mange spionene som åpenbart fins i de utenlandsvietnamesiske samfunnene?

Resignert går jeg med på betingelsene og undertegner et papir der jeg erklærer at jeg slett ikke har vært arrestert, og at jeg aldeles frivillig og uten tvang har delt informasjonen min med dem. En forferdelig ting å gjøre, men nå vil jeg bare ut herfra. Jeg må selv booke om billetten slik at jeg kan reise så fort som mulig. 

Den yngste politimannen klapper meg kameratslig på skuldra idet jeg stiger ut av den digre japanske SUV-en tilbake ved hotellet.

«Goodbye,» sier han og smiler vennlig.

Jeg føler meg helt tom innvendig.

TILBAKE PÅ HOTELLET fungerer ikke lenger PC-en som den skal, og telefonen lager en rar knepplyd hver gang jeg ringer. Jeg trekker for gardinene.

Hvis de har et så skrudd bilde av ikkevoldsforkjemperne som utgjør opposisjonen at de tror de er terrorister, er det ikke umulig at de vil arrangere et lite attentat på meg for å anskueliggjøre hvor farlige terroristene er. Eller er virkelig dissidentene farlige og ute etter å lukke munnen på meg så jeg ikke skal avsløre dem?

Først i titida om kvelden kommer jeg meg ut og klarer å presse ned dagens første måltid på en bar i nærheten. Mens jeg spiser, kikker jeg meg paranoid rundt, ser etter menn med skjulte håndvåpen.

Jeg sover ikke på hotellet den natta.

NESTE KVELD, mens jeg sitter i flyet som skal frakte meg til Hongkong, og venter på at det skal få klarsignal, blar jeg resignert i regjeringsavisa Viet Nam News. I en artikkel gir en talsmann for det vietnamesiske utenriksdepartementet uttrykk for irritasjon over USAs gjentatte kritikk mot Vietnams menneskerettighets- og demokratipolitikk.

- Alle borgere har rett til å snakke fritt om landets utvikling. Ingen i Vietnam er blitt arrestert for sitt personlige politiske syn eller religion, og bare de som bryter lover, blir tatt hånd om i samsvar med loven. Noen mennesker har nylig utnyttet Vietnams frihets- og demokratilinje for å undergrave landets sikkerhet, orden og stabilitet. Straffene de har fått, sikrer fastheten og rettferdigheten i en lovstyrt stat og fremmer til fulle demokrati samt beskytter menneskerettigheter og er i samsvar med vietnamesisk lovgivning.

Så skyter det svære toetasjes flyet fart og tar av. Idet lysene fra byen der nede forsvinner bak oss, kjenner jeg et par tårer renne nedover kinnet.

- Jeg er så lei for det, Saigon. Men jeg kommer tilbake.

Enkelte av navnene i artikkelen er forandret.

UBEKVEM: Etter avhøret føltes ikke lenger hotellrommet trygt.
FØLTE MEG TRYGG: Jeg mente meg godt forberedt og på den sikre siden før reportasjereisen til Vietnam. Jeg tok feil. Myndighetene i Hanoi hadde etterretning på meg allerede lenge før jeg reiste fra Norge.
FEIRER SOSIALISMENS SEIER: Studenter i Ho Chi Minh-byen deltar under feiringen av 30-årsjubileet for krigsseieren 30. april 1975.
VISER MUSKLER: Soldater marsjerer i Ho Chi Minh-byen under 30-årsjubileet for seieren over amerikanskstøttede Sør-Vietnam 30. april 1975.
FORRIGE GANG: Faksimiler av Dagbladet 11. april 1975 (øverst) og Se og Hør nr. 21 1996 (nederst). Bare få dager før Saigon falt, ble jeg og en håndfull andre barnehjemsbarn hentet ut av landet av norske adopsjonsarbeidere. Vietnam-korrespondentene Kjell Gjøstein Resi (NRK), Arvid Bryne (Dagbladet) og Tore Johannesen (VG) spilte en aktiv rolle i redningsaksjonen. Siden har jeg ikke vært tilbake fødelandet, før nå.
KONTRASTER: Vietnams økonomi vokser med rekordfart, godt hjulpet av blant annet turisme, og veksten drypper på mange av vietnameserne, som gjerne viser fram sin nyrikdom. Likevel faller mange utenfor, som for eksempel de mange sykkeltaxisjåførene, som hovedsakelig er middelaldrende menn. Mange av dem arbeidet under det gamle sørvietnamesiske regimet som leger, advokater og journalister, men får aldri tilbake jobben med krigens seierherrer i regjering.
KNEBLET: Vietnams mest kjente dissident, den katolske presten Thadeus Van Ly (fader Ly), knebles av politiet under rettssaken mot ham, som ble ført uten forsvarsadvokat. 30. mars, dagen etter at jeg kom til landet, ble han dømt til åtte års fengsel.
PANIKK: Sørvietnamesere prøver panisk å flykte i sikkerhet over gjerdet til den amerikanske ambassaden i Saigon 29. april 1975, dagen før nordvietnameserne inntok byen.
TERRORIST: Quang Nguyen er menneskerettsansvarlig i Norsk Vietnamesisk Senter. Han er et av menneskene regimet i Hanoi anser som så farlige at journalister ikke engang bør få treffe dem. <br /><br />- Folk som Quang og Hung er farlige og perverterte mennesker. De kan tenkes å snakke deg rundt og forderve sinnet ditt selv om du i utgangspunktet er objektiv, ble jeg fortalt av vietnamesisk politi.
ONKEL HO: Den vietnamesiske sosialiststatens grunnlegger Ho Chi Minh (1890-1969) blir feiret som en landsfader ved hver mulige anledning. Her under kvartfinalen i Asia-cupen i Bangkok 21. juli.
PÅ GAMLEMÅTEN: Long Bien-markedet i Hanoi, et marked etter tradisjonelt mønster, starter allerede før sola står opp. På tross av supermarkeder og andre utslag av moderne kapitalisme er fortsatt det tradisjonelle markedet ryggraden i Vietnams økonomi.
ENDESTASJON: Studieturen til Vietnam endte her, på immigrasjonspolitiets strengt bevoktede stasjon i sentrum av Ho Chi Minh-byen.
DØMT: Huynh Nguyen Dao føres ut av retten i Ho Chi Minh-byen 10. mai etter å ha blitt dømt til tre års fengsel for å ha spredd propaganda mot kommunistregimet. To andre dissidenter ble dømt samme dag.
HÅND I HÅND: På Vietnams barer lever kommunistiske propagandaplakater side om side med vestlige merkevarer og TV-programmer.