Moro med Kari

Når Kari Bremnes (47) er i Tyskland, er det to middelaldrende menn som alltid følger etter henne.

HVER GANG ER de der. Han ene har bart og snille øyne. Den andre har briller og et mer akademisk utseende. Kanskje han er fysiker, lurer Kari Bremnes. Han med de snille øynene er hardcorefan og har nylig innredet et eget Kari Bremnes-rom. - Ja, jeg har fått meg et par ville fans i Tyskland. To herrer som alltid setter seg helt foran, midt på. Og jeg tenker, herregud der er de igjen, sier Kari Bremnes. Hun ler. Det har hun gjort masse siden hun viste vei til den bortgjemte kafeen i Vika, et stille strøk av Oslo. - Men så drar jeg til neste by. Og så er de der også! Ti konserter på rad holdt de ut, de to middelaldrende mennene. De dro etter Kari til Berlin, Hamburg, Karlsruhe, Köln. Hele turneen. - Liker du det? - Det kan være litt distraherende, fordi de sitter alltid sånn på første rad. Og så kommer de etterpå med noen sånn elendige kameraer og skal ta bilder. EGENTLIG HAR HUN en skriveperiode nå. Skrivestua hennes ligger i Vika, hun lager tekster og melodier til sitt tolvte soloalbum. Men innimellom har hun altså blitt populær i Tyskland: Solgt over 78000 plater, og konsertene er fullstappa. I N|rnberg nylig kom det 1000 mennesker. - Du skal ta en Wenche Myhre nå, bli stor i Tyskland? - Nei da, sier Kari og flirer, og forteller om en rekke andre respekterte norske artister som også gjør det bra i Tyskland. Om at trang jazz og verdensmusikk har et stort marked der.- De er veldig kulturelt interesserte, tyskerne. Jeg blir nesten lykkelig av det. Og publikum har disiplinert lidenskap. - Og du? - Når jeg skriver, prøver jeg i hvert fall å disiplinere lidenskapen. For de fleste er og blir hun den mystiske, melankolske og vakre syngedama. Elsket av mange; hun har solgt 400000 plater i Norge. MEN SÅ KOM HARALD Eia. «Kaji Bræmmnæs» sa han, igjen og igjen, på «Team Antonsen» i hele vår. Nå hører vi Eias stemme så fort Karis navn blir nevnt. - Det er noen som gjør det, ja. Roper på meg med den stemmen der, og så ler de. På flyplasser og IKEA og sånn. Det er litt sånn: Ehh, sier Kari, og setter opp et stivt smil mens hun ler en stiv latter. - Det er i grunnen bare helt passe artig. Før det igjen var det Tungtvann som rappa «Ho Kari Bremnes e gammel, men slettes ikke fæl. Gi mæ ei helg og æ ska få ho tell å slutt å skjel». Og glam-ironikerne Penthouse Playboys som ville ha henne som gjesteartist på siste julekonsert. - Hvorfor er du så morsom å tulle med? - Mange av sangene mine har jo et alvor i seg. Og alvor for moromenn er jo som sprit for en alkoholiker: helt uimotståelig. Det er risikabelt å lage sanger om menneskelige følelser. Ironi er mye safere, sier Bremnes og så ler hun lenge.- Når noe først er morsomt, så bare er det det. Da kan man ikke snakke seg bort fra det. - Men har du blitt såra noen gang? - Nei, ikke av det der. Det er akkurat litt for morsomt. Men jeg er jo «en uskyld» fra Lofoten.HUN SIER OFTE DET. Nesten alltid faktisk. At hun kommer fra Nord-Norge, fra Lofoten og at det er viktig for henne. Men ellers er hun strengt privat. Hun har to barn, 12 og 16 år, som bor i Oslo. Det er alt. Hun vil ikke komme mellom sangene sine og publikum, sier hun. Kanskje er det derfor hun heller snakker om sommerferien i Nord-Norge. - Sommernatta der nord, sier hun. - Med midnattssola som en blodappelsin inn vinduet, sier hun. Med sin litt slepende og karakteristiske stemme. Som kan virke ja, nettopp, melankolsk, men så er det bare det at Kari Bremnes er litt lei av å bli oppfattet som melankolsk. I et intervju sa hun at hun liker raske biler og hester i galopp. - Ja, jeg tøffer meg så godt jeg kan. Men de fleste har flere personer i seg. Jeg liker å flire. Det er så mye artig i verden. - Hva gjør du når du vil ha det artig? - Jeg snakker med musikerne mine. For eksempel. Eventuelt katta. - Går du på byen? - Nei, det liker jeg ikke. Jeg går mye hjemme hos meg sjøl.- Der har du det artig? - Ja. Eller hjemme hos andre venner da, sier Kari og forteller på spørsmål fra Magasinet at når hun er sint, så blir hun «iskald og grusom». HUN HAR SKREVET en ny sang og nå føler hun seg så lett. - Den handler om sommer. Av alle ting. - Det høres ikke så dypt ut. Ikke noe for tyskere? - Akkurat passe dypt. Jeg er ikke noe sånt sommermenneske vanligvis. Den er så «krevandes». Jeg er mer glad i vår, forventning, eller høst, vemod. Sommeren er liksom her og nå. - Og det liker du ikke? - Det synes jeg før har vært «too much», altså, på alle måter. Når jeg har sett ut av vinduet, har jeg ikke følt meg verdig til å ta imot det. Og så, så sier Bremnes at hun blir stadig mindre opptatt av å skue bakover. Eller framover. - Tekstene mine også, de handler mer om det som er her og nå. - Har du noe skyld i det selv, at du alltid blir oppfattet som så melankolsk og lavmælt? - Ja, selvfølgelig. Egentlig skjønner jeg det veldig godt. For jeg er jo en melankoliker, sier Bremnes. - Og jeg liker veldig godt det kompliserte. Det sammensatte. Jeg har sjelden skrevet en sang om én følelse. - Men den nye sommersangen da? - Kanskje det er min første. TILVÆRELSEN FØR, for lenge siden, var mer hektisk og her og nå. - Jeg jobbet som journalist i ei lita avis på Skjervøy i Nord-Troms. Etter et par måneder sa redaktøren opp, og jeg ble redaktør. Jeg lagde blant annet et temanummer om fiskeoppdrett og skrev flammende ledere om hvor gamlehjemmet skulle ligge. Og jeg likte tempoet, kollegaene. Jeg jobber godt under press. Bremnes tar en pause og ser ut i lufta. - Nå sitter jeg jo aleine hele dagen. Men det er et valg jeg har gjort. Hun skal hjem og pakke. Hun reiser til Tyskland igjen. Men denne sommeren har hun først og fremst vært ute på sin vanlige sommerturné i Norge, kvelden før spilte hun i Porsgrunn. - Er det noen av sommerkonsertene dine som har vært spesielt minneverdige? Kari Bremnes ser tenksomt ut i lufta. - Nei, sier hun, og ser ut som hun forventer en reaksjon. Hun lener seg tilbake og ler. Ler og ler, kanskje i tjue sekunder, en ordentlig sterk og klar trillelatter.- Men jeg gleder meg veldig til å reise til Tyskland. ingrid.roise.kielland@dagbladet.no