Monstermaskinen

Laptopens forløper var 30 tonn.

ET MONSTER BLE TIL. Da den sto ferdig var den tre meter høy, 30 tonn tung og den målte 24 x 30 meter, stuestørrelse.

Det var krigen som fikk fart i byggingen av datamaskinen ENIAC. Det amerikanske forsvaret tok initiativet til å bygge datamaskinen fordi de trengte Electronic Numerical Integrator and Computer til å beregne tabeller for artilleriet. 

Maskinen ble påbegynt av John Mauchly og J. Presper Eckert i 1943, og først etter krigen, men først i 1946 sto den ferdig ved Universitetet i Pennsylvania. Denne måneden er det 60 år siden den ble tatt i bruk.

Maskinen vakte selvsagt oppsikt, og man så ikke umiddelbart for seg noe som lignet en laptop i framtida:

Mens ENIAC-regnemaskinen har 18 000 radiorør og veier 30 tonn, kan fremtidens datamaskiner bare ha 1000 radiorør og ikke veie mer enn kanskje halvannet tonn, skrev Popular Mechanics i mars 1949. Datamaskinen fikk mye medieoppmerksomhet på grunn av størrelsen.

- Den regnes som den første helt elektroniske regnemaskinen, men som alle oppfinnelser er den bare ledd i en lang utvikling, sier konservator Dag Andreassen ved Norsk Teknisk Museum til Dagbladet.no.

ENIAC hadde mer enn 6000 brytere og brukte nok kilowatt nok til å lyse opp en liten by.

Philadelphia gikk visstnok også i svart av og til når ENIAC sugde strøm som verst. Det kostet nesten 500 000 dollar å bygge den, 3,3 millioner kroner, som var 200 prosent over budsjettet. Den trengte konstant oppsyn av flere driftsoperatører. Den gjorde nytte for seg ved å beregne ballistiske avfyringsbaner til prosjektiler.

Slike beregninger var arbeidskrevende. Før ENIAC trengte en dyktig tekniker med bordregnemaskin 20 timer for å beregne banen som et prosjektil brukte et minutt på å tilbakelegge. Datamaskinen kunne gjøre det samme på 30 sekunder.

Instruksjonene ble matet inn fra omkoblbare paneler, og det kunne ta flere dager å bytte program. Hastigheten lå på 5000 addisjoner og 360 multiplikasjoner per sekund, mens lagringskapasiteten var 20 tisifrede tall.

Allerede i 1942 foreslo John Mauchly å bruke radiorør for å øke beregningshastigheten. Men rørene ble også et problem da de ble tatt i bruk i ENIAC. De ble ødelagt omtrent hver dag og måtte skiftes ut, noe som gjorde at datamaskinen var ubrukbar omtrent halvparten av tida.

Rørene ble oftest ødelagt når maskinen ble slått av og på, og etter hvert fant ekspertene ut at de ikke skulle slå den av, selv om det var kostbart. Det førte til at omtrent et rør ble ødelagt annenhver dag, noe som var til å leve med. I 1954 virket datamaskinen sammenhengende i 116 timer, som var rekord.

DE UKJENTE KVINNENE, seks i alt, sto bak programmeringen av ENIAC. Kay Mauchley Antonelli, Jean Bartik, Betty Holberton, Marlyn Meltzer, Frances Spence og Ruth Teitelbaum var blant de 80 kvinnelige matematikerne som tidligere jobbet med manuell beregning av avfyringsbanene.

Under krigen jobbet de seksdagers uker og programmerte mens de kalkulerte. Først på 80-tallet fikk de æren for arbeidet. Selv om de var høyt utdannet fikk de nemlig ikke den samme statusen som mennene på jobben, de ble kategorisert som funksjonærer, blant annet fordi man skulle spare penger og rett og slett fordi de var kvinner.

GIGANTEN ses altså på som den første virkelige datamaskinen av mange. Men datamaskineksperter som har sansen for å gå hundrevis av år tilbake i tid og snakker om hullkort og kulerammer, er uenige. Ved Teknisk museum skryter de av sin eldste datamaskin, en hullkortmaskin fra 1893 som ble kjøpt inn av Statistisk sentralbyrå og brukt til folketelling.

Til forskjell var ENIAC elektronisk, og den første kjente Turing-maskinen, selv om Z3 (1941) også viste seg å være det. Men dette ble ikke fastslått før i 1998. ENIAC ble en viktig forløper for moderne datamaskiner.

Samtidig som ENIAC ble til i USA arbeidet forskere i Storbritannia med sin egen maskin. Colossus ble brukt til å dechiffrere tysk kode under krigen. Denne maskinen var imidlertid laget kun for kodeknekking og prosjektet ble holdt hemmelig i mange år. Den fikk dermed lite innflytelse.

I Norge hadde man tett kontakt med de amerikanske forskningsmiljøet, og allerede i 1951 kom den første norsklagde elektroniske datamaskinen NUSSE. Blant de første programmene som ble laget på NUSSE var Bondesjakk. Den finnes også på teknisk museum.

- Den var bygd på samme måte som ENIAC, med radiorør. Det måtte ligge en fyr bak og skifte ut radiorør kontinuerlig, forteller Andreassen.

Først med transistorens inntogsmarsj på 60-tallet ble datamaskinstørrelsene mer levelige.

DEN VAR IKKE STATE OF THE ART. Den kunne bare utføre et program om gangen. Å omprogrammere den var et mareritt, det krevde uker med ombytting av ledninger og brytere og innlesing av nye programdata fra hullkort.

Og den ble heller ikke ferdig innen krigen var over. Men ENIAC skulle få andre, viktige oppgaver, blant annet beregninger for USAs første vannstoffbombe.

Til tross for en rekke forbedringer, som blant annet forminsket omprogrammeringstiden til to timer, ikke to dager, ENIACs liv var ikke uendelig.

11.45 2. oktober 1955 ble maskinen slått av. 

Maskinen står nå utstilt på museum. Fire av de originale panelene kan du se, men bare en tiendedel av maskinens opprinnelig omfang er det blitt plass til. I dag er det plass til ENIAC i en mikrochip på 7.44 X 5.29 millimeter.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

<B>PUTTET HELE MASKINEN I EN CHIP:</B> I forbindelse med ENIACs 50-årsjubileum laget studenter en ny, litt mindre utgave.
NORSK INSPIRASJON:</B> Den norske datamaskinen NUSSE kom i 1951.
STUESTØRRELSE:</B> ENIAC måtte holdes under kontinuerlig oppsikt.
<B>SEKS KVINNER STO BAK:</B> Programmerte ENIAC uten å få noe av æren for det.