Mr. Bing

Professor Jon Bing (61) tror at mobiltelefonen nå blir en del av kroppen vår. I morgen taler han til kongen.

SCIENCE FICTION, eller jurist? Noe med bart eller data? E-boka som aldri kom, forfatter eller noe med elefanter?

Kanskje dette er noe av det du tenker på om Jon Bing? Det er riktig alt sammen.

-  Det mest vanlige er vel at folk ikke tenker på noe som helst, tror Jon Bing.

-  Var ikke det beskjedent sagt?

-  Nja, jeg vet nå ikke det. Jeg har en viss kontakt med utlandet, og der er jeg først og fremst jurist. Mine utenlandske kontakter blir forbauset når de møter folk i Norge som ikke tenker på meg som det.

JON BING kler sitt blåmalte hus på Kampen, en av bydelene i Oslo som fortsatt har et hjerte. Vinduskarmene er fiolette, en elefant i porselen henger på inngangspartiet, innenfor maser papegøyen Sara som kan mjaue. Professoren dr. juris bor i et eventyr av et hus på tre etasjer. Metervis med bøker, vegger fylt av kunst, skap fylt med kunstglass, kjøkkenvegg med 34 vinmugger, en samling av Michelangelos David-figurer, og elefanter i alle fasonger over alt.

-  Jeg har det med å samle på ting, sier han.

Og med herr Bing blir ingenting gjort halvveis. Nå er han snart tom for servietter med elefanter på. Han tror Oslo er gått tom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Huset er fra 1876, Jon Bing fra 1944, og her på Kampen har han hatt adresse siden 1997.

-  Jeg følte meg som en skilpadde som finner sitt skall. Huset er lite, men som bygget for meg, sier han.

Med sin velkjente bart og kroppsfasong minner Jon Bing mer om en vennlig hvalross.

DET ER IKKE SÅ LETT å plassere Jon Bing, professoren ved Institutt for rettsinformatikk ved Universitetet i Oslo. Han er utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Han har fått Brageprisens hederspris. Som tredje nordmann i historien er han innehaver av Nordisk juristpris. Han er æresdoktor ved universitetet i Stockholm og København. Allerede i 1975 fik han pris for beste ungdomsroman av undervisningsdepartementet. At han har over 300 elefantslips, har fått Telenors forskningspris, skrev om mobiltelefonens framtid i tidsskriftet Samtiden allerede i 1971, elsker fiolett, og spiser årlig middag med en nederlandsk prinsesse, er bare ekstra krydder.

I MORGEN SKAL Jon Bing ta på seg et av sine fineste slips med elefanter på og ønske Konge, kulturminister og i underkant av 5000 utenlandske gjester velkommen til Oslo og - pass på tunga - The International Federation of Library Associations and Institutions\' store verdenskonferanse, for første gang i Oslo. Jon Bing er leder for «Foreningen IFLA 2005 Oslo». Arrangementet skal utvikle det internasjonale biblioteksamarbeidet, og støtte biblioteksaken i Norge. Men at Bing skal fronte biblioteksaken? Han som i 1984 skrev essayet «Boken er død! Leve boken», og legger ut egne bøker på nettet fri til nedlasting?

-  Jeg har sagt, og mener det fortsatt; papirboka vil naturligvis tvinges til side. Mange sier at det ikke vil skje, men det har jo skjedd allerede.

-  Og alle bibliotekarer er enige?

-  Nei, dessverre. Det finnes nostalgiske bibliotekarer som ikke skjønner verdien av faget sitt i virkeligheten vi nå går inn i. Andre, som ikke har samme kulturelle ryggsekk, står klar til å overta bibliotekarenes funksjoner. Bibliotekene er stort sett stengt, mens Internett er åpent hele døgnet. Mange ser på et bibliotek som et skap med bøker i, ikke som en integrert del av kunnskapssamfunnet. Heldigvis er det i Nasjonalbibliotekets strategi ikke konflikt mellom det digitale og det konvensjonelle bibliotek.

-  Du varsler nok en gang papirbokas død?

-  Klart mange vil sette pris på å ta med seg Agatha Christies samlede verker på ferie uten at det tar plass i kofferten. Problemet er at det ennå ikke er kommet et sluttbrukerutstyr som er tiltalende og praktisk - som Ipod-en har gjort med musikk. Men det er bare et tidsspørsmål.

-  Kjenner du noen som ikke har tilgang på pc?

-  Nei, jeg gjør nok ikke det. 80 prosent av befolkningen har nå tilgang på pc.

-  Skaper ikke informasjonssamfunnet skille mellom dem som har pc og dem uten?

-  Jeg tror skillet var større før, mellom dem som hadde leksikon i bokhylla og dem som ikke hadde. Nå har den minste skole i utkanten tilgang på samme informasjon som studenter på Yale og Harvard.

-  Du uttaler deg som en avansert databruker?

-  Kanskje ikke så avansert, men sikkert mye mer entusiastisk enn mange andre.

DU KAN IKKE HØRE DET, men han er vokst opp i Trondheim. Tre år gammel flyttet familien fra Kragerø til Trondheim. Faren var politiembedsmann, mora lærer. Elefantinteressen kan stamme fra mormora, som stadig fortalte eventyr om en elefant som bodde i et helt spesielt hus hver gang lille Jon ikke ville spise kveldsmat. Det var ingenting i veien med fantasien. Lillesøstera Kari forteller om foreldre som slapp billig unna eventyrstund på kveldstid. Det var broren Jon som fortalte, fortalte og fortalte. Stadig nye historier om raketter og romskip med fortsettelse neste kveld. 12 år gammel skrev han boka «Rakettskipet Rollo» på farens utrangerte skrivemaskin uten bokstaven «g».

Etter gymnaset og militæret flyttet han til Oslo. Den magre, nærsynte jusstudenten gjorde seg straks bemerket med sin lidenskapelige interesse for fantasilitteratur. Og snart skulle han begynne å kle på seg farens gamle politikappe.

16. MARS 1970. Den ferske juristen Jon Bing er fylt 26 år, og arrangerer sitt første seminar om jus og EDB. Han var på denne tida mest kjent som science fiction-forfatter, og hadde utgitt flere bøker. Året etter fikk han jobb som amanuensis ved Det juridiske fakultet med arbeidsområdet rettsinformatikk.

-  Jeg hadde betydelige problemer med å bli tatt seriøst da jeg begynte å jobbe, og ble tatt i skole av eldre kolleger etter jeg uttalte til Aftenposten at Lovsamlingen skulle på EDB. Men jeg hadde en eldre kollega, Knut Selmer, som betydde mye for meg. Han lånte sitt betydelige renommé og nettverk til arbeidet mitt. Jeg opplevde motstand, men følte meg som en misjonær og hadde en enorm entusiasme.

I 1981 ble rettsinformatikk, som et av de første i verden, et eget institutt. Pioneren Bing er snart på vei til Tyrkia og Polen for å forelese om temaet. I fjor påske omtalte The Times Bings arbeidsplass som «verdens fremste forskningsstasjon på sitt område».

-  Er du best som jurist eller forfatter?

-  Det kan i hvert fall ikke jeg svare på. Jeg tror jeg kunne blitt en veldig ... eller nokså god forfatter om jeg bare hadde satset på det. Men å bare gjøre en ting hadde jeg gått lei av, i hvert fall som jurist. Spenningen ligger i vekselbruket.

HAN LEVER ET LIV der nye bøker skal skrives, fenomener forstås, foredrag holdes og fly rekkes. Jon Bing har nå skrevet ferdig enda en ungdomsroman. Han ligger etter skjema med to fagbøker. Det er bare dager siden han sendte fra seg en artikkel til en argentinsk antologi om personvern - han er også leder i Personvernnemnda. I åtte år ledet han Norsk kulturråd. Fortsatt er han medlem av European Cultural Foundation, og går derfor årlig til bords med den nederlandske prinsessa.

-  Øyeblikkets tidstyranni føler jeg veldig sterkt. I min alder er det ikke mange år som yrkesaktiv igjen, og kanskje burde jeg være mer kresen på hva jeg bruker tida på. Det å stifte familie har jeg ikke klart. Dessverre.

-  Har det vært en bevisst prioritering?

-  Nei, det er mange ytre og indre årsaker til det. Men jeg prøver å prioritere min ene søster og hennes to sønner.

-  Er det sårt at du ikke har egne barn?

-  Jeg registrerer at det er noe jeg ikke har fått, og kan i og for seg lure på om det har vært lurt. Men det er ikke noe sårhet knyttet til det. Jeg var veldig heldig og fikk låne tre barn av Toril Brekke, som jeg var gift med i ti år. Det hjalp godt.

JON BING har vært gift to ganger, sist med forfatter Toril Brekke. De ble skilt for åtte år siden. Han tror ikke det blir noe tredje ekteskap.

-  Det er ikke til bebreidelse for noen, men den siste skilsmissen gikk dypt inn på meg. Den fikk jeg store problemer å hanskes med. I det ligger det en kompliment til Toril, naturligvis, sier han.

Det blir stille i rommet når han serverer mer kaffe. Kjøkkenbordet i furu har sitteplasser til minst 20 mann. Stolene er designet av Philip Stark. Det samme er klokka på veggen, og radioen på kjøkkenbenken. Bing sier han har «et heftig forhold» til den franske designeren. Stilen på kjøkkenet karakteriserer han som «langt unna minimalisme».

Det er her på det romslige kjøkkenet de samles. Venner, kolleger og nye og tidligere studenter. Mandagsklubben, kalles det. I over 20 år har Jon Bing holdt åpent hus med mat, øl og prat. Medlemmer av Mandagsklubben snakker seg varme når de skal beskrive professoren som har «betydd svært mye for veldig mange».

AV DE MANGE VENNENE er det en som troner helt der opp som en klar bestevenn. Vinneren blant venner er forfatter Tor Åge Bringsværd. De møttes første gang i studentenes science fiction-forening i 1966. Siden har de holdt sammen. Som fabelprosaens Asbjørnsen & Moe har de skrevet romaner, hørespill, teaterstykker og tv-serier. Fortsatt møtes de hver tirsdag. Du kan bli rørt av mindre enn å høre de to omtale hverandre.

-  Jeg er enebarn, og Jon er det nærmeste jeg kommer en bror, sier Bringsværd om Bing.

-  Vi har et dypt og genuint vennskap. Vi kjenner hverandre så godt som du kan kjenne et annet menneske uten å ha et seksuelt forhold. Og det har vi heldigvis ikke, sier Bing om Bringsværd.

Og så smiler han så øynene blir smale bak de brede brilleglassene.

Bringsværd påstår at de ikke har kranglet siden slutten av 1960-tallet. Striden handlet om et semikolon i teaterstykket «Å miste eit romskip» på Det Norske Teatret med Rolf Just Nilsen i hovedrollen. Ifølge Jon Bing er ikke historien sann. Krangelen dreide seg om et komma.

-  Det var et komma i en replikk etter en innskutt, relativ bisetning. Jeg er en formalist, Tor Åge er mer pragmatisk, og da er det ofte ille med et komma når det bare er et ord igjen i setningen.

-  Hva er det beste dere har gjort sammen?

-  Jeg husker med stor glede tv-serien «Blindpassasjer». Grunnen til at jeg husker den så godt, er at den ble spilt inn en sommer på Marienlyst, jeg tror det var i 1978. Vi hadde ferie, og møtte opp daglig for å følge innspillingen. Det var fantastisk moro. En oppfølger ble bestilt men aldri laget.

TIL HØSTEN SKAL Bing & Bringsværd lage hørespill for NRK. De mangler bare en film for å gjøre samarbeidet komplett. Det er bare å melde seg, for manusbunken er stor.

Det er produktiviteten også, men feriene er veldig korte.

-  Jeg har problemer med å feriere, i den betydning av ikke å gjøre noe. Skal jeg feriere, er det ideelle å for eksempel oversette ei bok. Jobbe 4-6 timer daglig.

-  Det høres usunt ut.

-  Jo, sikkert. Men sånn har det vært de siste 40 åra.

-  Arbeidsnarkoman, kalles det.

-  Ja, om man klassifiserer alt som arbeid. Men mitt arbeid er jo stort sett lystbetont, bortsett fra disse fristene som gjør noe av arbeidet til plikt.

-  Det sies at du har vondt for å si nei?

-  Nei. Jeg sier nei til 80 prosent, men får for mange forespørsler. Og da er det alltid noe som er for spennende å si nei til. Som foredragene jeg skal holde i Tyrkia og Polen.

DEN SJALU PAPEGØYEN skriker, en vindharpe vingler i vinden og det ringer i telefonen. Det gjør ofte det.

-  Jeg får de utroligste henvendelser, sier han.

Ofte fra media som vil snakke om framtida. Om nye dippedutter. Et kikk i arkivet og du finner Jon Bing på en trikk i Oslo med virtuelle briller på seg, Jon Bing som snakker om roboter, virtuell sex og om en Storebror som ser deg tydeligere for hver dag.

-  Ukentlig får jeg spørsmål om å spå om framtida, men vegrer meg mot det. Men å si at «vi i dag har en tendens, og om den fortsetter så går vi dit og dit»; den øvelsen er jeg gjerne med på.

-  Kan du ta den øvelsen om ting som angår vår hverdag?

-  Integrasjonen mellom mennesker og mobil kommer til å skje, at mobilen blir integrert i kroppen.

-  Inn i kroppen?

-  Ja, på en eller annen måte. Mikrofon og høyttaler plasseres under huden, og selve mobilenheten plassert på kroppen på en enkel måte.

-  Hvor lenge er dette til?

-  Veldig kort tid. IBM har allerede et mobilsystem som består av øredobber og armbånd. Det er vakkert, men passer ikke meg.

-  Skjer det like mye de neste 50 åra som de 50 foregående?

-  Ja, helt sikkert. Den virtuelle virkelighetsunderholdningen kommer til å ta av. Vi får maskiner som er menneskeintegrerte. Allerede nå kan hjerneaktiviteten styre maskindeler. For eksempel kan du styre markøren på en skjerm ved å tenke på bestemte måter. Hjernecella aktiviseres, og elektroder føler hvor det er aktivitet.

-  Er alt framskritt bra?

-  Nei, det tror jeg ikke. De som sier at teknologien er nøytral, har aldri prøvd å se forskjell på en blyant og en øks.

JON BING bruker mye tid på å finne eksempler i gammel litteratur som sier noe om framtida. For eksempel at man på slutten av 1800-tallet lurte på hvor man skulle gjøre av alt hestemøkka ved økt transportbehov. Det kunne jo bli en del hester på veiene i 1950. Eller essayet «Gode og dårlige virkninger av boktrykkerkunsten», forfattet av Ludvig Holberg. Han advarte mot å lese for mange bøker, fordi det da ikke ville bli plass til egne tanker.

-  Hva skremmer deg med ny teknologi?

-  Blandingen av nanoteknologi, informasjonsteknologi og bioteknologi. Du skal få en anekdote som er sann ..., begynner Jon Bing.

For ordens skyld foregår nanoteknologi på atom- og molekylnivå. Det utvikles teknikker for å styre naturens minste byggeklosser, å sette sammen atomer på andre måter enn naturen selv gjør. Størrelsene regnes i nanometer, som er en milliarddel av en meter.

Professoren setter kaffekoppen fra seg og folder hendene på kjøkkenbordet. Episoden er to år gammel, fra da Norsk forskningsråd lagde et symposium i Oslo for utenlandske eksperter som forberedte EUs neste forskningsprogram.

-  Jeg snakket om de nevnte konvergerende teknologiene, tenkte å ta en liten vits, og sa jeg hadde hørt at man kunne lage en nanofaks.

-  Nanofaks?

-  Kort fortalt er det at man konverterer informasjon, og sender til en mottakerstasjon hvor det er nanoteknologi til stede. Man bygger da opp atom som om de var en reell kopi av et menneske. Dermed kan du sende en nanofaks fra Oslo til San Francisco, og en reell kopi av et bestemt menneske kan vandre ut av en telefaksboks, eller noen slikt.

Etter professor Bings innlegg var det pause før en spørsmålsrunde. Det var en franskmann som først reiste seg og lurte på om historien om nanofaksen var ment som en vits.

-  Da så jeg et blått lys brenne for min akademiske troverdighet, og skyndte meg å understreke at dette var en vits. Det var da denne franskmannen svarte: «Ja, for dette er jo umulig. I hvert fall de neste 10-20 åra».

Han lar historien henge i tre sekunder.

-  Det svaret beroliget meg ikke. Det er helt åpenbart at ikke alt framskritt er til det gode. Ikke i det hele tatt.