Moden Björk

- Jeg har tilbrakt halve livet på hotellrom. Grusomt, sier Björk (39). Det koster å være stjerne og tobarnsmor.

HUN ER I LYSERØDT. Kjole selvsagt. Björk går aldri i T-skjorte og jeans. Men i et par ubeskrivelige platåsko der hælene er formet som en liten, naken goblin som hun tråkker på. Og lyserøde nettingstrømper.

Hun møter oss i en toppleilighet med privat heis på designerhotellet Sandersons i Berners street, like ved Oxford Circus i London. Ingen kan vite hvor du har en som balanserer rundt på sånne sko i en rosa silkekjole som likner den hun har på i kattevideoen «Triumph of a Heart». Björk er helt sin egen katt, om jeg får låne litt av forfatteren Piet Hein.

- Det er fint å bli spurt ut av og til. Det er ikke bra å bli for trygg i ditt eget lille hjørne. Men jeg liker bedre å lage musikk, sier hun om det å bli intervjuet.

Omgivelsenes forventning til en samtale med Björk er at noe eksentrisk skal skje. I det minste at intervjuet blir avlyst i siste liten. Eller at hun banker opp en fotograf som filmer hennes sønn altfor nærgående. Et eller annet.

I virkeligheten er hun helt til stede, hyggelig, avslappet og interessert i å svare på spørsmål selv om dette er det n-te intervjuet på rad.

Artikkelen fortsetter under annonsen

BJÖRK BOR NÅ i det gamle huset til Noel Coward ved Hudson River tvers overfor Manhattan i New York sammen med multimediekunstneren Matthew Barney og parets 2,5 år gamle datter Isadora som er Björks barn nummer to. Hun fikk sønnen Sindri med bassisten Thor Eldon i pønkbandet The Sugarcubes da hun var 20. Da gjennombruddet kom, var hun alenemor til en toåring.

- Føler du deg trygg der du nå bor ved Hudson River?

- Ja, jeg tror det. Jeg ville ha foretrukket å bo ved sjøen, men da ville det tatt halvannen time inn til byen. Nå tar det en halv. Det er så fantastisk mange dyr der ute i skogen. Ikke bare rådyr, men bever, muldvarp, harer og ekorn. Og så er Hudsonelva selve hovedveien for trekkfuglene på veien mellom nord og sør. Hudson gjør det samme for det nordamerikanske kontinentet som Amazonas gjør for det søramerikanske. Dit kommer tropiske fugler og arktiske fugler. Jeg har kjøpt fuglekikkerbøker, forteller hun.

Min britiske kollega, journalisten Liz Hoggard i The Observer, skriver at hun snakker engelsk i en blanding av nordisk og «mockney» som er betegnelsen på en person som kunstig legger seg til cockney-varianter i språket. Jeg tror Liz er en snobb. Jeg hører bare godt engelsk med en flott islandsk snert.

- Jeg er nok mer et havmenneske enn et skogmenneske, selv om skogen også er vakker, legger hun til.

ISLAND ER ET LAND uten trær, men med en trolsk natur og hav på alle kanter. Björk er blitt 39 år og verdenskjent. Jeg husker gjennombruddsvideoen hennes som en plagsom, anmassende sak der hun syngende kaver seg gjennom et fantastisk skoglandskap. Den var tiltrekkende og avvisende sær på samme tid. For en eldre avstandsrocker var både hun og musikken hinsides. Men hun forsvant ikke ut i tåka, og nå, minst 15 år seinere, er både hun og musikken snart klassisk.

I mai gir Björk ut en DVD om den kreative prosessen med «Medulla» som er hennes foreløpig siste album der all musikk lages av menneskelige stemmer - trommer, basslinjer, alt. Det er en fascinerende prosess der Björk dirigerer, synger, jubler, skriver og hele tida er kledd i designerkjoler som er grenseløst irriterende.

Bare det hun gjør med håret sitt på den DVD-en, sittende i en hage på en vond stol hentet fra en fast plass ved et respatexbord. I stedet for å stramme det i en hestehale med en strikk bak i nakken, strammer hun det midt foran slik at hestehalen står ut midt i panna som hornet på en enhjørning.

Til Oscar-utdelingen i 2001 møtte hun som hvit svane.

NÅ GIR HUN OGSÅ ut en CD med 20 ulike coverversjoner av låta «Army of Me». Alle inntektene går til Unicef. Det var tsunamikatastrofen i romjula som fikk henne til å gjøre prosjektet.

- Hvordan ble det til?

- Helt fra jeg startet nettstedet mitt for mange år siden, har folk sendt meg remikser av mine sanger. Jeg tenkte at dette burde utgis, men det ble liggende på hylla, inntil dette skjedde i Sørøst-Asia. Jeg følte at det kunne bli et bidrag. Folk var mest kreative med «Army of Me». Mange tok denne sangen til steder jeg ikke hadde tatt den, slik at det ble til selvstendige verk.

Björk la ut en invitasjon på nettet. I løpet av ei uke kom det inn 600 versjoner av «Army of Me». Hun valgte ut 20 av dem.

- Du har sagt at det også spilte en rolle for deg og dette prosjektet at flodbølgen kom bare en drøy måned etter gjenvalget av president George W. Bush i USA.

- Ja, vi snakket i sin alminnelighet om hvorfor folk som jeg som aldri har deltatt i politisk arbeid, nå plutselig bryr seg. Ikke siden krigen i Vietnam har folk blitt så dypt engasjert i det som foregår, sier hun.

- Det skyldes krigen i Irak og særlig at mange var motstandere av det Bush gjorde der. Da han ble gjenvalgt, var det mange som følte seg virkelig maktesløse. Bush snakker mye om frihet og demokrati, men de fleste ser at når alt kommer til alt, er det ikke så mye demokrati å snakke om. Da tsunamikatastrofen kom, tenkte jeg at om jeg ikke hadde så mye jeg kunne få gjort i forhold til krigen, var det mulig å gjøre en innsats for flodbølgeofrene. Årsakene er mange og forskjellige, men det kan se ut til at maktstrukturene i verden er i endring. Ta situasjonen rundt Kina og Taiwan, for eksempel. USA er kanskje redd for å miste sin posisjon. Det kan være årsaken til at Amerika opptrer så ... «bossy», i mangel av et bedre uttrykk.

- For en som sier at hun ikke følger med i politikken var vel dette ganske mye politikk?

- Ja. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men de folkene jeg henger med, og som tidligere aldri brydde seg om politiske spørsmål i det hele tatt, er nå opptatt av dette. Jeg tror det er noe som skjer med svært mange for tida.

BJÖRK GUDMUNDSDSTTIR, som hun heter, var en selverklært pønk-anarkist med ryggen vendt til det meste av det etablerte, utenom musikkbransjen selvsagt. I de siste intervjuene hun har gitt, har hun snust både på gammelfeminisme og tradisjonelle ting som strykekvartetter og tenkepauser.

- Hvilke betydning har det for din utvikling at du har barn og ikke bare kan tenke på din egen framtid?

- Jeg har tre yngre brødre og tre yngre søstre. Jeg er eldst og har alltid vært vant til å ha en haug unger rundt meg. Da jeg 20 år gammel fikk mitt første barn, ble ikke forskjellen så stor. Nå er det barnet nesten voksent, og jeg har en ny baby. Det er som det bruker å være på Island, jeg har alltid vært i nærheten av barn og vet ikke hvordan det er uten.

- Du tilbringer seks av årets måneder på Island. Reiser du dit om sommeren?

- Det varierer. Jeg har tilbrakt halve året på Island siden jeg var 18. Island har endret seg mye på disse åra, men ikke det jeg foretar meg når jeg er der. Jeg henger sammen med folk jeg har kjent siden jeg var 14. Og familien selvsagt. Jeg holder på mine gamle vaner og svømmer i det samme bassenget som jeg alltid har gjort. Jeg bor ved sjøen i et hus i sentrum av Reykjavík.

HUN SITTER IKKE rolig. Hun sitter heller ikke kvinnelig pent. Vi sitter ved siden av hverandre ved et spisebord på ikke utpreget behagelige designerstoler. Hele Sanderson-hotellet er designertotalitært. De påfallende unge menneskene i resepsjonen og i inngangsdøra har alle svart, geléformet ståhår i alle retninger. Det er plast og primærfarger og stål overalt. Et konvensjonelt møbel ville forårsaket skandale. Jeg ser for meg hotellets eget designpoliti i sånne engangsdresser som kriminalteknikerne bruker på åsteder for de grusomste forbrytelser, pakke møbelet inn i plast og frakte det ut i en svart kassebil for transport til nærmeste søppelplass og sikker destruksjon.

Hun beveger seg på stolen som en kar, klør seg i ansiktet som ei lita jente og snakker med hendene. Fingrene er lange, med korte negler.

- Det er mye plass på Island. Det er mange kvadratkilometer til hver. Et menneske kan utfolde og utvikle sitt fulle potensial med så mye rom rundt seg som det er der, og det er viktig for et barn. Det er tøffere å få til det i store byer der folk synes å ha større behov for å finne sin plass i det store bildet. Det er ikke lett å få islendinger til å passe inn i standardskuffer, sier Björk, et levende eksempel på nettopp det.

- Men byer er selvsagt spennende på mange andre måter, føyer hun til og styrker mine mistanker om at det er modning og kantsliping på gang.

- Det er en luksus å kunne utnytte begge deler, både småbyen og storbyen med sitt internasjonale miljø med mennesker fra hele verden. Det gjelder å få med seg det beste av begge verdener.

- DU SKRIVER NÅ MUSIKK til din kjærestes film. Når skal den ha premiere?

- Den skal være ferdig i mai og ha premiere i Japan i juni. Det er en kunstfilm. Hans filmer blir vist i gallerier i kunstsamlinger. Den handler om skulptur og er uten dialog. Det er jo bra siden det betyr at jeg kan lage musikk i to timer.

- Hva skjer med ditt eget filmarbeid. Blir «Dancer in the Dark» din eneste filmrolle?

Björk slipper luft ut gjennom løse lepper og lager en brrrrrr-lyd som går over i:

- Jeg vet ikke. Før «Dancer in the Dark» fikk jeg mange tilbud om å gjøre film. Men jeg er musiker, og jeg har aldri forstått hvorfor man skal tro at fordi noen kan lage musikk, kan de også spille film. Det er to helt forskjellige ting. Og mange spiller bedre skuespill enn meg. Men jeg gjorde et unntak for Lars (von Trier, red.anm.). Etter den filmen er jeg ikke blitt tilbudt noe som har fristet til å gjøre et nytt unntak. Jeg håper at det ikke høres arrogant ut, men jeg har aldri ønsket å bli skuespiller.

- Det var et spennende prosjekt ...

- Ja, og det er grunnen til at jeg gjorde et unntak. Jeg opplevde det ikke bare som skuespill siden prosjektet hadde et musikalsk utgangspunkt. Min deltakelse handlet om musikken. Og jeg hadde stor glede av det mens jeg leste Lars manuskript og laget musikken. Å spille i filmen var ikke så morsomt.

- Er det kjedelig å spille film?

- Det føles absolutt som å kaste bort tida. Jeg har tilbrakt halve livet på hotellrom. Grusomt. Men jeg følte aldri at det var bortkastet. Det er noe du gjør for å holde på med det du tror på. Tror du ikke på det du holder på med, er du heller ikke villig til å anstrenge deg, og holde ut.

- Ifølge beskrivelsene var det ikke noe spesielt harmonisk prosjekt, men full skjæring mellom sterke personligheter.

- Den framstillingen er sensasjonspreget og legger bare vekt på dem som var negative. Men sånn er mediene, ikke sant?

- SKAL DU PÅ turné igjen?

- Ja. Jeg var på Greatest Hits Tour med bare gammelt materiale. Og på Homogenic Tour med både nytt og gammelt stoff. Dette er en ny begynnelse, og en ny turné må ha mye nytt materiale før det er interessant. Jeg hadde med min datter på «Greatest Hits» Det var flott. Det foregikk utendørs på festivaler, og mye skjedde. Jeg liker bedre å synge med publikum enn å være i studio.

- Blir du aldri trøtt?

- Nei, jeg tror ikke det. Men går det litt dårlig på et show, kan det hende jeg spør meg selv hvorfor jeg driver med dette. På en skrudd måte ligger det også en tilfredsstillelse i det. Det er et kjærlighetsforhold. Da jeg turnerte med Sugarcubes, hadde vi fem show i uka og fløy til fem forskjellige steder. Den slags er nå altfor machopreget for meg. Det handler bare om utholdenhet og stolthet. Jeg besøkte en gang U2 på turné. Jeg opplevde det som om Bonos stemme led under det harde konsertprogrammet, men vil ikke at det skal oppfattes som kritikk. U2 er et av verdens beste band, men det er nødvendig å sette ned farten litt hvis du skal være i stand til å ta vare på dynamikken.

Hun møtte U2 i forbindelse med at kjæresten hennes var på turné sammen med dem.

- Det er ikke utholdenhet som gjør meg stolt. Jeg har mer feminine ambisjoner, og vil være i stand til å formidle de finere nyansene og de høyeste tonene slik at konsertene inneholder både de maskuline høydepunktene og mer sarte partier. Hele spekteret av menneskelig uttrykk med andre ord. Det får ikke plass i en turnébuss med rock\'n\'roll-mentalitet fem dager i uka. Jeg vil være til stede, og ha anledning til å se ting, gå på bar og snakke med mennesker der jeg opptrer.

- Kan du som er så berømt gå på bar?

- Hvis jeg går på de riktige stedene og ikke på Tower Records en fredag kveld, for eksempel, og heller ikke på kjendisfester. Tidligere kunne jeg ikke gå i gata i London. Det var årsaken til at jeg flyttet herifra. Først til Spania i et halvt år, og deretter til Island i noen år. Våren 2000 flyttet jeg videre til New York.

Björks sønn var 11 da de flyttet til Island, og 14 da moren bestemte seg for å flytte til New York.

- Men da ville han bli boende igjen i Reykjavík. Det er fint å være tenåring på Island. Det er mer rom der. Det var selvfølgelig trist at han ikke ville være med til New York, men samtidig var jeg glad for det. På det tidspunktet hadde han hatt seks eller sju pass som alle var stemplet fulle, sier Björk, og sammenlikner med sin egen oppvekst:

- Da jeg vokste opp, dro vi ti dager til Norge da jeg var ti år. Da jeg var 12 dro vi noen dager til Danmark, og da jeg var 16 så jeg London for første gang. Sønnen min har jo fått se mye av verden.