Mors kamp

Nina Berg (62) fikk aldri vite hva legene og psykologene gjorde med sønnen da han ble psykisk syk. Heller ikke etter at han tok livet sitt.

NINA BERG (62) HADDE en sønn som het Helge. Høsten 1992 ble han psykisk syk. Fire år seinere tok han sitt eget liv på sykehuset, der han var innlagt for femte gang.I drøye fire år kjempet Nina med behandlingsapparatet for å få informasjon om sin sønns sykdom og hvordan hun skulle forholde seg til ham. Det fikk hun ikke.{ndash}Familien opplevde Helges psykiske sammenbrudd som en katastrofe. Alt kom ut av kontroll. Vi kjente ham ikke igjen. «Dette må være min skyld, jeg er jo mor,» tenkte jeg og lurte på hvordan jeg best mulig kunne hjelpe ham. Det burde være en selvfølge at familien blir møtt med respekt, medfølelse og vanlig høflighet når den ber om råd og informasjon fra behandlingsapparatet. Min historie viser noe helt annet, sier Nina.«EN DAG SKAL VI skrive bok sammen, mamma. Jeg kan skrive om hvordan det er å være 20 år og psykiatrisk langtidspasient, og du kan skrive om hvordan det er å være moren min.»Helge fikk aldri skrevet boka om sitt liv. Nina skrev «Blåmann». Ei bok om hvordan det er å være moren til Helge og om hvordan det var å være Helge. Boka kommer ut denne uka.{ndash}Dette er min versjon av hva som hendte. Min sorg, mitt sinne mot behandlingsapparatet og mine spørsmål. Skjønner ikke behandlingsapparatet at det er familien som blir sittende igjen med sorgen og skyldfølelsen når man opplever avvisning?Det er ikke oppgitt i boka hvilket sykehus Helge var på. Nina ønsker å sette søkelyset på systemet, ikke på et enkelttilfelle.{ndash}Dette er ikke en enestående historie, sier Bjørg Njaa, leder for Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri. {ndash}For mange pårørende er livet en utmattende kamp for å få hjelp. Opplevelsen av ikke å bli hørt og følelsen av å bli avvist av behandlingsapparatet er typisk blant våre medlemmer. Positive erfaringer er dessverre unntaket. Negative holdninger fører til merbelastning for mennesker som allerede er i en fortvilet situasjon. Det er viktig at Bergs bok kommer nå.SOMMEREN 1992 fylte Helge 19 år. Fotografering og skriving var blant hobbyene. Studenttilværelsen ventet og han gledet seg til at livet på egen hånd skulle starte. Sånn så det ut for Nina. Men etter et fotokurs på høsten, forandret alt seg.{ndash}Hva som skjedde der og hva det utløste, kan jeg ikke forklare. Helge ble forandret. Plutselig en dag fortalte han at han skulle slutte med studiene og flytte hjem. Det måtte skje med en gang. Han skulle bli kunstfotograf, og måtte selge alt han eide for å finansiere dette. Bare kunsten kunne redde ham.I kaoset satt Nina og lurte på hvor hennes fornuftige sønn hadde tatt veien. Helge viste tegn til depresjon. Han stengte seg inne, snudde døgnet og sov minimalt. «Ekte kunst skapes i galskapens grenseland,» gjentok han stadig.Det endte med innleggelse på psykiatrisk sykehus i mars 1993. Både familien og legen hans var redde for at han skulle ta sitt eget liv hvis han ikke fikk behandling for depresjonen.{ndash}Blir jeg satt på glattcelle? Får jeg elektrosjokk? Hvorfor faen gjør dere dette mot meg? Helge hadde tusen spørsmål. Vi hadde nesten ingen svar. Bare sorg og redsel.NINA VILLE HA INFORMASJON om sykdommen, om behandlingen, om hva som skjedde med sønnen hennes. Hun ble møtt med ordet taushetsplikt.{ndash}Taushetsplikt handler om grunnleggende tillit og er enormt viktig for forholdet mellom pasient og behandler. Men jeg ba aldri noen om å avsløre hemmeligheter om Helge. Jeg har min fagbakgrunn innen sosialpedagogikk og tenkte at behandlingsapparatet ville ha interesse av å prate med meg. Jeg kjenner Helge, jeg kunne fortelle om bakgrunnen hans, om det som hadde skjedd det siste halvåret. Når de ikke tok seg bryderiet med å se hvordan familien fungerer, mener jeg de kastet vrak på en viktig ressurs. Dessuten ville jeg ha råd om hva jeg kunne gjøre for sønnen min. Det første møtet med en lege, endte i kommentaren: «Ja, dette var jo en forferdelig suppe.» Verken møtet eller informasjonen Nina ga, ble noen gang journalført.{ndash}Jeg kjente meg redusert til en primitiv mor, en som bare er brysom og blander seg inn i ting hun ikke har greie på. «Gå hjem og slapp av,» sa folk til meg. Hvordan kunne jeg det? Helge var på sykehuset i tre uker. Han ble ikke tilbudt behandling i form av medikasjon. Legen som hadde ansvaret for ham, reiste på kurs og var fraværende mesteparten av tida.HELGE SKULLE BLI innlagt fire ganger til i løpet av de neste tre åra. Tvangsinnlagt.{ndash}Det gjør noe med et menneske når man er syk, og de som kommer for å bringe deg til sykehuset, er politiet. Helge var psykotisk, men ble behandlet som en kriminell. Han ble påsatt håndjern og fraktet av gårde i politibil. Jeg håpet i det lengste at han ikke ville huske noe. Han husket alt. Dagen etter kom naboen og lurte på om Helge var arrestert. Når en person skal tvangsinnlegges, må det i hvert fall foregå med ambulanse og helsepersonell til stede. Møtet med behandlingsapparatet må handle om tillit og respekt, hvordan kan ellers man forvente et godt forhold videre?Helge rømte fra sitt andre sykehusopphold etter få uker. Han følte seg nedsløvet og passivisert av medisinene, skrev et brev til fylkeslegen og ba om å få omstøtt vedtaket om tvangsmedisinering. Fylkeslegen tok anken til følge, og anbefalte sykehuset å bruke tid på å informere og motivere Helge. Ingenting skjedde.Nina satt tilbake med angsten. Hva med faren for selvmord? I Helges journal har avdelingsoverlegen skrevet svaret hun ga to bekymrede foreldre:«...Jeg forsøker å berolige dem med at hvis han virkelig mener dette på alvor, så er det ingen som kan forhindre ham i å gjennomføre det forsettet, og jeg gir det rådet at far skal føle seg rolig i forhold til det, slik at det ikke iverksettes noe {lsquo}vakthold\'.»{ndash}Verst var avmaktsfølelsen jeg kjente i forhold til å ha havnet i en situasjon jeg ikke mestret. Til slutt gråt jeg hele dagen. Den berømmelige veggen rykket nærmere, og jeg forsto at nå trengte jeg hjelp.Nina tok kontakt med psykiater Finn Skårderud. Han ble et av hennes viktigste støttepunkt framover.{ndash}Det burde være et apparat som ivaretar nær familie i sånne situasjoner. Mitt selvbilde som mor var i ferd med å gå under, og jeg trengte hjelp. Når du går i terapi er det lov å være totalt egosentrert. Det er ingen skam å søke hjelp. Jeg har heller aldri skammet meg over å ha en psykisk syk sønn.PROFESSOR DR.PHILOS. Arne Holte ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo hevder at pårørendearbeid i norsk psykisk helsevern nesten utelukkende er rettet mot pasientens behov, bare unntaksvis mot de pårørende. Han mener at familien har krav på forståelse, informasjon, hjelp og respekt, og dette er bakgrunnen for et forskningsprosjekt han nå leder. {ndash}Det viktigste er kanskje at søkelyset settes på den store omsorgsinnsatsen som gjøres av mange familier. Hittil har det vært lite anerkjennelse å få. «Belønningen» har heller vært sosial isolasjon, økonomiske problemer og helseproblemer, sier han.{ndash}Jeg fikk stadig høre at det var sykehuset og pasienten som hadde ansvaret for behandlingsopplegget. Dette hadde ikke jeg noe med. Likevel var det jeg som fikk ansvaret for Helge da han ble skrevet ut og legen hans reiste på ferie, sier Nina.{ndash}Den siste sommerferien med Helge var svært dramatisk. Helge ville kutte ut medisineringen og nektet å kontakte legen da han ble dårligere. De hadde en avtale, fikk jeg høre. Jeg skrev brev til legen og fortalte om mine bekymringer. Brevet ble aldri besvart. Helge ble psykotisk. «Forbannede ansvarsfraskrivende legeherk!» tenkte jeg. Hvorfor hadde de ikke hørt på meg? Jeg visste at dette kom til å skje. De burde visst det bedre enn meg. Håndjern og politibil ble nok en gang løsningen. Helge hadde sår i panna etter slåsskamp med politiet.{ndash}«Den stakkars ungen min. Hvordan kan du noen gang tilgi meg?» tenkte jeg. Hvordan kan jeg noen gang tilgi dem som skulle hjelpe, men som sviktet oss?NINA BOR I Elverum. Hun blar i journalene hun fikk ut da hun sendte en klage til fylkeslegen.{ndash}Jeg var mest sjokkert over alt som ikke sto. Det står kanskje åtte setninger om hvem Helge var som frisk. Resten var sykehistorie. Psykologen han hadde i to år, har ikke skrevet inn noe {ndash} og da jeg spurte ham om hvorfor, var svaret: «Jeg har slutta med det».I løpet av den tida Helge var innlagt ved sykehuset, var han pasient ved fire forskjellige avdelinger. Nærmere 20 forskjellige leger hadde gjort vurderinger og tatt avgjørelser om behandlingstiltak. Hvordan kan man da forsvare en så mangelfull journal?Nina la saken fram for fylkeslegen som klagesak.Avdelingsoverlegen på sykehuset mente at de i etterpåklokskapens lys kunne ha gjort ting annerledes. Behandlende overlege kunne ikke finne at det var begått alvorlige feil. Fylkeslegen mente at kommunikasjonen med de pårørende burde vært bedre. Og at det var kritikkverdig at Helges psykolog ikke hadde skrevet sine vurderinger i journalen.{ndash}Likevel konkluderte fylkeslegen med at alt hadde gått medisinsk forsvarlig for seg. Jeg sendte klagen videre til Statens helsetilsyn, sier Nina.Nøyaktig to år etter Helges død, kom svaret: Helsetilsynet anså saken for avsluttet.HELGE BLE 23 ÅR gammel. 9. oktober 1996 tok han sitt eget liv, innlagt på sykehusets akuttavdeling. rannveig.korneliussen@dagbladet.no

<B>Skrev bok:</B> Nina berg kommer denne uka ut med boka «Blåmann». Den handler om sønnen Helge og familiens møte med psykiatrien.
<B>Blå toner:</B> - Helge var en Blåmann. Han var glad i musikk, spilte litt piano, men mest gitar. Og blues var hans yndlingsmusikk, sier Nina. Over pianoet henger en tegning av sønnen hennes, laget av Marit Hjorth Høivik.