Mor til en drapsdømt

Hvordan er det å elske et barn som er dømt for en av samfunnets mest forhatte forbrytelser? Magasinet har møtt mødrene til de dømte i tre drapssaker som rystet Norge.

- NÅ MÅ DERE SPISE. Mor pakker ut pizzaen, og fisker fram cola fra posene med brus og blader. De to brødrene lekeslåss i den lilla skinnsofaen. - Ta et stykke dere rg, sier hun til meg og fotografen. Rommet er et forvokst kott på litt over to ganger to meter. Det er grå strukturtapet på veggene. I vinduet er det nye gardiner. Sammen med potteplantene gjør de gitteret på utsiden litt mindre påtrengende.- Det er blitt så fint her etter at de pusset opp, sier mor.Vi er i besøksrommet på Moss hjelpefengsel sammen med en 40 år gammel trebarnsmor. Hennes nest eldste sønn (21) ble i november dømt til 13 års fengsel for drapet på Dereka Maria Rukan Mikula (16) fra Son. Nå sitter han i varetekt i påvente av ankesaken. Lillebror klamrer seg inntil ham. De grønne ståldørene er låst. Midt på den ene er det et vindu av enveisglass. På baksiden skimter vi et vaktrom. Når praten stilner hører vi den dempede lyden av store nøkkelknipper som klirrer. - Vi spiser litt mat, og prater, men det er ikke alltid så mye å prate om. Verken han eller jeg har så mye liv lenger, sier moren.I NORGE SONER 177 personer for drap. 41 av disse er under 25 år. Mange bodde fortsatt hjemme hos mor og far da politiet pågrep dem.Denne artikkelen handler ikke om drap, gjerningsmenn, de drepte eller deres pårørende. Den handler om dem som må leve med at barna deres er dømt for en av de verste forbrytelsene i lovboka. Også drapsmenn har pårørende. Det er ikke dit sympatien går når tragedien har skjedd. De er de glemte ofrene.- Mange har skyldfølelse, og er redde for hva folk skal tro om dem som foreldre. Veldig få har fått direkte reaksjoner, men de vet jo at folk snakker bak ryggen på dem, sier sosiologistudent Magnhild Stavheim Aasen. Hun har intervjuet foreldrene til ti drapsdømte i forbindelse med sin hovedfagsoppgave ved Universitetet i Oslo. - Det er vanlig å reagere med frykt og engstelse. Mange isolerer seg, blir sykmeldt, eller slutter i jobben. En jeg intervjuet sa hun følte seg uverdig som arbeidstaker siden hun følte seg som en så dårlig mor.SNØEN LAVER NED over Son, og pakker landskapet inn i et hvitt teppe. Fjorårets grufulle drap på tenåringsjenta Dereka skaket hele landet. - Før, når jeg leste om drapssaker i avisa, tenkte jeg lite på den andre siden, sier moren til 21-åringen som er dømt for drapet. Tidlig en januarettermiddag møter vi henne utenfor hennes nye leilighet. Den gamle er lagt ut for salg, hun orker ikke bo der lenger. Nå skal vi plukke opp yngstesønnen før vi drar til fengselet i Moss. - Det er forferdelig at disse besøkene skal være høydepunktet i livet til en tiåring, sier hun.Tida etter at sønnen ble pågrepet, siktet og seinere tiltalt og dømt for drap, har vært hard. Hun beskriver hver dag som en kamp. - Etter drapet gjorde jeg jo ikke annet enn å gråte. Jeg visste jo godt hvem Dereka var, og kjente jo moren hennes. Så kom bomben da sønnen min ble arrestert. Jeg har ikke hatt noe liv etterpå. Det har vært en eneste stor sorg.VI SNAKKER OM SORG, skyldfølelse og de motstridende følelsene. Hele veien unnskylder hun seg når hun snakker om sine egne følelser rundt tragedien.- Selv om jeg tror han er uskyldig, så har jeg dårlig samvittighet for sorgen min. Jeg tenker at jeg ikke har rett til å ha det slik.Det er glatt på veiene. En kvinne kommer kjørende sakte i motsatt retning. Hun smiler og vinker. Det er en felles venninne med moren til Dereka.- Hun har hatt det kjempetøft. Dette har vært tøft for mange. Son er et lite sted, sier moren. - Jeg føler en enorm skyld, ofte knekker jeg helt sammen. Det er så mange som er rammet av dette, så mange av våre bekjente som har fått det så vondt. I begynnelsen etter arrestasjonen tenkte jeg at hvis jeg ikke hadde flyttet hit til Son, ville de aldri blitt dratt inn i dette.Hun fulgte sin sønns rettssak hele veien. Det gjorde også Anne Rukan, Derekas mor. De to kvinnene unngikk hverandres blikk i retten.- Jeg fikk så vondt av henne. Egentlig ville jeg bare gå bort og gi henne en klem, det er jo det man gjerne gjør når noe tragisk har skjedd. Men jeg så bare i bakken når jeg gikk forbi. Da følte jeg meg ufin. ETTER RETTSSAKEN spurte Dagbladet Anne Rukan om hennes forhold til den dømte 21-åringens mor. «Jeg bebreider henne for at hun ikke har gjort noe, hun som kjenner ham,» svarte Rukan.- Jeg synes bare synd på henne. Det er leit hvis hun har slike følelser for meg. Men jeg kan ikke forstå hva hun bebreider meg for. Hvis han var så forferdelig før, hvorfor var det ingen som sa noe til meg?Etter at dommen ble lest opp i Ytre Follo tingrett, reiste Derekas far seg og ropte «Du er et dyr! Dette skal du få betale for!» til den dømte. - Jeg ville bare legge meg under stolen og gjemme meg. Men jeg greier å sette meg i hans situasjon. Det er lett å skjønne det sinnet han ga uttrykk for. Straffen på 13 år er omstridt. - For den som skal sone, er 13 år lenge uansett. Men jeg skjønner at en mor eller far som har mistet sitt barn, synes det er for lite. For dem kan jo straffen aldri bli streng nok, sier hun.Sønnen har ikke tilstått drapet. Begge håper på frifinnelse i ankesaken.- Jeg tror han er uskyldig. Jeg vet jo ingenting, men jeg kan ikke fatte det.INGEN AV FORELDRENE sosiolog Stavheim Aasen intervjuet, hadde snudd ryggen til sine drapsdømte barn. Men flere kom i konflikt mellom å ta avstand fra drapet, og samtidig slutte opp om barna. - De som mener barna er skyldige, ser samtidig en rekke omstendigheter rundt drapet som gjør det mer forståelig. Noen mener drapet ble begått i selvforsvar, andre mener det skyldes påvirkning fra venner eller rus. Foreldrene finner en slags årsaksforklaring på hvorfor det ble slik, sier Aasen.Sorg er en vanlig reaksjon, men den er vanskelig å bearbeide hvis en ikke tillater seg selv å være et offer.- Nesten alle jeg intervjuet sier de sørger over den drepte. De sørger over hva barnet har gjort, og over livet vedkommende ikke får. Og de sørger over seg selv. Men samtidig føler foreldrene at de ikke har rett til å sørge, de føler de er på den skyldige siden.- DET ER BARE HELT JÆVLIG. Hver dag er en kamp. Jeg sier til meg selv at jeg må greie det i dag òg. Jeg tenker på Dereka og moren hele tida. Jeg greier ikke å koble av, det blir hele livet. Men for minstemanns skyld må jeg late som jeg tenker på noe annet. Tobarnsmoren parkerer utenfor en matbutikk mellom Moss og Son for å kjøpe brus. Helt siden arrestasjonen i mars i fjor har hun ikke greid å dra inn til sentrum i Son.- Det er ikke fordi jeg er redd for folks reaksjoner, folk har vært kjempeflotte. Det går på selvfølelsen min, jeg føler jeg ikke kan se folk i øynene. Det siste året har vært ensomt. Hun har isolert seg og unngått nesten all sosial kontakt. Hun er redd for å vise følelser.- Jeg blir livredd hvis noen sier noe hyggelig. Jeg kan jo ikke le når jeg er ute blant folk.Den første tida isolerte hun seg helt. Det tok lang tid før hun torde åpne døra eller ta telefonen. - En av mine beste venninner prøvde å ringe meg hele tida, men hun fikk bare svareren. Til slutt skrev hun brev. En gang det ringte på, gjemte jeg meg i sofaen. Like etterpå ringte telefonen. Det var samboeren min. Han hadde glemt nøklene. OM NETTENE KOMMER MARERITTET. - Jeg er tilbake i rettssalen. Faren til Dereka står der og kaller sønnen min et dyr, Anne sitter og gråter, og bak meg hører jeg blitzregnet. Andre ganger drømmer jeg at jeg finner et bevis som kan frifinne sønnen min. Når jeg våkner, prøver jeg å tenke på andre ting slik at jeg kan sovne igjen. Det blir en time søvn, og to timer våken, sier moren. Minstemann vil ringe på når vi kommer til fengselet. Vi slippes inn i gangen. Etter noen minutter kommer han, den lyshårede unggutten retten mener drepte Dereka under særdeles skjerpende omstendigheter. Han sier et kort «hei» og gir mor en rask klem før vi låses inn i besøksrommet. Vi prater litt om soningen før vi forlater den lille familien. De skal få en time for seg selv. Et forsøk på en flekk normalitet i en ekstrem livssituasjon. Vi kommer tilbake når mor og lillebror låses ut. - Det er vondt å komme hit, men selvsagt godt også. Jeg føler meg helt tom etterpå, helt utmattet. Men jeg vet ikke om jeg har lov til å føle meg slik, jeg har jo tross alt noen jeg kan besøke, sier hun når vi kjører tilbake mot Son.NÅR NOEN DØR etter en ulykke eller en forbrytelse, samarbeider politi, helse- og sosialvesen for å ta vare på de pårørende. Noe slikt system finnes ikke for pårørende til drapssiktede. I noen politidistrikter er det tilbud om krisehjelp, i andre ikke. Sosiolog Magnhild Stavheim Aasen sier de pårørende opplever dette som en ekstrabelastning.- De går gjennom en stor krise, men får ikke tilbud om hjelp, de føler de ikke blir tatt på alvor. I mange tilfeller er jo også offeret en de kjenner eller er i slekt med, sier Aasen.Når politiet pågriper en person over 18 år, blir foreldrene bare informert hvis siktede ønsker det selv. Ellers har politiet taushetsplikt. - En jeg intervjuet kunne lese navnet til sønnen sin på tekst-tv. Et annet foreldrepar leste i avisa at drapsmannen var fra deres nærmiljø, de ringte hjem og fikk beskjed. Et utrolig sjokk. En mor til en drapsmann ble informert av moren til offeret, forteller Aasen.Etter arrestasjonen blir drapssiktede gjerne holdt fengslet med brev- og besøksforbud. Foreldrene må følge sitt eget barns sak via media.- Mange føler de ikke blir informert om gangen i saken og hva etterforskerne finner. Belastningen ved mediedekningen ville vært mindre hvis de visste hva som kom.Mange av foreldrene er sinte på media. Journalister tar ofte fatt i siktedes oppvekst og barndom, og gir en virkelighetsbeskrivelse foreldrene ikke kjenner seg igjen i. - Hvis barnet blir identifisert i media, føler de at barnets framtid er ødelagt for alltid, og de frykter også for følgene for seg selv. Mediedekningen i drapssaker er ofte langvarig og massiv, og det blir en veldig stor påkjenning. De kan aldri være sikre på at avisene ikke bruker «det bildet» igjen, sier Aasen. PÅ BORDET LIGGER DET et bilde av en smilende ung mann med kort hår. Han ser smilende på sin datter. Jeg kjenner igjen ansiktet, men det er et uvant bilde. Vanligvis trykker avisene bilder av ham med langt hår eller nazisveis, og et hatefullt blikk. Bildet er av Varg Vikernes, bedre kjent som «Greven». Han soner 21 år for overlagt drap og brannstiftelse.- Han er blitt samfunnsfiende nummer én. Jeg blir så motløs når de trykker de gamle bildene. Han er faktisk helt annerledes enn slik media framstiller ham. Den eneste grunnen til at jeg snakker med pressen er for å prøve å gi folk et annet bilde av ham. Men hva hjelper vel det? Jeg er jo moren.Vi sitter i en pent møblert leilighet på Oslo vest sammen med Vikernes\' mor (56). Hun flyttet fra hjembyen Bergen noen år etter drapet.- Det var ikke lett å være moren hans i Bergen. Jeg følte at alle så rart på meg. Da jeg måtte skifte jobb, ville ikke engang vikarbyråene ha meg.Det er litt over ti år siden sønnen ble pågrepet. Hun sliter fortsatt med sorg og søvnproblemer.- I tida etter arrestasjonen hendte det jeg våknet og kunne høre ham spille orgel i stua slik han pleide å gjøre. Selv om jeg visste at han satt i fengsel, var musikken så tydelig at jeg måtte gå ned og se. Der ble jeg sittende og gråte resten av natta. VIKERNES TILSTO DRAPET, men hevder det skjedde i nødverge. I motsetning til de to andre mødrene Magasinet har snakket med i samme situasjon, må denne kvinnen leve med at sønnen har tilstått drap. - Da jeg hørte på radio at han hadde tilstått, fikk jeg pustebesvær. Han må ha gjort det i sterk affekt. Sommeren 1997 ble hun arrestert, siktet for å ha planlagt å hjelpe sønnen å rømme. Saken førte til stor medieoppmerksomhet. - Det var helt irrasjonelt det jeg gjorde. Han hadde blitt slått ned i luftegården, og jeg fryktet i tillegg for hans liv. Jeg var helt fortvilet og møtte veggen, sier hun i dag. Tiltalen ble seinere henlagt. Som andre foreldre i samme situasjon har hun tenkt mye på hvilken oppdragelse hun ga sønnen.- Jeg slutter aldri å spørre meg selv hvordan dette kunne skje. Jeg angrer bittert på at han noensinne fikk gitar, og at jeg lånte ham penger til å gi ut sin første CD. Jeg angrer også på at jeg ikke sjekket miljøet rundt ham og Aarseth (drapsofferet, red.adm.) bedre. I tiden før drapet var hun flere ganger i kontakt med Aarseths far i forbindelse med miljøet sønnene var i. Hun sendte blomster til begravelsen, før hun visste at det var sønnen som var drapsmannen. - Jeg fikk skikkelig vondt når jeg fikk vite at han var drept. I tida etterpå skrev jeg utallige brev til Aarseths foreldre, men sendte dem aldri. Ord blir helt meningsløse i en slik situasjon. FORENINGEN FOR FANGERS PÅRØRENDE (FFP) møter mange foreldre som har dårlig samvittighet overfor de pårørende til offeret.- Vi må fortelle dem at det ikke er de som har begått en kriminell handling. I drapssaker hender det den pårørende kjenner både gjerningsmann og offer, noe som kan gjøre det ekstra vanskelig, sier daglig leder Hanne Lahnstein Hamsund i FFP.Klemt innimellom kaffetrakter, arkivskap og PC-er jobber tre ansatte i to små rom. Herfra hjelper de foreldre og familiemedlemmer til innsatte.- Det blir viktig å skille person og handling, og bevare et positivt bilde av personen de er glad i. Den pårørende kan trenge å høre at det er lov å være glad i en person selv om han eller hun har begått en straffbar handling.Mange får problemer med å skille mellom eget liv og barnas liv. - Det er ikke lett å unne seg lykke og glede hvis en bare tenker på hvordan barna har det i fengselet. Noen blir heltidspårørende uten noe eget liv. Foreldrene soner sammen med barna, sier Hamsund.BODIL KIRKEMO (54) VAR PÅ HANDLETUR på Oslo City da hun hørte over radioen at datteren Veronica og svigersønnen Per Orderud var arrestert og siktet for trippeldrapet på Orderud gård pinsen 1999. - Jeg skyndte meg hjem. Der sto pressen utenfor allerede, men sønnen min jaget dem vekk. Jeg synes jeg kunne sluppet å høre om arrestasjonen via media, sier Kirkemo. Vi er i hennes hjem i Ryenskrenten i Oslo. På veggene henger bilder jeg har sett tusen ganger før. Bryllupsbildet til Per og Veronica, konfirmasjonsbildet til Kristin. Livet til medlemmene i familien Kirkemo har vært allemannseie siden trippeldrapet på Sørumsand pinsehelga 1999. Under rettssaken på Åråsen fotballstadion var det kamp om tilhørerplassene. - Folk møtte opp om morgenen med matpakke og termos. Jeg fikk ikke gå i fred på do engang. Når jeg er i butikken, dytter folk til hverandre, de peker og ser. En gang jeg var ute og handlet med Veronica mens hun var ute av varetekt, fulgte folk etter oss i et slep. Flere ganger måtte jeg snu meg og gi dem beskjed om å gå.Ikke alle nøyer seg med å se, peke og hviske.- Jeg har fått postkort formet som barberblad, folk skriver at jeg er ei merr og en djevel, og jeg blir oppringt om natta av folk som puster i røret.Ekteparet Orderud ble i hovedsak dømt på grunnlag av lillesøster Kristin Kirkemo Haukelands forklaring. I de to rettssakene var det en isfront mellom mor og datter.- Jeg er fortsatt glad i Kristin som datter, sier Bodil. Men hun er skuffet over at Kristin, med sin forklaring, bidro til å få fengslet de tre andre. - Jeg våkner om nettene og tenker på de der, sier hun og peker på bryllupsbildet av Per og Veronica.- De er uskyldige. Norge vil få et sjokk når sannheten kommer fram, gjentar hun gang etter gang. Bodil Kirkemo har vært gjennom et drama som kunne tatt knekken på de fleste. Helse, hjem og jobb er bevart, men det har tatt på.- Jeg var som Kristin, hoppende glad og så lyst på alt. Nå er det borte. Jeg kan fortsatt le, men det blir aldri som før.TILBAKE I SOFAEN på Oslo vest samler det seg en tåre i høyre øyekrok på moren til Varg Vikernes.- Jeg har fortsatt den samme smerten inni meg som da han ble arrestert. Jeg har fått meg et eget liv på et vis, men jeg har det ikke godt inni meg. Hun trøster seg med at det ikke er hun som må sørge ved en grav. Men lett er det ikke. For henne pågår tragedien fortsatt.- Drapsofferets foreldre har jo en sorg de kan bearbeide. Jeg blir straffet på nytt og på nytt, medieshowet tar jo aldri slutt. Alle sier jeg er så sterk og klarer meg bra. Men hva skal jeg ellers gjøre, alternativet ville vært å havne rett i kjelleren. Moren til Varg Vikernes og moren til 21-åringen som er dømt for drapet på Dereka, ønsket ikke å bli navngitt i Magasinet. Begge har godkjent bruken av anonyme bilder. Mødrene som er intervjuet i artikkelen stiller opp på forespørsel fra Magasinet.

    bjorn.k.bore@dagbladet.no

<HLF>23. mai 1999:</HLF> Marie og Kristian Orderud og Anne Orderud Paust blir funnet drept i kårboligen på Orderud gård.
<HLF>15. mars 2003:</HLF> Dereka Rukan Mikula blir funnet drept i sin bolig i Son. En 21 år gammel mann er dømt for drapet i tingretten, saken er anket.
<HLF>Delt mellom døtrene:</HLF> Bodil Kirkemo har to døtre og en svigersønn som soner for medvirkning til trippeldrap.
<HLF>10. august 1993:</HLF> Varg Vikernes dreper Øystein Aarseth med kniv på Tøyen i Oslo. Vikernes soner nå en dom på 21 år.