Mot normalt

Han har høyere intelligens enn Albert Einstein. Hvorfor sitter da Jola Sigmond (64) og lager nøtter for tabloidaviser?

Jag har förberedat mig lite grann, sier Jola Sigmond. Han kommer nok en gang distré ut på balkongen, og denne gangen har han noen papirer i sine flekkede hender. Han har et forslag om hvordan intervjuet kan legges opp, sier han. Han har gitt mange intervjuer opp gjennom åra, så for ham er det ingen stor sak. Men nå ønsker han at «vi til sammans skal gjøra en jättebra intervju».

– Et intervju som er så bra at alle journalister i Norge kommer til å si: «Aaahh, han Opedal kan skrive.» Og dersom du har samme ambisjon …

– Absolutt!

– Da arbeider vi for det. Hvilken stil vil du legge intervjuet i? Humoristisk, seriøs, filosofisk eller psykologisk?

– Kanskje et humoristisk, filosofisk og psykologisk intervju med et snev av alvor?

– Mycket bra svar, sier Jola, og det må innrømmes at det føles godt å få ros av Skandinavias mest intelligente mann. Han holder opp arket hvor han har notert ned stikkord med kulepenn.

– Her har jeg lagt opp intervjuet lineært med de viktigste stasjonene i mitt liv. La oss gå gjennom dem, men først – skål!

Vi er i Montreux, og vi sitter på balkongen til Jola Sigmonds lille ettromsleilighet med utsikt over Genèvesjøen. Det er oktober, det er mildt og klokka er noen minutter over elleve om formiddagen. Nå hever Jola glasset til skål for tredje eller fjerde gang. Det er hans forslag at vi skal drikke brennevin, og når en slik intellektuell kapasitet finner det forsvarlig å drikke alkohol en tirsdag formiddag, ja, da er ikke jeg i posisjon til å protestere. For dette er altså mannen som har en IQ på svimlende 192, mannen som har ergret og gledet Magasinets lesere i åtte år med sine ukentlige IQ-oppgaver. Hvordan fortsetter serien, hvilket tall skal stå i trekanten, hvilken figur passer i midten, ja, vi vet alle hva disse oppgavene går i. Der sitter vi hver lørdag og forsøker. Vi tenker. Vi grubler. Tall, symboler og figurer flyter foran øynene, inntil vi resignert eller tilfreds snur Magasinet og plasserer oss over eller under gjennomsnittet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå tar han nok en sup sveitsisk urtebrennevin, setter glasset på rekkverket, og begynner å lese opp punktene i det lineære intervjuet. Nå skal det først opplyses at Jola Sigmond snakker svensk med markant østeuropeisk aksent. I tillegg kommer ordene i rykk og napp, stykket opp av en rekke eh, øh, ah og så videre.

– Jag blev født i Ungarn under krigen, øh … min far var politisk … ah … aktiv, stalinisme, opptøyene i øh … 1956, øh … jeg fikk ikke lese ved universitet, øøøh … utdannet meg til grafiker …

– Ikke så fort!

– … min far kom i fengsel, fikk amnesti etter internasjonale protester, jeg begynte å studere matematikk, flyktet fra Ungarn, kom til Italia, siden Sverige, siden tilbake til Italia, åpnet diskotek, spilte inn en tysk film …

– Men …

– ... tilbake til Sverige, leste ved universitetet i Lund, ble programmerer, studerte arkitektur, fikk mine sønner Christopher og Mischi, arbeidet som arkitekt i Kenya, tilbake til Sverige, min tredje sønn Theodor fødes i Lund, min datter Ewa i Stockholm, begynte med kurs, formann i Mensa, IQ-nøtter, øøøh … flyttet til Montreux, åååh … och nu sitter vi her. Skål!

La oss begynne med navnet. Han ble døpt Gyula Zsigmond, men forsvensket det til Jola Sigmond da han kom til Sverige som flyktning i 1967. O-ene skal for øvrig uttales som i Ola. Sin første IQ-test tok Jola Sigmond i Ungarn.

– Jeg var 17 år, og noe utilpass på skolen. Jeg stilte for mange spørsmål og ble sendt til en psykolog og måtte der ta en test. Jeg syntes oppgavene var åpenbare og enkle, sier han. Han skåret selvsagt skyhøyt.

– Du har sagt at intelligens er et verktøy?

– Ja, just det. Som en kniv, for eksempel. Men så spørs det hvordan man anvender denne kniven. Man kan skjære brød, operere mennesker, lage skulpturer eller drepe noen.

– Og så finnes det sløve kniver og hvasse kniver. Og du er en hvass kniv?

– Ja, og jeg mener at alle kniver kan bli hvassere om man bare vil. Hvert eneste menneske har en enorm kapasitet, men de anvender den ikke. Mennesker som for eksempel er født uten armer, blir meget dyktige til å bruke føttene. Det potensialet har vi alle, men vi har ingen motivasjon til å trene opp våre føtter. Og slik er det med hjernen også. Et enormt potensial, men vi er ikke motivert til å trene den opp. Og det viktigste budskapet som må komme fram i denne artikkelen, er at vi alle sitter på en gullgruve, men det behøves hardt arbeid for å komme til det. Man må løfte på stjerten.

– Og hva er gullet?

– Vi har alle iboende talent og mulighet til å leve et fullkomment rikt liv. Det er som jeg sier på mine kurs: Hvordan begynte våre liv? Fem hundre millioner spermier gikk ut, og av dem var det én som hadde ambisjonen og sa: «Slipp meg fram. Jeg vil leve videre.» Det var spermier som sa: «Nei, jeg tror ikke på at det er noe egg der framme.» Og andre sa: «Jeg gidder ikke dette her.» Men den som var raskest, sterkest og mest målbevisst nådde fram. Og det var deg! Av fem hundre millioner spermier vant du. Og da spør jeg: «Hvor er det blitt av dine ambisjoner, din styrke, din fart og dynamikk?»

– Nei …

– Og det er presist hva de svarer: «Neiss, jeg synes det er greit å være middelmådig». Men vi kan alle få det bedre. Det betyr ikke at alle kan vinne nobelpriser eller bli musikere, men vi kan alle nå mye lenger. Man er sin egen lykkes smed.

Mens vi er inne på dette med IQ, må vi legge til Jola Sigmonds sterke skepsis til hvordan skolen ivaretar våre potensial.

– Problemet med skolen er at den lærer oss alle å tenke likt. Potensielle nobelprisvinnere kommer inn i skolen, men så blir de tilpasset. De blir klubbet ned, akkurat som man klubber ned disse froskene på tivoli. Etter ni år kommer de ut som nyttige skruer i maskineriet. Som another brick in the wall.

– Men skolen funker for de fleste av oss?

– Det er fordi mennesket tilpasser seg systemet. Vi blir født som originaler, og dør som kopier.

Han fyrer opp en sigarett. En slik bitte liten, tynn minisigarett.

– Å røyke er vel ikke særlig intelligent?

– Nei, jeg vet. Det er bare i mycket høytidelige tilfeller at jeg tar noen sigaretter. De er meget spesielle, svært tynne og filteret gjør at det bare kommer luft gjennom. Vil du ha et glass til?

– Nja. Jeg tror jeg venter litt. Men ta et, du?

– Nei, så törstig er jag inte.

– Hva er det første du kan huske?

– Formodentlig er det at jeg var i et slags bomberom. Et rør var gått i stykker, det var vann på gulvet. En kvinne ber. Og imellom drønner det i fallende bomber, det skaker i gulv og vegger.

– Da var du halvannet år?

– Noe sånt. Jeg har forsøkt å huske da jeg ble født, men det klarer jeg ikke.

Hans far var jurist og statsviter, og engasjerte seg politisk for bondepartiet. Han ble fengslet og hans sønn Jola fikk ikke studere. I stedet ble han grafiker. Høsten 1966 flyktet han fra Ungarn. Han var 23 år gammel, og etter to uker sto han i grensebyen Gorizia ved Italia. Han forteller detaljert og lenge om den dramatiske natta til onsdag 6. oktober 1966, da han klarte å komme seg over til Vesten.

– Du kan ikke ane den lykken jeg følte da jeg så det første italienske gateskiltet. Det var himmelen.

Han havnet i en flyktningleir og seinere i Sverige.

– Det var tre årsaker til det: Jeg ville egentlig til USA, men mine foreldre hadde bedt meg om å bli i Europa. Det var den ene. Den andre var at det kom en svensk komité som sa at Sverige var glad i utlendinger. Det viste seg å ikke være helt sant, men ...

– Og den tredje?

– Den tredje årsaken var at mine barn, som ennå ikke var født, men levde i en fjerde dimensjon, skjønte at dersom de skulle komme til en tredje dimensjon, måtte de få til en genkombinasjon som stemte. Så de hjalp meg.

Nå skal det sies at han ler når han sier det.

Jola Sigmond fortsetter å utdype sitt lineære skjema, som ikke er helt lineært, fordi han faller stadig inn i digresjoner som gjør det vanskelig å følge ham. I den ene setningen er han dataprogrammerer Sverige, i den neste diskjockey i Italia, siden arkitekt i Kenya, deretter arkitekt i Stockholm. Han gifter seg, og skiller seg.

– Jeg har fire barn, fantasiløst nok, med samme fru. Etter 29 år var interessen, gløden og ilden forsvunnet, og i 1996 flyttet jeg fra min familie og begynte et nytt liv. Mine barn var da 22 år, 20, 12 og 10 år.

– Det var da dramatisk?

– Nei, det var en prosess. Jeg har hatt tre store oppbrudd i mitt liv. Det første da jeg flyktet fra Ungarn, det andre da jeg flyttet fra min kone og det tredje da jeg flyttet hit til Sveits.

– Hvorfor flyttet du hit?

– Jeg levde i en slags sjablong. Det ble ingen utvikling, bare repetisjoner. Jeg trengte utfordringer, og tenkte: Hvordan klarer jeg meg under helt nye forutsetninger? Nytt land, nytt språk, nye utfordringer. Og så bor Birgitta her.

Birgitta er svensk, psykolog og har bodd i Montreux i 20 år.

– Min elskede og jeg har de samme interesser. Våre tankeganger er veldig kongruente …

– Kongruente?

– Sammenfallende. Vi kompletterer hverandre.

I Magasinet kan vi hver uke lese at Jola Sigmond har Skandinavias høyest målte IQ på 192.

– Når tok du den testen?

– Det kan ha vært i 1989 eller der omkring, sier han.

– Hva følte du da?

– Jeg ble ikke lei meg, men jeg tenkte vel bare: Sånn er det. Men det jeg gjerne vil skal komme fram i intervjuet, er at jeg tar ikke dette med høy IQ på alvor. Jeg er verken skamfull eller stolt over det. Man kan ha verre titler enn Skandinavias mest intelligente. Eller hur?

– Absolutt. Men samtidig må det være litt belastende?

– Det er klart at folk møter meg med visse forventninger, men det tar ikke mange minuttene før de blir kjent med min sjarmerende natur og forstår at jeg ikke bruker min høye IQ som en klubbe til å slå ned dem.

– Men det er noe jeg lurer på. Med så høy IQ: Hvorfor snakker du ikke bedre svensk?

– Vet du hva som er rart? Når jeg drømmer, drømmer jeg på perfekt svensk. Når jeg tenker, tenker jeg på perfekt svensk. Men hvordan har det seg at min perfekte svensk ikke kommer ut verbalt?

– Har du noen forklaring?

– Antakeligvis fordi jeg tror at jeg ikke vil klare det. For det hender at jeg har tatt noen drinker, og plutselig snakker jeg perfekt svensk. Men det kan også skyldes latskap. Hadde jeg tatt noen timer med en talepedagog, ville det nok blitt mye bedre. Men så tenker jeg: I tropene mistet jeg mine pigmenter. Før var dette min farge, sier han og peker på en brun flekk på armen.

– Jeg har en hudsykdom som gjør at pigmentene forsvinner. Det begynte ytterst på fingertuppene på Barbados i 1973. Gjennom åra krøp det langsomt opp over armene, og da det kom til ansiktet, sa noen at jeg måtte bruke kremer for å skjule det. Men det ville jeg ikke. Det ville ikke være meg. Så derfor sier jeg: Det finnes hvite mennesker, det finnes svarte mennesker og så finnes det noen flekkete mennesker. Jeg er en av dem. Og slik er det med mitt språk også. Det er flekket, men begripelig.

Vi har gått utendørs. Vi rusler langs promenaden, og mens vi går der ved sjøen, forteller Jola at han snart skal skaffe seg en robåt. Han husker fra oppveksten i Budapest der de stadig var på Donau og rodde. Han snakker om politikk, og sier at politikk og intelligens ikke hører sammen.

– Dersom en person som er intelligent blir politiker, må han etter en stund bli dum. Jeg har bodd i seks ulike land og sett utallige politiske debatter, og aldri, aldri, aldri, aldri har jeg hørt en politiker si til motstanderen: «Nei, det du sa der, har jeg aldri tenkt på. Jeg skifter standpunkt.» Selv om man skjønner at man har feil, fortsetter man diskusjonen, og det må man, for ellers blir man stemplet som en Judas av sine egne. Nei, en politiker vil alltid blokkere seg fra å komme til den ubehagelig tilstand av forståelse.

Og Jola Sigmond forteller om sitt idealsamfunn der alle får bestemme hva skattepengene skal brukes til, og så ta ansvaret.

– Om det da ikke blir penger til sykehus og skoler, så må folk selv ta ansvaret for det. Jeg tror det ville føre til større bevissthet om nødvendigheten av å betale skatt, sier han. Selv definerer han seg som en rojalistisk anarkist. «Alle får bestemme, alle får være konge.» Og så spør han uten foranledning om hva jeg tror om livet etter døden.

– Jeg vet ikke. Hva tror du?

– Jeg tror at det blir presis som man vil. Universet er uendelig og det er rom for alle. Det finnes et sted for muslimer, et sted for kristne, det finnes et Valhall, det finnes evige jaktmarker for indianere og vil man reinkarneres, så blir det så.

– Tror du på Gud?

– Ikke som en skjeggete gubbe. Men jeg tror ikke at vi er de mest intelligente vesenene i universet. Vi vet ikke, men kan ane at det er noe større.

– Men du, Jola?

Vi hadde satt oss på en restaurant ved sjøkanten. Vanligvis spiser Jola bare en yoghurt midt på dagen, men nå hadde han lagt i seg en grønn salat og en pils. Han satt i sola og forsøkte å få en gråspurv til å spise brød av hånda si.

– Ja, sa Jola.

– Jeg må vedgå at jeg sliter litt med de der IQ-oppgavene dine.

– Ja vel?

– Det er ikke alltid jeg får til de vanskeligste oppgavene. Faktisk aldri, tror jeg. Men nummer to får jeg til. Av og til, men ikke alltid.

– Nei? Du har kanskje ikke tålmodighet?

– Nja. Jeg vet ikke. Det er ikke alltid jeg får til den letteste engang.

Stille. Jola tenner en sigarett.

– Kanskje du bør begynne å trene?

– Men om jeg trener, så blir jeg ikke mer intelligent?

– Jo. Trener du, vil du få et bedre resultat.

– Ja, men det betyr ikke at jeg er mer intelligent?

– Jo. Ved å løse slike oppgaver, oppdager du bakenforliggende tankestrukturer. Du lærer deg å tenke annerledes, angripe problemer fra nye innfallsvinkler. Og klarer du å overføre denne tankegangen til andre sider i livet, så oppnår du noe.

Stille.

– Men kan jeg ha høy IQ, selv om jeg ikke klarer å løse oppgavene dine?

– Det beror på definisjonen av IQ. Jeg har truffet mennesker i Kenya som overlever på savannen i seks måneder med tre kuer. Som finner mat og vann, og som vokter kuene mot ville dyr. Jeg ville dødd etter fire dager. Selv om det mennesket ikke kan en bokstav, så har han en skarp kniv i sitt miljø.

Jola Sigmond spør om jeg har sett siden på Internett hvor en rekke historiske personer har fått sin IQ estimert. Det er Beethoven, Mozart og Leonardo da Vinci, det er Adolf Hitler, Albert Einstein, Bill Gates og Jola Sigmond. Nå skal det raskt anføres at de der opererer med en annen skala enn vi gjør i Skandinavia. For IQ kan måles i Celsius eller Fahrenheit, for å si det sånn.

– På den lista står jeg oppført med 161 og Einstein med 160. Så det er OK, sier Jola og smiler.

– Men da jeg leste den lista over alle de berømte mennene som har skapt symfonier og relativitetsteorien, da tenkte jeg: Her sitter Jola Sigmond med 161 i IQ og lager nøtter for tabloidaviser. Og da er mitt spørsmål: Har du forvaltet ditt talent?

– Det er et mycket bra spørsmål. En egenskap er først interessant om man anvender den. Om man ikke anvender den, er den meningsløs. Hvis du er sterk og ikke gjør noe med din styrke, hva er da poenget med å være sterk? Og da kan man stille det filosofiske spørsmålet: Hva er det man lever for? Hva er meningen med tilværelsen? Og jeg har funnet ut at det materielle er en blokkering for ens utvikling, sier han, for så å snakke i vei om helt andre ting.

– Men til spørsmålet: Har du forvaltet ditt talent?

– La meg svare slik: Jeg holder på. Jeg har tre oppfinnelser, hvorav en er kommersiell, en er allmennyttig, og den tredje er allmenn-allemenn-allmennyttig.

– Du vil sikkert ikke si hva det er?

– Nei, men jeg kan antyde. Før i tida hadde man utedass, og alle tenkte at bedre enn dette kan vi ikke få det. Så fikk man vannklosett innendørs, og det ble en voldsom standardøkning. På samme vis har vi fått kjøleskap, frys, oppvaskmaskin, mikrobølgeovn og så videre. Og min oppfinnelse ligger helt i tida, og når den kommer, vil alle si: Jeg fatter ikke hvordan vi kunne leve uten.

– Du må si litt mer enn det?

Han smiler, nøler, sier:

– Det vil jeg ikke. Vent og se.

hop@dagbladet.no

NØTTEGENERALEN:</B> Ved skrivebordet i Montreux skaper Jola Sigmond hodebry for Magasinets lesere.
Mamma: Danica med sønnene Jola og lille Csaba.
Far: Jola på badetur i innsjøen Balaton med far og lillebror.
Storfamilen: Zsigmond-familien i Ungarn. Jola står i midten bakerst.
Kjæresten: Jola med kjæresten Birgitta. Hun er psykolog og har bodd i Montreux i 20 år
BRØDRENE: To Mensa-presidenter, i Sverige og Ungarn, tar form.