Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Mørke hemmeligheter

Ingen forhindret at Rebekka (44) ble brukt som pappas elskerinne. Hva gjør dagens foreldre hvis de mistenker at barnet blir utsatt for incest - og hvem skal vi tro på?

PÅ EN KIRKEGÅRD ute ved havet går en kvinne i 40-åra med et umulig oppdrag. Hennes uføre mor har bedt datteren plante og stelle på farens grav. - Jeg orker det ikke. Og mor vet hvorfor. Far misbrukte meg i hele oppveksten, han tok fra meg barndommen min, forteller Rebekka. Hun må være anonym av hensyn til mora og den øvrige familien. Denne dagen har mora funnet fram ei dokke fra Rebekkas barndom. Dokka bærer preg av noen omganger med brutal bruk. Det underlige er at Rebekka ikke kjenner dokka igjen. - Når startet overgrepene? - Før jeg kan huske, og de pågikk til jeg ble voksen nok til å stikke av og finne andre steder å sove, til jeg var 16. Far lokket og truet meg, ga meg gaver og godter. Hvis jeg røpet vår hemmelighet, ville jeg havne på barnehjem og han i fengsel, sa han. Rebekka fikk en innrømmelse og noe som liknet en unnskyldning før faren døde. Det var ikke slik han hadde ment det, sa han. Innrømmelsen ga henne en billighetserstatning på 150 000 kroner fra staten. - Så mye var min barndom verdt. Hadde han vært en nabo eller en fjern slektning, hadde jeg kanskje kommet unna. Men at en far eller mor tråkker over sånne grenser, er en katastrofe for barnet. Rebekka bebreider fremdeles sin mor, som ikke slo alarm. Hun måtte vel ha skjønt hva som foregikk på barnerommet? På den annen side, hva ville prest eller lensmann sagt dersom mor hadde meldt sin mistanke? - Jeg fortalte det selv til presten. Han sa jeg skulle ta ei kasse med glass og knuse dem, det skulle visstnok hjelpe, sier Rebekka. ETTER EN EVALUERING av norsk rettspraksis, vurdert mot barnekonvensjonen, kom FNs komité for barns rettigheter den 28. juni 2000 med en bekymringsmelding om hvorvidt norsk lov ivaretar barns sikkerhet i tilstrekkelig grad. Norge gjør ikke nok for å forhindre og avdekke seksuelle overgrep mot barn, hevder FN. Tre år etter behandler Stortinget nå flere meldinger og lovforslag som angår barns sikkerhet - familiemelding, endringer i barneloven og en egen melding om barnevern skal gi barn større trygghet, lover barne- og familieminister Laila Dåvøy. Men vakre ord har vært framført i meldinger før. Fremdeles er det store mørketall på dette området. - Utallige barn blir sveket av voksne som ikke kan eller vil se, sier May Elisabeth Hansen, SVs saksordfører for familiesaker på Stortinget. Derfor har hun-med et enstemmig Storting bak seg-bedt regjeringen komme med en bred utredning om sikkerheten for norske barn i saker som gjelder seksuelle overgrep. - Når fire av fem anmeldelser om seksuelle overgrep mot barn blir henlagt, forteller det om en altfor høy henleggelsesprosent. 11 år etter Bjugn-saken, som skapte skjebnesvanger skepsis til de sakkyndiges troverdighet, ligger både behandlere og dommere fremdeles lavt i terrenget i sedelighetssaker mot barn. Rettspraksisen varierer dessuten for mye fra politidistrikt til politidistrikt, sier Hansen, som understreker at alle aktører innen retts- og behandlingsapparatet må få tilført økt kunnskap og kompetanse. Dåvøy har svart at en slik utredning vil komme i løpet av 2004. Foreldre til misbrukte og utsatte barn er spente på om lovverket endelig vil ta utgangspunkt i barnets behov for trygghet, og ikke de voksnes rettigheter når de strides i barnefordelingssaker. FOR HVEM KAN man stole på? En bekymret foreldre som melder til barnevernet en mistanke om at den andre forgriper seg på deres barn? Vil vedkommende beskytte barnet, eller kan det tenkes at det er en hevn for å hindre samvær? Et barn som plutselig ikke vil besøke den andre foreldren, eller som forteller underlige historier? Kan vi tro på det barn sier? Hva med den mistenkte «overgriperen» - ofte barnets far i en familiestrid om omsorg, som bedyrer sin uskyld. Er vedkommende troverdig? - I familiesaker blir en mann dømt for seksuelt overgrep mot et barn praktisk talt bare dersom han innrømmer de faktiske forhold. Altså har han alt å vinne på å nekte, sier forsker og spesialist i klinisk psykologi Svein Mossige ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, Nova. - Og han blir trodd? - Som oftest, ja. Ettersom det er så vanskelig i saker om seksuelle overgrep å oppfylle de kravene til bevis man stiller i straffesaker generelt, blir utfallet ofte en henleggelse. Uansett om overgrep har skjedd eller ikke, faller rettsvesenet også i en del sivilsaker ned på at hele spørsmålet om seksuelle overgrep må forklares ved noe som har med mora å gjøre. Hun har «vikarierende motiver», det er «noe ved hennes psyke», hun kommer med sin bekymring «mot bedre vitende», osv. Dette er en tendens jeg mener å se i rettssaker hvor seksuelle overgrep er et tema - selv om det kanskje finnes eksempler på at fedre kan komme uheldig ut. - VE DEN SOM FORGRIPER seg på et barn, sier Mossige. Men også: - Ve den som kommer med falske anklager om seksuelle overgrep! Begge deler er synder som blir utsatt for allmenn forakt i samfunnet. Av de to hensynene - den voksnes ære og barnets sikkerhet - er han ikke i tvil om hva som er viktigst. Hans kollega dr.psychol. Frode Thuen ved Universitetet i Bergen mener begge deler er dypt tragisk. - Et barn må selvsagt vernes mot seksuelle overgrep, men det er også tragisk for fedre og eventuelle mødre som urettmessig utsettes for en slik beskyldning. Det er umulig å spørre om hvem som har det verst. Thuen har opptrådt som sakkyndig i retten, og hans inntrykk er at det ikke er uvanlig at mødre kommer med falske anklager mot fedre i barnefordelingssaker. - Bevisst fabrikkerte anklager er nok sjeldne, oftere kommer de som en meldt bekymring eller mistanke, en anklage som kan bli til en anmeldelse. Det fører til høyt konfliktnivå, og det hjelper lite at barnevernet er utydelig i slike saker. Når situasjonen er fastlåst, er det lite behandlingsapparat og domstol kan gjøre. - Kan samvær med tilsyn være en god løsning? - Generelt er det ikke bra, det er en unaturlig situasjon. Hvis det skjer overgrep, bør overgriperen ikke ha samvær i det hele tatt. Hvis ikke blir det kunstig å ha en annen person til stede. Den ene forelderen risikerer å bli marginalisert - kanskje uten grunn. Lederen i Foreningen 2 Foreldre, Rune Harald Rækken, gjør det klart at hans forening tar klart avstand fra overgrep mot barn. - Falske anklager skader også barnet. Vi har fått mange rapporter om advokater og dommere som avskjærer all kontakt mellom barn og fedre på feil grunnlag. Etter som tida går, får man kanskje en psykolograpport som sier at overgrep neppe har funnet sted, men at barnet har bodd så lenge hos mor at det ikke ønsker å gjenoppta samvær med far. Barnet kan ha blitt hjernevasket i mellomtida, og vi ser på dette som en alvorlig trussel mot rettssikkerheten, sier Rækken, som arbeider for at barneloven skal ta utgangspunkt i felles omsorg. I SITT ARBEID gjennom mange år har Svein Mossige møtt 60 - 70 mødre og også mange fedre, sist gjennom det fireårige Fobik-prosjektet, som står for foreldre og barn i krise. I to artikler i aprilnummeret av Tidsskrift for Norsk psykologforening, oppsummerer Mossige og hans fire kolleger tre relevante erfaringer etter å ha bistått 23 familier etter påstander om seksuelle overgrep: 1. At barn meget ugjerne vil snakke med fremmede om overgrep. 2. At mødre sjelden setter fram falske anklager om overgrep. 3. At fedre/stefedre vil renvaske seg fra enhver mistanke, og har alt å vinne på det. - Hvordan kan man da vite hva som er sant? - Jeg er uenig med Thuens framstilling av mødres falske anklager, som er preget av svart-hvitt-tenking slik vi finner den praktisert i rettsvesenet. Jeg er redd vi er nødt til å leve med en usikkerhet på dette feltet, at det er vanskelig å vite noe sikkert. Ei tid trodde vi at overgripere og ofre kunne avsløres gjennom gjenkjennelige trekk, men det dreier seg om store, sammensatte grupper, og motivene og handlingene kan være svært forskjellige. Selv om et barn er blitt krenket av en voksen - det være seg mor eller far - kan det være noen gode relasjoner som bør ivaretas. Så kompliserte er disse sakene. Det går ikke an å si at overgriper bare er en drittsekk. - Og tvilen skal komme tiltalte til gode? - Ja, og det er et viktig prinsipp i strafferetten, som krever at retten finner det bevist til 90 prosent at overgrep har funnet sted. Problemet er nettopp rettsliggjøringen av slike saker. Kanskje burde de ut av rettssalen, til behandlingsapparatet, som ikke jager partene ned i skyttergraver, foreslår Mossige. FOR DE SAKKYNDIGE i Bjugn-saken ble utfallet av saken et faglig nederlag. Det førte til en generell mistro til barns uttalelser og svekket tillit til sakkunnskapen innen medisin og psykologi. - Det at det ikke ble noen domfellelse i Bjugn, førte til at mange fikk en holdning til hjelpeapparatet som iallfall er til liten hjelp for barn, sier barnelege Erik Kreyberg Normann. Da den etterfølgende debatten bølget fram og tilbake mellom troverdighet og mistenkeliggjøring, mener han at kritikken skapte grobunn for enkelte kjappe synspunkter i forhold til rettsapparatets håndtering av slike saker og hva som er rett og galt. - Men det at man har kjennskap til at seksuelle overgrep mot barn faktisk er et problem, er første skritt på veien til å få gjort noe med det, sier Normann, som nå er direktør for Sykehuset Buskerud. - Tror du mødre lyver om slike mistanker? - Jeg har nok møtt enkelte mødre som jeg har vært skeptisk til, men i det store og hele er min erfaring at mødre nødig snakker usant om dette. Tvert imot er de fortvilet over en slik tanke og vil fornekte den så langt det er mulig. BARNETEGNINGA AV EN smilende pappa med stor tiss og en gråtende jente med blod mellom beina ble avvist av de sakkyndige i retten. Den ble aldri lagt fram som bevismateriale da mora anmeldte barnets far for incest. - Psykologen viste til at den tegnede penisen ikke var erigert. Ergo var det ikke en seksuell situasjon, forteller fem år gamle «Ainas» mamma. Av hensyn til datteren kan hun ikke stå fram med navn og bosted. Magasinet har møtt henne et sted i Utkant-Norge, og vi kaller henne Kristine. Anmeldelsen hun anla mot barnets far ble henlagt, og i sivilsaken som fulgte om omsorgsfordeling, ble faren tilkjent rett til utvidet samvær med barnet. Mors krav om samvær med tilsyn ble avvist. - Slutt å være så fokusert på overgrep, sa representanten for barnevernet til Kristine da hun protesterte mot å sende barnet til en hun var sikker på ville forgripe seg. Kristine hadde mer enn barnetegninger å forholde seg til. Hun hadde et barn som ikke ville til pappa, og som både til mor og fagfolk hadde uttrykt seg verbalt og kroppslig på måter som kunne indikere overgrep. En mors mistanke om at barnet blir utsatt for overgrep fra sin egen far, sitter langt inne, ifølge Kristine. - Jeg forsøkte desperat å finne andre forklaringer på at barnet var sår i baken og var urolig etter besøk hos faren. Alle venner, alle vi kjente, skrøt av hvor enestående han var, hvor flink han var med barnet. Da jeg til slutt måtte ta mistanken innover meg, raste hele verden sammen, sier Kristine, som nylig har vært med på å starte en pårørendegruppe under Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn. Hun mener mødre som ønsker å beskytte barna mot sin egen pappa, blir mistenkeliggjort og beskyldt for falske anklager. - Hvis mor ikke går med på å gi pappaen samværsrett, risikerer hun å miste omsorgen for barnet. Dersom hun motsetter seg ubeskyttet samvær mellom far og barn, bryter hun barneloven, som sikrer barnet rett til to foreldre, sier Kristine. Hennes erfaring med sivile saker er at domstolene - på tross av uavklart mistanke - svært sjelden lar tvilen komme barnet til gode. HVOR ER LOVEN som beskytter barnet? Hvordan kan man forhindre seksuelt misbruk av barn i en situasjon der lovverket og de som forvalter det, baserer sine avgjørelser på hvorvidt overgrepene kan bevises eller ikke? Og ikke på beskyttelse av barnet? Kristines svar er enkelt: - I en situasjon der det foreligger uavklart, mistanke, må byrden av dette bæres av den voksne, og ikke av barnet. Det betyr at samvær mellom den mistenkte og barnet bare må skje med tilsyn. EN FORELDERS FRYKT for at barnet blir utsatt for overgrep fra den andre forelderen, sitter langt inne. Magasinet har møtt to andre mødre som må sende barn til samvær med en far som de hevder de er sikre på forgriper seg. En av dem måtte ei tid betale dagbøter på 3000 kroner da hun nektet faren ubevoktet samvær med sønnen. - Jeg skjønner godt mødre som bare tar med seg barnet og stikker av. Det kjennes som et forferdelig svik å vite at barnet mitt nå er hos faren. Det strider mot alt i meg at jeg ikke får beskytte ham. Sånn er norsk lov: Hvis jeg nekter far samvær, bryter jeg barneloven, som sikrer barnet rett til to foreldre. Men sender jeg barnet til en overgriper, bryter jeg barnevernloven, og risikerer å miste omsorgen fordi jeg er en dårlig mor. Det er et håpløst dilemma, sier «Astrid» fortvilet. Hun er i slutten av 30-åra, og føler seg overkjørt av møtet med hjelpeapparat og rettsvesen. Overgrepsmistanken må hun legge bort når hun nå slåss om omsorgsretten. «RAGNHILD» ER RUNDT tretti og mor til to. Hun har ligget i rettstvist med barnas far i flere år og møtt i rettssystemet seks ganger. Til slutt ble anken hennes avslått av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det har kostet henne 300 000 i doble saksomkostninger å tro på det barna fortalte, i tillegg til tap av krefter, jobb og venner. Ifølge henne blir all tillit lagt til far, mens mor blir karakterisert som mistenksom og uegnet. Barnevernet har mottatt flere bekymringsmeldinger fra lege og helsesøster på skolen, men disse ble ikke tillagt vekt verken i tingretten eller lagmannsretten, ifølge henne. Nå bor barna fast hos far, og mor har samværsrett. - Slik disse sakene håndteres i det norske rettssystemet, synes jeg man like gjerne kan legalisere seksuelle overgrep mot barn, sier «Ragnhild» oppgitt, for å provosere. - Kanskje ville det blitt lettere å beskytte barna dersom fokus ble flyttet fra bevisføring og de voksnes rettigheter og over på barnets rett til hjelp og beskyttelse. FOBIK-PROSJEKTET til Nova var et forsøk på å tilby familier i krise et systematisert samtaletilbud på siden av det eksisterende retts- og hjelpeapparatet. - Vi ville prøve å utvikle en ny måte å møte familier på som ikke tar utgangspunkt i anmeldelse. Gjennom faglig støttede samtaler mellom familiemedlemmene håpet vi å oppnå en åpenhet som kan være en bedre garanti for framtida enn en rettslig prosess, sier Mossige. Familiene som ble med i prosjektet, ble henvist dit fra mottak for seksuelt misbrukte barn, barne- og ungdomspsykiatrisk tjeneste (BUP) og barnevernet. - Hva oppnådde dere? - Vår erfaring er at vi kommer litt lenger med samtaler, der formålet er omsorg for familien. Det er så mange føringer i samfunnet som sier at slike mistanker må føre til anmeldelse, og ofte pusher barnevernet på for å få mor til å anmelde, selv om hun egentlig ikke vil. Rapporten påpeker en del svakheter ved dagens ordning og antyder en annen form for problemløsning, som slett ikke er problemfri den heller, sier Mossige. - Kan samtaler stanse en overgriper? - For det første er slike samtaler ikke enkle, det er et spørsmål om mottakelighet og tid. En person som benekter at han har begått et overgrep, er et dårlig utgangspunkt for samtale. Men hva skjer når noen blir frikjent etter en rettslig prosess, eller saken blir henlagt, noe som av mistenkte ofte blir tolket som en frikjennelse? Når det etterpå skal gjøres avtale om samvær med barnet, vil vedkommende trolig motsette seg at det skal skje under tilsyn, ettersom han er «utenfor mistanke». Vedkommende vil ønske å ha uhindret kontakt med barnet og kanskje ønske å overta omsorgen for det - trolig til den andre foreldrens fortvilelse. - Så dere vil prøve å få partene til å snakke sammen og finne mellomløsninger? - Vi ønsker iallfall å nyansere bildet. - Hvorfor tror dere mer på mor? - Når en mor melder en bekymring til for eksempel barnevernet, er det ikke straff hun tenker på. Tvert imot er det med store motforestillinger hun ber om hjelp, og hun håper i det lengste at hun tar feil. Hun ber om sikkerhet for barnet, slik at risikoen for overgrep fjernes. Det kan ordnes ved at far får samvær med barnet under tilsyn fra en som mor har tillit til, i en periode. Som fagfolk kan vi ikke gå inn og si at mor trolig tar feil. Vi kan ikke ta på oss et sånt ansvar, for vi kan ikke vite noe sikkert, vi heller. I slike saker burde derfor tvilen komme barnet til gode, i form av beskyttelse, sier Mossige. DET SAMME RÅDET gir psykolog Marit Ihle, som i en årrekke har arbeidet for Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn, men som i dag er tilknyttet BUP-tjenesten i Oslo. Advokat Mette Skoklefald, som har lang erfaring som bistandsadvokat i familiesaker, har registrert at omsorgsretten til små barn stadig oftere tilfaller far, mens tilliten til mor er svekket. - Dette er kvinnefrigjøringens bakside. Nå er fedrene kommet høyere opp på banen i barns hverdag, det kan slå ut i mødrenes disfavør, sier Skoklefald, som etterlyser et sterkere barnevern som kan gå inn og se konflikten i barnets perspektiv, eventuelt stanse samvær for en stund for å beskytte barnet. ETTER TI ÅRS samtaler hos en dyktig psykolog har Rebekka endelig fått livet på skinner igjen. - Far var nok glad i meg, jeg tror han forgudet meg, men det ble en feilslått kjærlighet, sier Rebekka. Han visste vel ikke om noen annen måte å vise sin kjærlighet på. Han hadde selv en vanskelig barndom og ble utsatt for overgrep han også. I ettertid forstår jeg at han ikke hadde fått de sosiale verdiene på plass. - Var du «pappas elskerinne»? - Nei, elskerinne er noe en blir av fri vilje. Men jeg var yndlingsbarnet, fikk oftere og finere gaver enn søsknene, og fikk være med far på turer. Slik kjøpte han kroppen min, og han dyrket meg som en hellig skatt. Det hendte jeg ødela gavene. Da ble jeg straffet fordi jeg var utakknemlig og umulig. Da jeg ble eldre, ga han meg brus med sprit i, eller det hendte han slo meg i svime for å hindre motstand. Rebekka dasker til filledokka. Noen unnskyldning for farens overgrep finner hun ikke. Mora mente skammen og krenkelsene måtte begraves sammen med faren da han døde. Mer orker hun ikke å ta inn over seg. Det er med stor uvilje Rebekka bøyer seg og setter en blomst på graven. For moras skyld.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media