Mot strømmen

Kjersti Strømmen (38) er blitt arrestert av kinesisk politi og holdt som gissel av filippinsk gerilja. Hjemme i Norge kjeder hun seg.

- KINA ER EN TÅLMODIGHETSPRØVE, sier Kjersti Strømmen. Hun sitter på kinarestaurant i Oslo, med et rutinert grep om spisepinnene. I fire og et halvt år har hun vært NRKs Asia-korrespondent, stasjonert blant tretten millioner kinesere i Beijing. Hennes etterfølger, Philip Lothe, er på plass, men Strømmen klarer ikke å flytte hjem. Hun har bestått tålmodighetsprøven og trives kjempegodt i den kinesiske hovedstaden. Nå er hun på ferie i Norge før hun reiser tilbake til Kina igjen.{ndash}Jeg har tatt permisjon fram til nyttår. I høst skal jeg være i Beijing og bare ha fri. Lære språk, reise og gjøre alt jeg ikke har hatt tid til i jobben som korrespondent. SOM UTENRIKSKORRESPONDENTER flest kommer Kjersti Strømmen med bok. Hennes heter «Tatt av Asia» og er en samling av korrespondentbrevene og reportasjene hun har sendt hjem. {ndash}I Kina går du først på trynet, du blir gul og blå før du skjønner hvordan ting fungerer. Og det er da det blir gøy. Jeg vet ikke om du fikk med deg at jeg ble arrestert i sommer?{ndash}Hva hadde du gjort?{ndash}Jeg hadde dekket en demonstrasjon, ble tatt inn til avhør og måtte skrive under på tilståelse. I Kina må du søke om tillatelse tre dager på forhånd før du intervjuer folk, og det hadde jeg selvfølgelig ikke gjort. Da ville det vært umulig å dekke en demonstrasjon. Men nå hadde jeg vært der så lenge at jeg skjønte kodene. Jeg kunne kommunisere med politifolkene. Selv om Kina er et strengt samfunn, leker kineserne seg ofte fram til løsninger på problemer. De bruker mye humor og spill. {ndash}Er det mulig å jobbe fritt og uavhengig som journalist i Kina?{ndash}Nei. Det meste er kontrollert. Vi får ikke reise der vi vil eller snakke med dem vi vil. Likevel er jeg aldri blitt kalt inn på teppet, selv om jeg har vært krass i kommentarene. Kanskje fordi Norge er et lite land. Myndighetene følger mer med på hva amerikanske og japanske journalister gjør. Journalister blir fremdeles sett på som fiender, som et nødvendig onde. MOT NORMALT kom Kjersti Strømmen fra utsida av NRK og danket ut veteranene da hun fikk jobben i Beijing. Hun vokste opp like utenfor Haugesund, og har reist, studert og jobbet verden rundt. Kunst og design i Australia, journalistikk i Canada, to år som frilanser i Japan, loffing i Midt-Østen, Latin-Amerika, Afrika.{ndash}Jeg kommer fra en familie med sjømenn i generasjoner bakover. På min fars side. Reiselysten ligger i blodet. Jeg drømte om å bli utenrikskorrespondent fra jeg var ganske ung. {ndash}Hva har gjort sterkest inntrykk på deg i jobben? {ndash}Barna. Gategutter i Mongolia. Sultende småjenter på Øst-Timor. En irakisk flyktninggutt jeg møtte i Indonesia. Familien hans hadde flyktet med et skip som gikk ned. Gutten på ni år fortalte stille og rolig om forliset. Mange druknet med en gang, andre klamret seg fast til vrakrester. De ble liggende på havet i et eller to døgn. Hele tida holdt gutten fast på sin lillesøster, som bare var noen få måneder gammel. Hun druknet ikke, men det var varmt, og han hadde ikke vann og mat å gi henne. Lillesøsteren døde i armene hans. Hun kremter. Klarner stemmen og fortsetter. {ndash}Det er noe med blikket til barn i slike situasjoner. Det uttrykker håpløshet. Likevel er det et håp der. Et håp om at livet skal bli bedre bare de blir voksne. {ndash}Hvordan takler du slike møter? {ndash}Vanligvis bra. Men møtet med den irakiske gutten gikk hardt innpå meg. Da jeg skulle fortelle historien på radio, var det like før jeg brast i gråt. Jeg var ødelagt i flere dager etterpå. {ndash}Får du lyst til å gripe inn og gjøre noe?{ndash}Jeg får lyst til å ta med meg alle barna hjem!I MAI 2001 ble Kjersti Strømmen og ei gruppe franske journalister tatt som gisler da de var på vei inn i jungelen til Abu Sayyaf-geriljaen på Filippinene. De ble holdt fanget i fire dager. {ndash}Den verste reaksjonen kom først et år etterpå. Jeg skulle på dykkeferie til Filippinene, til et trygt område langt unna geriljaen. Men da jeg kom fram, hadde geriljaen tatt nye gisler i nærheten. Da ble jeg virkelig redd. Begynte å skjelve. Pulsen steg. Jeg fikk en følelse av at jeg ikke var trygg noe sted. {ndash}Var du ikke redd de fire dagene du var gissel?{ndash}Jeg kjente på lukta av meg selv at jeg var redd. Men der og da konsentrerte jeg meg om å tenke klart og positivt. Jeg tenkte på hvordan jeg skulle overleve mentalt hvis vi ble holdt fanget lenge. Det er viktig å ikke bli apatisk. Planen min var å lære meg deres språk og undervise småguttene i geriljaen. Jeg har drevet mye med klatring og rafting, og da får du mental trening. Når du står midt i fjellveggen, får du teknikker på å takle din egen frykt. Det finnes som regel en måte å snu enhver situasjon på. Men det er klart, du kan være uheldig og bli skutt.{ndash}Var du redd for det?{ndash}Ja. Det var jo en fare for det. Gisseltakerne var unge gutter med maskingevær, og de har et markeringsbehov. Men det var rart, de unge guttene hadde egentlig respekt for meg.{ndash}Hvorfor?{ndash}Jeg satte dem på plass, de ble litt forlegne. {ndash}Du skriver i boka at det kan være en fordel å være kvinne i felten...{ndash}Gjør jeg?Hun ser et øyeblikk forvirret ut. Hun tenker seg om og smiler.{ndash}Det er riktig. Det er som oftest menn som har kontrollen, og da må man spille litt på at man er kvinne. For å sjarmere dem og ufarliggjøre situasjonen. Mange spør meg om det er en ulempe å være kvinne i en slik jobb, men det har jeg aldri opplevd at det er. TIL NYTTÅR kommer Kjersti Strømmen hjem fra Beijing for å jobbe i NRKs utenriksredaksjon på Marienlyst. Fast jobb og fast fritid.{ndash}Sikkert sunt, sier hun, som om norsk hverdag var en vond medisin. {ndash}Har du valgt bort kjæreste og barn for å leve som du gjør?{ndash}Jeg har nok vært veldig bevisst på å oppfylle mine egne mål. Som korrespondent i Kina ville det vært umulig å etablere familie. Men kanskje jeg får bedre tid til å pleie forhold når jeg kommer hjem? Jeg er evig optimist.På jobbfronten drømmer hun om å bli korrespondent i Latin-Amerika, Midt-Østen eller Afrika.{ndash}Jeg passer ikke i Washington og Brussel og sånne steder.{ndash}Hvorfor ikke?{ndash}Jeg liker meg best der det er kaos. Jeg er som en geriljakriger, jeg må ut i myrene og nedover elvene. Jeg trives når det skjer overraskende ting, når jeg må være på vakt. Da holder jeg meg våken. Hun gliser. {ndash}Det er det jeg er redd for når jeg kommer hjem. At jeg skal sovne.

    bente.froytlog@dagbladet.no