Moromor

Som liten var Pernille Sørensen (30) redd for absolutt alt. Nå frykter hun mest døden. Og kronprinsesse Mette-Marit.

- HVOR SLIMPROPPEN ER?

Pernille Sørensen står foran 450 mennesker som har betalt penger for å sitte i mørket, mens sommeren er på snartur tilbake i Oslo. Nå vil publikum ha valuta for pengene. De vil le.

Kledd i helsvart er Pernille tilbake på scenen etter et års mammapermisjon. Det går ikke mange setninger før hun forteller om da hun i en prematur ammetåke fikk spørsmål fra jordmora om slimproppen var gått. Nølende så Pernille på jordmora og sa: «Hvor slimproppen er? Neeei, han jobber hjemme i dag».

Pernille snur seg mot ektemannen, han sitter og vipper på en barkrakk lenger bak på scenen.

Han heter Dagfinn Lyngbø. Ny latter og applaus. Det er lørdag og humorlandskamp mellom Norge og Sverige på Latter. Lagkapteinen Pernille har med seg Øyvind Loven og Dagfinn Lyngbø. Dette er første gang komikerparet viser seg sammen på en scene. Sammen har de kjørt 14,6 kilometer fra sønnen Ludvik hjemme i Sørkedalen og til Aker Brygge. Nok en dag på jobben.

TO DAGER FØR LANDSKAMPEN står Pernille og venter på oss i porten foran det rødmalte huset som ligger på en liten høyde. Det ble bygget i 1926 og har to mål tomt.

Dette er også Oslo, det virker bare ikke sånn. Bort fra kø og støy, inn i skogen på svingete, smale veier med store hull og hestemøkk i veikanten. På tunet til den lille familien står både tilhenger og trillebår. I et av de to anneksene har Pernille planer om å lage et lite atelier for å få malt litt igjen. Bortenfor postkassa står et treskilt som forteller at det er sju kilometer til Kobberhaughytta. Her står også Pernilles kremfarga Mini Clubman parkert, den som har installert ryggesensor etter hun har krasja litt for mange ganger. De har bodd her i to år, og pussa opp like lenge.

Vi rister videre på det som en gang må ha vært asfalt i retning Sørkedalens Landhandel & Kafé.

MAMMA MIA: Etter en minneverdig parodi på kronprinsessen, har Pernille Sørensen vært litt redd for å møte hennes kongelige høyhet. - Jeg har vært i et selskap der Mette-Marit var, og da var jeg litt svett i panna. Foto: AGNETE BRUN
MAMMA MIA: Etter en minneverdig parodi på kronprinsessen, har Pernille Sørensen vært litt redd for å møte hennes kongelige høyhet. - Jeg har vært i et selskap der Mette-Marit var, og da var jeg litt svett i panna. Foto: AGNETE BRUN Vis mer

- Dette blir Ludvik sin skolevei. Den er ganske trygg, bortsett fra syklistene. Her i Sørkedalen er det fire biler og ni tusen syklister.

SØNNEN FYLTE NYLIG ETT ÅR. Fortsatt må Pernille si til seg sjøl at hun faktisk er mor på ordentlig.

- Jeg føler ofte at jeg bare er mamma på lissom. Når jeg ringer til barnehagen og sier «Dette er Pernille Sørensen, mammaen til Ludvik», blir jeg fnisete og tenker at «nå tror de i barnehagen at jeg er mammaen til Ludvik».

- Hvorfor er det sånn?

- Jeg tilhører generasjonen som ironiserte med alt. Ja, jeg vet ironi er ut, men det henger vel igjen, da. Jeg er liksom på utsida av voksenlivet. Det er det samme om jeg sitter på et møte med bedriftsledelse for et firma jeg skal underholde for. Da tenker jeg at «nå tror de at vi sitter i et møte». Det er vel en manglende evne til å akseptere fakta. Jeg håper det tar slutt før Ludvik flytter hjemmefra.

- Hvordan har siste året vært?

- Hva skal jeg si? Jeg har ikke blitt noe smartere eller roligere. Året har vært kjempefint, innmari hyggelig og gøy. Og en helt ny erfaring med det å være sliten. Jeg hadde hørt mange andre småbarnsmødre snakke om det å være sliten, men nå har jeg skjønte at: «å, ja, det var sånn sliten du mente». Nå er Ludvig begynt i barnehage, og det er jo deilig å lese en hel avis uten at noen henger fast i kroppen min. 

PERNILLE SØRENSEN ER OGSÅ KJENT fra humorprogrammene «Melonas», «Løvebakken» og «20 spørsmål». Fortsatt blir hun stoppet på gata for den to minutter lange Mette-Marit-parodien hun gjorde på «Komiprisen» i 2005.

Moromor

«Showets høydepunkt var Pernille Sørensen i rollen som kronprinsesse Mette-Marit», skrev landets største avis dagen etter.

- Jeg har kanskje aldri vært så nervøs som da jeg sto bak sceneteppet med parykk, drakt og hatt. Det var point of no return. Jeg er ikke god på parodier, og tenkte at dette var det mest dustete jeg hadde sagt ja til. Men jeg var så konsentrert på å være slapp, at jeg hørte ikke etter om folk lo. Men det gjorde de heldigvis. Etter den kvelden fikk jeg mange åpningsoppdrag. Jeg har klipt noen snorer, så jeg har nok avlastet Mette-Marit en del.

- Har du møtt kronprinsessen?

- Nei, og det håper jeg å unngå. Jeg har vært i et selskap der Mette-Marit var, og da var jeg litt svett i panna. Det er ikke det, hun virker veldig grei, og jeg tøyser mer med jobben enn med henne. Mitt mål med den parodien var bare å være slapp. Ikke slem. 

SØRKEDALEN ER EI langstrakt bygd nordvest i hovedstaden. Sentrum består av en kirke, et veikryss, en barneskole og den kombinerte landhandelen og kafeen.

Pernille fra Bærum spiser vafler og snakker høyt, fort og varmt om den truede landhandelen som har hjemmebakt eplekake i kafédisken. Med store øreringer og nylakkerte tånegler i sandaler skiller hun seg fra trikotkledde syklister.

- Hvorfor Sørkedalen?

- Jeg har alltid tenkt at jeg ville bo landlig, jeg liker stillongs og turer med termos. Men jeg fikk litt noia det første halvåret at det var så stille. Dagfinn er oppvokst på en gård på Askøy, så for å lokke han til Oslo måtte vi flytte langt ut i gokk.

Moromor

- Savner du ikke bylivet?

- Nei. Det er faktisk innmari deilig her ute, jeg lander skikkelig med en gang jeg kommer hjem. Men klart, det er en viss fare for at Ludvik blir han rare fra dalen som lukter hest og må ta buss kjempelangt for å besøke venner. 

DET ER VISST VANSKELIG å styre unna når det skjer. Artister ender med å lage en sang til sin nyfødte, og journalister skriver uendelig mange spalter om gulp og våkenetter. Andre skriver opptil flere bøker, mens komikere får bokstavelig talt et helt nytt liv i tekstene sine.

- Jeg har alltid hatt en grunntanke om at jeg ikke skal innfri folks forventninger om en typisk kvinnelig komiker som snakker om pupper, mensen og barnefødsler. Men nå har jeg gått rett i fella. Det er bare å innrømme at det kommer en og annen kommentar om smertene ved føding i tekstene mine framover.

Ektemannen Dagfinn Lyngbø var først ute. Hans forestilling «Evolusjon» var sterkt inspirert av sønnens ankomst. Mens frua var i ammetåke, presterte han årets mest kritikerroste show.

- Jeg sa det til Dagfinn «jeg har føda i 12 timer og så skal du være fus med og fortelle vitser om sønnen vår?» Jeg hadde en liten uke med bitterhet. Men nei, da, det der er ikke noe problem. Jeg har aldri sammenliknet meg med Dagfinn.

- Når kommer du med din egen forestilling?

- Jeg skriver og skriver, og tester ting ut rundt omkring i landet. Jeg har en plan, men tør ikke si noe høyt ennå.

DA HAN MØTTE HENNE var Pernille student som drev med standup på si. Nå har de vært sammen i åtte, og gift i to. I begynnelsen holdt de forholdet hemmelig.

- Det var helt bevisst. Jeg var helt fersk i standupmiljøet, og ville ikke bare bli «hu dama til Dagfinn».

- Konkurrerer dere om å være morsomst?

- Ikke i det hele tatt, men kanskje det hadde vært annerledes om vi hadde begynt samtidig? Han har holdt på mye lenger enn meg, og det er bare fint at vi jobber med det samme. Vi har en sær arbeidsrytme, men skjønner hverandres behov og væremåte. Jeg er heldig som har en så flink komiker hjemme.

- Ler du mye av han?

- Det er ingen andre jeg ler så mye av - og med - som Dagfinn. Jeg tror kanskje vi har det morsommere enn en gjennomsnittsfamilie. Har jeg en dårlig dag er det nok at Dagfinn titter fram fra en bokhylle og lager fjollegrimase, eller går dumt ned trappa. Jeg er god til å le, og han er flink til å tulle.

- Ler han av deg?

- Nja, jo, men ikke så mye som jeg ler av ham. Men når han først ler, føler jeg meg dritmorsom.

- Er det nå vi skal snakke om jentehumor, eller er vi enige om å la det ligge?

- Der er vi helt enige, takk. Jeg har fått spørsmål om jenter kan være morsomme i hvert eneste intervju siden jeg begynte med standup for ti år siden. Jeg imploderer hver gang.

Pernille støtter ansiktet mellom håndflatene og sukker, det er nesten så hennes karakteristiske smilehull forsvinner:

- Det ringte nylig en journalist … jeg hadde akkurat levert Ludvik i barnehagen. Han hadde bare gått der i to dager, og jeg følte meg som verdens verste mor da jeg satt gråtkvalt i bilen og fikk spørsmål om kvinner kan være morsomme. Da kom jeg med en kjempelang regle om hvor lei jeg var av det spørsmålet. Så ble det helt stille i telefonen før journalisten ba om unnskyldning.

Altså, sier hun og tar sats:

- Hvem er det som faktisk turnerer landet rundt for fulle hus? Du har Anne-Kat., du har Ingrid Bjørnov … og, og …

- Var vi ikke enige om å la dette være?

- Jo, da. Men samtidig som jeg blir helt matt, blir jeg engasjert. Jeg blir faktisk kjempeprovosert. På samme tid blir jeg ikke provosert.

- Akkurat.

- Ja, jeg vet.

- Hva med debatten om norske komikere som er mer opptatt av sin egen buksesmekk enn krig og fred og sånn?

- Da den debatten dukket opp i sommer var det sånn «Å, ja. Der er den igjen.» Kanskje det er fint å ta opp igjen de samme debattene, sånn at de samme aktørene kan svare som de alltid har gjort.

- Følte du deg ikke truffet?

- Jeg har aldri følt at det er min oppgave å sparke mot toppene. Hvem har sagt at jeg må gjøre det som komiker? Det blir det samme som å si at alle forfattere må skrive krim. Noen komikere snakker om politikk, andre gjør det ikke. 

HER MÅ DET IGJEN minnes om at Pernille er fast deltaker i et program, som med en stor dose velvilje, kan kalles politisk satire. NRK droppa programmet fra vårens sendeskjema, men 13. september er «Løvebakken» tilbake. Ledelsen i Kringkastingen hevdet til og med i forrige uke at det var et folkekrav.

- Det er kjempegøy, og jeg føler nå at publikum endelig i ferd med å oppdage programmet. Det har hatt en litt sein sendetid lørdag kveld, etter «Med hjartet på rette staden», samtidig med «God kveld Norge» på TV 2. Og nå har det seg slik at noen heller velger å se på Dorthe Skappels nakne kjendiser enn politisk satire. Det er ikke vår skyld.

«ÅH, GU KOR PEN HUN ER! Hun kommer aldri til å bli likt blant det kvinnelige publikummet.»

Det var det første komikermanager Elina Krantz tenkte da hun så Pernille Sørensen på scenen. Hun tok visst feil.

- Fordi Pernille overhodet ikke vet hvor flott hun ser ut, har det gått helt fint. Hun er ujålete og veldig bestemt. Pernille har rett og slett baller, sier Krantz.

Mora Marianne forteller en helt annen historie. Om Pernille på sju år som var ekstremt engstelig. Hun var redd for dagen, redd for natta. For å gå på skolen, og for å komme for seint på skolen. Pernille husker det alt sammen.

- Jeg var kjemperedd for alt mulig. Ikke bare for brann, biler og banditter, men på et tidspunkt trodde jeg også at onde personer hadde kledd seg ut som mamma og pappa, og tok av seg maskene etter jeg hadde lagt meg. Hadde jeg tenkt nøye etter, så ville jeg funnet ut at du skal være ganske engasjert som skurk om du skulle kle deg ut som Marianne og Petter Sørensen i Bærum hver dag i sju år.

Pernille ble ni år og var like redd. Da sendte foreldrene henne til skolepsykolog.

- Jeg husker det veldig godt, og det hjalp ingenting. Psykologen kunne be meg om å tegne en brann. Men jeg begynte å grine bare jeg tok fram oransjefarge.

Redningen ble en venninne av mora som var lege.

- Hun hadde hørt om placeboeffekten, og ga meg ei flaske med noen dråper jeg skulle blande med vann. Det var sikkert en eller annen juice, men hun sa det ville virke mot det å være redd for å dø. Etter to dråper slapp frykten taket.

- Og hva lærte du av det?

- It’s all imagination. Jeg er veldig god til å tenke verst mulig scenario, og sliter med litt flyskrekk. Før jeg flyr må jeg tenke at det er bare å gå inn i flyet. Bare sitte der. Lese litt bok. Bare gå ut når flyet lander. Istedenfor å tenke at nå går jeg inn i flyet og så skal vi styrte.

- Om du tenker verst mulig utgang, hvorfor i all verden valgte du å bli komiker?

- For det har jeg kontroll på. Om ingen ler, har jeg mulighet å fortelle en annen vits. I et fly har jeg null kontroll på hva som skjer foran hos piloten.

- Hva er din verste opplevelse på scenen?

- Jeg har fått spørsmålet før hos Fredrik Skavlan, og da svarte jeg Husnes. Etter det tror folk på Husnes at jeg hater Husnes, men det gjør jeg altså ikke. Husnes er et fantastisk sted. Men på denne ene jobben var det en gjeng jenter som satt helt fremme og var så fulle at de datt av barkrakkene og veltet flere bord. Da er det vanskelig å fortsette. Men det har skjedd verre ting på Husnes. Tommy Steine ble bitt i pungen. 

DET VAR ALDRI MENINGEN å bli komiker. Pernille, som er eldst av to søstre, var flink på skolen, flink på piano, flink å male, flink å tegne, flink på ski, og en ivrig speider. God til å seile og brukbar i tennis. En beskyttet oppvekst i Bærum der det ikke var vanlig å dagdrømme om å bli komiker.

- Jeg ser at jeg nok tilhørte et snobbete miljø. Jeg vokste opp og tenkte at det var vanlig å ha hytte ved sjøen og hytte på fjellet. Og jeg var sur fordi vi bare hadde en båt med fire hester på hytta. Seinere skjønte jeg at mange bare har kano.

- Eller ikke hytte i det hele tatt.

- Ja, det også. Men jeg er vokst opp i en veldig nøktern familie, altså. Vi måtte jobbe for pengene, og fikk ikke alt vi pekte på. Mamma er lærer, pappa er sivilingeniør og jobber i Statkraft. Jeg hadde mange venninner i merkeklær som var rene og pene, men jeg følte meg alltid veldig klumpete og smulete i den gjengen. Etter videregående flyttet jeg til Trondheim for å komme litt bort fra Bærum. 

I TRONDHEIM TOK HUN EN særdeles god cand.mag. i stats- og medievitenskap. Planen var å bli en politisk journalist. Men i sin teaterflagrende periode med svarte klær og mørk leppestift, debuterte hun med standup på studentteatret. Siden 2000 har hun levd av å være morsom.

- Når skjønte du at yrkestittelen din var komiker?

- Jeg tok mine siste vekttall da vi spilte inn første runde av «Melonas». Men det har tatt tid å tenke at dette faktisk er jobben min. Komiker, liksom? Det virker så useriøst. Spesielt når jeg skal fylle inn ulike skjema. Yrke: Komiker. Da blir det litt rart å gå videre og svare på spørsmål om ulike sykdommer i familien. 

PERNILLE SØRENSEN OG DAGFINN LYNGBØ lever av sin egen popularitet, men har likevel valgt å takke nei til hyppige besøk på den røde løperen og familiebilder på glanset papir.

- Det er verdens enkleste ting å si nei til Se og Hør, Her og Nå, og alt det der. Det var en pussig debatt i fjor der en del kjendiser mente at de til slutt ble så lei av maset til Se og Hør at de stilte opp for betaling. Er det ikke bare å si nei?

- Men jeg er nok heller ikke så veldig interessant, jeg ligger nok mer sånn i midtsjiktet. Det mest spektakulære jeg har gjort er å ha vist en ørliten pupp på tv i «Melonas». Da vi flyttet til Sørkedalen trykket Se og Hør et bilde av naboens hus. Så mye jobber de for å finne ut hvor vi bor - og det gjør meg ingenting.

OG LANDSKAMPEN? Konkurransen er enkel. Først får en av de norske komikerne mikrofonen i ti minutter, deretter en av de svenske. Applausen til publikum avgjør hvem som vinner duellen. Norge vinner knepent, og Pernille gikk seirende ut av duellen sin og følte dette etter kampen:

- Det var godt å se at vitsetrening i høydehus ga avkastning, og at vi klarte dette uten at noen på laget dopet seg. Jeg føler at min mann og jeg ga alt for Norge. Og Sørkedalen.

kbb@dagbladet.no

LILLE PERNILLE: - Nå som jeg har fått Ludvik synes jeg det er helt ko-ko å se på dette, at mamma og pappa har kjent meg helt siden jeg var liten.
FØRSTE SKOLEDAG: - Jeg står livredd i arvekjole. Søsteren min (midten) koser seg verre, mens jeg gikk med beveleppe hele dagen. Eller hele det første året, egentlig.
KONFIRMANT: - Veldig glad i min søsters uttrykk her. Og min fars beinstilling. Mors briller er heller ikke dumme.
RUSS -96: - Dette er vel den 17. mai-en jeg husker minst fra. Artig hatt. Kan se ut som vi har meksikansk aften.
«MELONAS»-DRØM: - Selvfølgelig måtte vi lage en drillpikesketsj for å få gå med duskehatt og hvite skinnstøvletter. Det er fordelen med å skrive selv.
RORBUA NESTE: - Et veldig tidlig forsøk på Mossa-karakteren.
PARODIPRINSESSE: Pernille Sørensens Mette-Marit-parodi blir fortsatt husket som et høydepunkt fra «Komiprisen» på NRK i 2005.
EKTE MOROFOLK: Pernille Sørensen giftet seg med Dagfinn Lyngbø i Gamle Bergen i 2006.