Mørketid

300 000 nordmenn lider av depresjon. Bare én av fire får hjelp. Innen år 2020 vil lidelsen være den mest kostbare i samfunnet.

- I MINE GODE STUNDER tenker jeg at jeg faktisk kan ha noe positivt å tilføre ungene mine. At ingen tross alt er så viktig for et barn som mor. I de dårlige periodene er jeg overbevist om at jeg ikke bør oppdra mine egne unger. At jeg ødelegger dem, og at de vil få det bedre uten meg. Småbarnsmor Monica Myhrer (28) nøler et øyeblikk. {ndash}Når jeg er lengst nede, kommer jeg meg ikke ut av senga. {ndash}Hvordan klarer du å ta deg av to små unger da?{ndash}Jeg klarer det ikke. Jeg ligger bare her på sofaen, mens de leker rundt meg. Mange ganger har jeg måttet ringe mannen min på jobben og bedt ham komme hjem. DEPRESJON ER DEN VANLIGSTE årsaken til selvmord. Verdens helseorganisasjon regner med at 340 millioner mennesker verden over er rammet. De spår at innen år 2020 vil depresjon være den viktigste årsaken til uførhet, noe som vil plassere lidelsen nest øverst på lista over diagnoser som koster samfunnet mest. Organisasjonen Mental Helse anslår at så mange som 300000 nordmenn rammes av en form for depresjon hvert år. 50000 av dem oppsøker det offentlige hjelpeapparatet. Hvor mange som får privat hjelp, finnes det ingen oversikt over. Det sier seg selv at vi ikke aner noe om hvor mange som lider alene. Ekspertene er enige om at mørketallene er store.{ndash}Ja, en del psykiatere mener at forekomsten av depresjoner er minst 30 prosent høyere enn statistikkene viser, sier professor i allmennmedisin ved Universitetet i Bergen, Steinar Hunskår. Verdens helseorganisasjon anslår at under 25 prosent av dem som sliter med depresjon, har tilgang til effektiv hjelp. Med «effektiv hjelp» mener mange fagfolk etter hvert en kombinasjon av medikamenter og samtaler. {ndash}Behandling av depresjon handler altfor ofte om resepter og sykemelding. Helsevesenet skriver ut så mye medikamenter at det blir hverdagslig for folk å spise piller. «Kjemisk lobotomering» er i utgangspunktet et uttrykk jeg forsøker å unngå, men i mange tilfeller handler det nettopp om dette. Vurderingsgrunnlaget og oppfølgingen svikter, sier Erling Jahn i Mental Helse. «DEN ENE DAGEN er du på jobb, er den som steller pasientene, deler ut medisiner, låser inn, låser ut, opprettholder en slags balanse. Så skjer det noe. Livet er jo engang slik. Og dagen etter er rollene byttet. Veien fra pleier til pasient kan være kort.»Marianne Skipperud har erfaring fra begge sider i behandlingsapparatet: En alvorlig kjærlighetssorg førte henne inn i en dyp depresjon. Plutselig fikk hun tildelt en ny rolle i det helsevesenet hun hittil kjente som pleier. Marianne har skrevet om hvordan hun opplevde overgangen.«Onsdag:{ndash}Sover du godt for tiden? spør jeg.{ndash}Ja, i natt sov jeg fra ti over halv ti til klokken syv i dag tidlig, hvor mange timer blir det?{ndash}Det er vel litt over ti timer, det er jo bra, sier jeg.{ndash}Ja, det er Hans som har vært nattevakt, jeg blir så rolig når han er her. {ndash}Du er heldig som har så mange fine folk som sover på kontoret her i huset ditt, sier jeg.{ndash}Ja, tenk om vi ikke hadde hatt nattevakt her, det skulle tatt seg ut! Kan du se etter hvem som kommer i kveld? Er det deg? {ndash}Nei, jeg kommer i morgen kveld. Vil du ha kveldsmedisinen din med det samme? spør jeg, mens jeg finner frem nøkkelen til kontor og medisinskap. Det stadige maset om hvem som er nattevakt har bestandig irritert meg.»S øndag: Marianne har oppsøkt legevakta. To timer seinere har hun fått diagnosen «moderat til sterk depresjon». I løpet av noen timer er hunden sendt på kennel, bilen utlånt til ei venninne, sykemelding sendt til jobb og universitet, avisabonnementet sagt opp og bagen pakket. Pleieren Marianne har fått behandlingsplass på en psykiatrisk institusjon.Mandag: «{ndash}Du forstår sikkert at vi må se igjennom sakene dine, sier de to damene. De er høflige, men bestemte. Begge to virker kraftige og sterke, brede skuldrer og solide hoftepartier gjør at de står støtt på gulvet. Damen med det strieste håret plukker ut saker fra toalettvesken min. Hun tar med seg en saks, noen tabletter og andre skarpe ting. Ting de mener jeg kanskje kan skade meg selv med. Til sist opplyser de om mattidene, tar mobiltelefonen min og ønsker meg velkommen til lukket avdeling. Legene på avdelingen finner snart ut at jeg ikke har særlig lyst til å hoppe ut av vinduet. Jeg låses ut og flyttes over til en åpen avdeling. De har et ledig bad.» FORSKERNE ER FORTSATT IKKE helt sikre på hva som fører oss inn i en depresjon.{ndash}Det eneste vi vet, er at arv påvirker sjansene for å få en depresjon. Det er ikke gitt at du rammes selv om gener som er knyttet til depresjoner foreligger, men sjansene øker jo flere slike gener du har, sier professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, Svenn Torgersen.Han påpeker at miljøet har stor betydning.{ndash}Ikke minst er miljø viktig for akkurat når depresjonen kommer. Du kan for eksempel ha et visst anlegg for depresjoner, men gå gjennom livet uten plager. Først hvis du opplever en kraftig skuffelse, et smertefullt brudd i et forhold, arbeidsledighet på et uheldig tidspunkt eller liknende, kan depresjonen slå ut. Hvis ikke du møter en slik utfordring, så slår den kanskje aldri ut, sier Torgersen. Psykolog Karen Kollien Nygaard peker på at de ikke-arvelige depresjonene har hatt stor framvekst de siste åra. {ndash}Det dreier seg om tap av mening, rett og slett. Mange av mine pasienter er såkalt ressurssterke mennesker som har nådd alle målene de har satt seg. De har partner, hus, barn og karriere. Så sitter de der: «Hva nå? Var dette alt?»Allmennlege Erik Langeland har praktisert som lege i 25 år. Han forteller at han møter en eller annen form for depressivitet hver eneste dag. {ndash}Mye dreier seg om eksistensielle problemer. Mitt inntrykk er at mange har et dårligere nettverk, med færre samtalepartnere, i dag enn tidligere. {ndash}JEG TROR hva som skjer når motgangen dukker opp, er avhengig av posisjonen din i samfunnet. Hvis du har et sosialt nettverk, og får hjelp og støtte tidlig nok, trenger ikke sånne problemer utvikle seg. Vi står med andre ord overfor et godt, gammeldags klasseskille som avgjør hvorvidt du blir kalt utbrent eller gæren, sier tidligere lærer Egil Brevik (64).Første gang det buttet for ham, var på midten av 70-tallet. Siste gang var for ti år siden. Nå holder han tungsinnet i sjakk med antidepressiver. Han jobber dessuten for andre som møter problemer, spesielt i arbeidslivet.{ndash}Bondevik fikk anerkjennelse og et hav av blomster da han sto fram med sine problemer. Vi andre får ikke blomster når vi går ned for telling. Folk går heller over på den andre sida av gata når de ser deg. Brevik mener at samfunn og arbeidsgiver plikter å ta mye større ansvar for dem som rammes av depresjoner. {ndash}Jeg kan jo nevne at Taperforeningen har 6000 medlemmer som mener seg uføretrygdet mot sin vilje. Selv tror jeg at jeg har funnet opp begrepet «attføringsfella». Jeg har laget ei nettside hvor folk som lurer på hvordan denne fella fungerer, kan gå inn. Mye handler om at arbeidsgiver og trygdekontor må bestemme seg for om attføring er jobb eller terapi. Åpenheten rundt psykiske lidelser er kanskje større, men de fleste arbeidsgivere skygger banen når de risikerer noe økonomisk.{ndash}Mistroen til dem som ikke til enhver tid klarer alt, øker. Samfunnet tror at vi ikke vil jobbe, mens sannheten er at de fleste av oss blir tvunget ut i et arbeidsliv som ikke vil ha oss. Sånn sett tror jeg faktisk det er verre enn før. For den som rammes av en depresjon eller psykiske problemer, er det først og fremst viktig å føle trygghet, mener Brevik: {ndash}Trygghet i nærmiljø, arbeidsliv og i alle instansene du blir avhengig av. Jeg tenker blant annet på kommunepsykiatri, Aetat og trygdekontor. Sånn at du vet at ikke alt rakner for all framtid. Vi trenger alle akkurat det samme som Bondevik fikk: blomster, positivitet og anerkjennelse.DEPRESJON KAN BEHANDLES forholdsvis enkelt. Likevel får bare en av fire hjelp. {ndash}Satsingen på psykiatri, hvor lite penger som bevilges, er flau, mener Monica Myhrer. {ndash}Jeg har vært innlagt på psykiatrisk avdeling hvor de ikke engang har hatt psykolog.I likhet med mange andre har Monica erfart at den som har råd til å velge et privat tilbud, raskt får hjelp, mens ventetida blir lang for den som må gå gjennom det offentlige. Psykolog Karen Kollien Nygaard mener norsk helsevesen står overfor en kjempeutfordring når det gjelder denne pasientgruppa:{ndash}Behandlingstilbudet er rett og slett for dårlig. En henvisning fra poliklinikk medfører som oftest ti timer hos psykolog. Det er langt fra nok. Å få tak i en psykolog med refusjonsordning er dessuten som å lete etter ei nål i en høystakk. Med mindre du har så mye penger at du har råd til å betale en privatpraktiserende psykolog, kan du ikke regne med å få hjelp når du trenger det mest. Antallet psykologer med refusjonsordning er så lavt at mange står på venteliste i måneder og år før de får hjelp. {ndash}Jeg kjenner til folk som har fått en telefon og tilbud om hjelp et år etter at de forsøkte å ta livet av seg. Flaks at de fortsatt var i live, spør du meg!Kollien Nygaard understreker betydningen av behandling for den som strir med depresjoner.{ndash}Depresjoner går vanligvis over, men de kan vare lenger og være vondere uten behandling, sier hun.Forskning viser at for hver gang du rammes av en depresjon, så øker sjansen for å bli rammet igjen.{ndash}Jeg spør meg hvordan du vil klare å møte en depresjon neste gang du står på kanten av et svart hull, dersom du ikke fikk hjelp forrige gang, sier Kollien Nygaard. Mens fagmiljøene tidligere var overbevist om at dobbelt så mange kvinner som menn ble rammet av depresjon, heller nå stadig flere til at forekomsten er relativt lik hos begge kjønn. Egil Brevik er ikke i tvil om at kjønnsforskjellene kommer til syne når det kommer til å takle motgang:{ndash}En kvinnelig lærer kunne godt storme gråtende inn på lærerværelset og få trøst etter en vanskelig time. Med en mannlig lærer skjedde aldri noe sånt. Selv betrodde han seg ikke til noen da problemene dukket opp hos ham selv. {ndash}I dag har jeg heldigvis et slikt nettverk at jeg ikke ville nøle med å fortelle noen om hva som plaget meg.«SE OSS INN I ØYNENE» og «Sterk som en bjønn og lita som ei teskje» er titlene på to undersøkelser av psykisk syke pasienters erfaringer med hjelpeapparatet i to norske kommuner. Undersøkelsenes titler forteller mye om resultatene. Følelsen av ikke å bli tatt på alvor, ikke bli lyttet til og bli nedlatende behandlet, er godt kjent blant brukerne av behandlingsapparatet. Pasientene etterlyser representanter for tjenesteapparatet som gir av seg selv som mennesker, og som har tid. Monica kan etter hvert fortelle om mange møter med behandlingsapparatet. Hennes verste minne handler om den første innleggelsen. En lørdag kveld om våren for to år siden var livet i den hvite tomannsboligen så ille at den lille familien bestemte seg for å søke hjelp til mamma ved nærmeste psykiatriske sykehus.{ndash}«Jeg klarer ikke mer. Nå må jeg ha hjelp,» husker jeg at jeg sa til ham som var på vakt.«Jaha, men hvem tror du skal kunne hjelpe deg en lørdag kveld?» var svaret. Deretter fulgte en to timer lang verbal kamp. Vakthavende hevdet at Monica ikke var så dårlig som hun skulle ha det til. Monica insisterte på at hun måtte legges inn. {ndash}«Må folk ta livet av seg før de får hjelp?» spurte jeg ham. Da ble han helt rød i ansiktet og sa at jeg var hensynsløs, og at dette var det han hatet mest med jobben sin. Fordi hun var så stri og ikke ga seg, fikk mamma\'n til Karoline og Magnus etter flere timers kamp en behandlingsplass den kvelden.DE FÆRRESTE HAVNER på psykiatrisk sykehus. Verdens helseorganisasjon understreker at depresjon stort sett kan behandles av vanlige allmennleger. Etter at fastlegeordningen ble innført, er nærmeste legekontor normalt det første stedet deprimerte nordmenn går til med plagene sine. 15 minutter seinere går du i beste fall ut igjen med ny avtale, en rekvisisjon til spesialist eller en resept. I verste fall med uforrettet sak. {ndash}Min erfaring er at du må kjenne deg sjøl og din egen depresjon godt for at helsevesenet skal kunne hjelpe deg, sier Monica.Etter blant annet tre innleggelser de siste to åra gjør Monica nettopp det. For tida går hun til ukentlige samtaler hos psykiatrisk sjukepleier og tar antidepressiver. MANGE PASIENTER opplever tidspresset i helsevesenet som den aller største hemskoen. De gis rett og slett ikke tid nok til å komme fram til hva som feiler dem.{ndash}Dette er en myte. Taksameteret blir jo ikke satt på idet du trår innenfor døra. At gjennomsnittskonsultasjonen varer i 17{ndash}18 minutter, betyr ikke at alle møtene mellom lege og pasient er så korte, sier professor i allmennmedisin Steinar Hunskår.Hunskår mener at vi de seinere åra har hatt en positiv kulturell utvikling rundt det å ta depresjon på alvor. {ndash}Vi vet at det skjer hundretusener av sånne møter hvert år hos fastlegene. Jeg har ingen grunn til å tro at det første møtet mellom en deprimert pasient og en lege ikke er positivt. {ndash}Men får pasientene god nok behandling?{ndash}Det spørs hva man legger i «god nok». I tillegg til underdiagnostisering vet vi at det er en tendens til underbehandling på dette feltet. Dårlig kapasitet hos spesialistene har vært et nasjonalt problem. En annen form for underbehandling har vært at allmennpraktikerne ikke har gitt høy nok dose medisiner, eller lang nok behandling, sier Hunskår. Mens Hunskår er fornøyd med situasjonen, har Erling Jahn i Mental Helse en annen oppfatning.{ndash}Ofte blir medikamenter gitt som behandling uten at legen i samarbeid med pasienten og nære pårørende har funnet årsaken til depresjonen. Vi frykter at medikamentell behandling er for lettvint. Vi vet at mange trenger medisiner, men generelt har legene en for lettvint holdning til å skrive ut resepter. Bearbeiding av årsakene og et aktivt behandlingsforhold er svært viktig. MARIANNE SKIPPERUDS ERFARING er at den deprimertes skjebne i stor grad bestemmes av tilfeldigheter. For Magasinets lesere skriver hun: «Du må rett og slett ha flaks. Som når du går mot innsjekkingsskranken på en flyplass, vel vitende om dine 15 kilo bagasjeovervekt. Personen bak skranken kan enten la bagasjen din passere med et smil, eller be deg betale to tusen kroner i gebyr. Som når du kommer løpende til bilen idet en parkeringsvakt legger en bot på frontruta. Da er du nødt til å ha flaks med vaktens dagsform, som enten lar deg kjøre med en formaning om å parkere lovlig neste gang, eller som bretter boten under vindusviskeren. Når du henvender deg på legevakta en søndag ettermiddag, har du flaks hvis du treffer en vennlig, gråhåret psykiater, som forsøker å forholde seg til din historie, i stedet for å sende deg hjem med en pakke paracet. Jeg hadde flaks. For det handler om hvem jeg, tilfeldigvis, har møtt. Hvem som virkelig har forholdt seg til meg, sett meg. I sin enkleste form betyr det å se et annet medmenneske det samme som å respektere det. Derfor handler ikke krisen i psykiatrien om gamle gardiner, små rom eller blasse farger på korridorveggene. Den handler om mennesker som ikke orker å forholde seg til dem som trenger deres hjelp. Og når pasienten ikke blir sett, er veien til skjebnesvangre beslutninger fattet på grunnlag av hastig og uvettig skjønn veldig kort. Krisen handler selvfølgelig også om økonomi, om budsjetter som gjør arbeidshverdagene til dem som faktisk orker å møte pasientene med blikket, langt tøffere enn nødvendig. En lang, lang serie med ulykkelige sammentreff og uheldige omstendigheter gjorde at jeg en søndagskveld i januar ikke ville være noe annet sted enn i legevaktas venteværelse.Flaks for meg at jeg møtte akkurat den mannen i hvit frakk, akkurat den kvelden.»I FJOR BLE DET SOLGT antidepressive midler for nesten 700 millioner kroner i Norge. Målt i penger var antidepressiver den nest største legemiddelgruppa på markedet. Litt under fem prosent nordmenn bruker et antidepressiv daglig. I dag er ekspertene stort sett enige om at den beste behandlingen av depresjon er samtaler og medikamenter. Det eksisterer ikke data som viser hvor ofte en resept på antidepressiver følges opp med samtaler. {ndash}Det sies at en del av disse lykkepillene ikke er vanedannende, men jeg blir skremt når jeg hører hva folk går på i uker og måneder, uten oppfølging. Denne kulturen fører til nye former for rusavhengighet, mener Erling Jahn i Mental Helse.{ndash}Antidepressiver er et flott hjelpemiddel, men det kurerer ikke. Disse pillene lindrer utelukkende symptomene og er å sammenlikne med en hodepinetablett, sier psykolog Karen Kollien Nygaard. I STORBRITANNIA OG USA er det avslørt at enkelte av de såkalte lykkepillene, eller SSRI-preparatene, kan virke mot sin hensikt og gi selvmordstanker. Ifølge en dokumentar i britiske BBC ble en mann i Wyoming, USA tilkjent en kompensasjon fra legemiddelprodusenten GlaxoSmithKline på seks millioner dollar etter at hans svigerfar drepte seg selv, sin kone, sin datter og barnebarnet to dager etter at han begynte med det antidepressive middelet, Seroxat.Mannen hadde vært deprimert i ti år, men aldri suicidal. En lege som ble gitt tilgang på GlaxoSmithKlines arkiver i forbindelse med rettssaken, mente å kunne bevise at enkelte mennesker ville få en motsatt effekt av Seroxat: «Hvis det ikke er riktig medisin for deg, kan det føre til en rekke problemer, du kan bli suicidal og aggressiv. Og selv om det er den riktige medisinen for deg, kan det føre til avhengighet.» Dr. David Healy viste dessuten til en undersøkelse hvor en av fire frivillige viste tegn på alvorlig forvirring etter få dager dager på normal dose av Seroxat. I Norge er det ifølge Statens legemiddelverk meldt ett tilfelle av selvmordsforsøk etter bruk av dette medikamentet. {ndash}Seroxat er ikke godkjent til bruk for pasienter under 18 år. Seinere forskning har vist at vi skal være forsiktige med å bruke medisinen på denne gruppa, da den hos enkelte kan utløse aggressivitet og selvmordstanker, sier produktsjef Anita Patel Jusnes ved GlaxoSmithKlines norske avdeling. Hun understreker at det ikke er grunn til å tro at Seroxat skulle ha liknende effekt på voksne mennesker.{ndash}Etter å ha vært på markedet i ti år og vært brukt av 130 millioner mennesker, er Seroxat et effektivt og trygt medikament å bruke for voksne pasienter med depresjon og angstlidelser, sier Patel Jusnes.Psykolog Ellen Kolsrud Finnøy er blant de få fagfolkene her i Norge som har sagt offentlig at denne typen tabletter er direkte farlige. I boka «Dødelig terapi» hevder hun at ingen bør bruke slike preparater, og at de er å sammenlikne med narkotika. {ndash}I ettertid har jeg fått dokumentert at virkeligheten er langt verre enn hva jeg antok, sier Kolsrud Finnøy i dag. Hun har fått tusener av telefoner fra brukere og pårørende som bekrefter hennes syn. Flere fagfolk gikk i forbindelse med utgivelsen av boka ut og advarte mot Finnøys syn. De mente helsefaren var større dersom folk som følge av hennes påstander sluttet med pillekurer. Professor Hunskår mener heller ikke det er noen grunn til å tro at dagens antidepressiver er farlige. {ndash}Medikamentell behandling uten psykoterapi eller samtaleoppfølging bør ikke forekomme, men hvis det skjer, vil det i mange tilfeller være bedre enn ingen behandling i det hele tatt, sier han. {ndash}INGEN TROR at jeg har det sånn. Jeg {ndash} som er så blid, liksom! sier Monica med et lite smil. Bortsett fra litt blafring i lette gardiner innenfor ei åpen balkongdør er det helt stille i den lyse leiligheten. Barna er i barnehagen. Ektemannen på jobb. Hun holder godt om tekoppen med begge hender, og krøller de spinkle beina oppunder seg i en vinrød sofa.{ndash}Merkelig nok så er det de dagene jeg har det som verst, at jeg får høre at «nå ser du jammen godt ut, Monica!». En psykolog sa til meg en gang at «de barna som smiler hele tida, er ofte de deprimerte barna». Å smile blir en overlevelsesstrategi, sier hun.Monica er ganske overbevist om at årsaken til hennes problemer ligger i en følelsesmessig tøff barndom preget av oppbrudd, fortielse, mangel på oppmerksomhet og ensomhet. Allerede da hun var tre{ndash}fire år, ble hun sendt til utredning hos barne- og ungdomspsykiatrien. {ndash}Fordi jeg var mye plaget av mareritt. Jeg gikk i leketerapi noen år, men det kom liksom ikke noe ut av det. Ingen fant noe galt. De sa bare at jeg måtte jo være glad, som var så frisk. Den spinkle jenta blir stille igjen. Hun har advart oss på forhånd om at hun kan «falle ut» litt innimellom. Det har vært så mye de siste åra. Hodet er slitent. {ndash}Det jeg hadde, syntes ikke utapå. Jeg var ofte lei meg og gråt mye, men jeg fortalte aldri noe til noen, og ingen spurte. Av og til ønsket jeg at jeg hadde blitt fysisk mishandlet, sånn at folk så at jeg hadde det vondt.

    ronnaug.jarlsbo@dagbladet.no

<HLF>Den viktige samtalen:</HLF> En gang i uka går Monica Myhrer (28) til samtale hos psykiatrisk sykepleier, Ragnhild Gillund. I tillegg bruker hun antidepressiver.
<HLF>For lettvint?</HLF> Erling Jahn i Mental Helse frykter at medikamentell behandling er for enkelt. - Vi vet at mange trenger medisiner, men generelt har legene en for lettvint holdning til å skrive ut resepter, sier han.
<HLF>Mistro:</HLF> Monica Myhrer sliter med depresjoner og føler folk ikke tror henne når hun forteller om sykdommen. - Merkelig nok så er det de dagene jeg har det som verst, at jeg får høre at «nå ser du jammen godt ut!»
<HLF>Etterlyser ansvar:</HLF> - Vi trenger alle akkurat det samme som Bondevik fikk: Blomster, positivitet eller anerkjennelse, sier den tidligere læreren Egil Brevik. Han mener at samfunnet må ta større ansvar for dem som rammes av depresjoner. Foto: Bjørn-Owe Holmberg