Mumifiserte seg selv

Munkene startet mumifiseringen av seg selv mens de fortsatt var i live. Den ekstremt smertefulle prosessen kunne ta ti år. De fleste klarte det ikke.

DE ER DØDE. Men her sitter de ennå, i lotusstilling, slik de trakk pusten for siste gang for hundrevis av år siden. Gjemt i fjellene nord i Japan kan du besøke noe du aldri har sett eller knapt hørt om før. Det er hellige levninger etter buddhistiske munker som presset seg selv over ekstreme grenser. De mumifiserte seg selv mens de fortsatt levde. I det hypermoderne Japan der shopping er en av fritidsfavorittene, står de gamle, hellige stedene i Yamagata-provinsen i kontrast til resten av landet. Her, 32 mil nord for Tokyo, har tida stått stille og den gamle troen lever fortsatt. Det er mange herfra som har forsøkt å mumifisere seg selv. På 1800-tallet måtte myndighetene forby praksisen. LIKENE ER PERFEKT BEVART. I templene i fjellene oppbevarer munkene sine stoltheter, og de viser dem gjerne frem. Mumiene er opp til tre hundre år gamle. De hevder at dette er munker som startet prosessen med mumifisering av seg selv mens det fortsatt levde. Når det klarte det skulle de bli en del av Buddha selv. Munkene gikk gjennom de ekstreme smertene fordi de så dette som en måte å bli «Buddha i sin egen kropp.» De håpet å slippe å bli gjenfødt og i tillegg på den enorme premien: udødelighet. Utsulting var nøkkelen til suksess. Det var presten Kuukai, grunneleggeren av Shingon-sekten, som startet selvpiningen. I tempelet i Koya-fjellet utarbeidet han på 1300-tallet de tre stegene som skulle føre til selv-mumifisering. Det kunne ta rundt 10 år. Selvpiningen bredte om seg. Buddhistene håper å nå nirvana, og dette var Kuukais svar på problemet. Med smerter og lidelse skulle munkene klare å se forbi det verdslige livet og se det ekte. Slik skulle de slippe å bli gjenfødt. Det siste steget i piningsprosessen var å bli gravlagt mens de fortsatt var i live. Munkene ble lagt i en trekiste og lagt under jorda bare med et lite hull som sørget for luft. TI ÅR I HELVETE. Det skal finnes omkring 20 slike mumifiserte munker i Japan. Langt flere har forsøkt seg. De fleste har mislykkes. Når de startet på prosessene var munkene ofte blitt gamle menn. De hadde ikke så mange år igjen, men de måtte være friske nok til å leve noen år til. Prosessen med å mumifisere seg selv tok opp til ti år. Vitenskapsfolk begynte først å interessere seg for de merkelige mumiene på 60-tallet. De trodde det var snakk om vanlige mumier, og forventet å kunne slå fast at det egentlig var andre som hadde stått for mumifiseringen etter at munkene var døde. Slik både Mao, Lenin og de egyptiske faraoene ble behandlet. Det første steget i en slik prosess er å fjerne de indre organene, for så å bevare de resterende delene av kroppen. Slik forhindres det at forråtnelsesprosessen kommer i gang. Men røntgenbildene viste noe oppsiktsvekkende: de utelukket at det dreide seg om denne metoden. Alle de indre organene var på plass. Dermed begynte arbeidet med å finne ut hvilken metode som var brukt. TUSEN ÅR GAMMEL TRADISJON. Munkene som ville dø og bli udødelige startet med å legge om dietten. De fikk bare lov til å spise nøtter og frø som de fant i skogene rundt tempelet. Dette måtte de holde seg til i 1000 dager. I tillegg til lite mat sto daglig trening og harde fysiske ufordringer på programmet. Det førte til at kroppsfettet nærmest forsvant. Dermed forsvant også en del av kroppen der forråtnelsesprosessen starter raskt etter at døden inntreffer. I den andre delen av prosessen ble dietten enda strengere. Munkene fikk nå bare lov til å spise en liten porsjon bark og røtter hver dag. Denne dietten skulle de leve på i tusen dager til. Det var nærmest levende skjeletter som beveget seg rundt om i skogene. Væskenivået i kroppen minket, og de ble mer og mer uttørket. Dette var nok en forberedelse på mumietilværelsen. Med mindre væske i de gamle kroppene ville forråtnelsen lettere stoppe opp. DE DRAKK GIFT. På slutten av den siste fasteperioden fikk munkene en spesiell te fra urushi-treet. Sevjen fra treet brukes i dag til å lage tynner i møbelproduksjon. Det er giftig for mennesker, og fører til oppkast, svette og urinutskillelse. Teen måtte ned, og slik ble prestene tørket ut. Og visstnok enda viktigere: de fikk så mye gift i kroppen at insekter og mark som vanligvis angriper lik holdt seg unna. Så kom begravelsen. Når munkene hadde klart seg gjennom årene med minimalt med mat ble de plassert i sitt eget gravkammer: et bittelite steinrom, bare plass nok til å sitte i lotusstilling. Her ble de levende begravet. Oppholdet her skulle vare i 1000 dager, om de overlevde så lenge. Munkene fikk luft gjennom et rør opp til bakken. Forsyningene fortsatte så lenge de klarte å ringe i en liten bjelle en gang om dagen. Da bjellen en dag sluttet å kime ble luftrøret fjernet og graven forseglet. Først når gravene ble åpnet igjen fikk man vite om den 10 år lange prosessen var vellykket. De få som var fullstendig mumifisert ble raskt opphøyet som Buddah. De fleste råtnet imidlertid, og selv om de ble respektert for sin utholdenhet ble de ikke opphøyet til Buddha. De ble rett og slett lagt tilbake i kistene sine og forlatt. VAR DE BARE UHELDIGE? Det store spørsmålet for forskerne var selvfølgelig hvorfor noen av likene råtnet opp mens andre ble mumifisert. Noe sikkert svar fant de ikke. I Yamagata finnes det en hellig kilde ved fjellet Yudono. Mange av munkene i området tror vannet og mineralene i kilden har medisinsk verdi, og mange av dem som skulle bli mumier skal ha drukket dette vannet før gravleggelsen. En analyse viser at vannet inneholder arsenikk. Det kan være det «hellige vannet» som stoppet forråtnelsen. Fortsatt i dag kan du se munkene. De sitter i lotusstilling blant annet i Churenji og Dainichibo-templene i Japan. Flere reiser hit på pilegrimsferd. For en liten slant til tempelet kan du kikke på dem. Det eneste du ikke må gjøre er å kalle dem mumier. I Dainichibo-tempelet, grunnlagt i 807, «lever» nemlig Daijuku Bosatsu Shinnyokai Shonin. Han var 70 år da han startet prosessen i 1783. Han satte seg i gravkammeret og det eneste han tok til seg var den giftige teen. Den fikk han gjennom et bambusrør. I dag er han 291 år gammel. Her sitter han i rød og gullfarget kappe med høy, pikete hatt ved alteret. Det ser ut som han har sovnet. Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og har ikke vært publisert i papirutgaven. Eventuelle henvendelser kan rettes til: astrid.meland@dagbladet.no

SOVNET I LOTUSSTILLING:</HMELF> Den døde munken som mumifiserte seg selv er stoltheten i Nangakuji-tempelet. Hit valfarter fortsatt religiøse, mens turister med morbide interesser også kan få en titt. <br>Foto: <link http://www.t-town.jp/kanko/spot/spot1-9.html>Nangakujis nettsider</LINK>.
<B>ELDGAMMEL:</B> Men si ikke at han er død. For buddhistmunkene i Sokushin-tempelet lever deres mumie ennå. <br>Foto: <LINK http://www.dainichibou.or.jp/sokushin.htm>Dainichibou.or.jp</link>