Murakamis mann

Når du bor i Tokyo, heter Joni Waka, er nærmest albino japaner av jødisk familie og har en diger hund som heter Francis Bacon, er det kanskje ikke så rart at du blir en karakter i ei bok av Haruki Murakami.

«I huset var det en mystisk mann med svart hatt som het Johnnie Walker. Hatten var veldig høy. I kjøleskapet på kjøkkenet lå det kattehoder. Kanskje tyve stykker.»

Fra boka «Kafka på stranden» av Haruki Murakami, oversatt til norsk av Ika Kaminka.

RETT UTENFOR huset stopper han brått opp.

- Før vi går inn, så må dere love meg noe.

Det viser seg at Joni Waka, en ganske uvanlig karakter i Japan, også har en ganske uvanlig hund. Noen ville kanskje strekke seg til å kalle den et mannevondt beist.

- Ikke se på ham. Ikke hold armene ned. Og for guds skyld ikke klapp ham. Ikke gjør noe som helst - før han, etter ei stund, eventuelt kommer bort til dere. Da kan dere klø ham litt på hodet.

Joni Waka er en kjent figur i Tokyos kunstverden. Han er en av dem som får ting til å skje, som kjenner alle og som du vil skal komme på utstillingsåpningen din.

Han insisterer på at han er japaner. Familien hans kommer fra over hele verden, han gikk selv på kostskole i India, men det er her han har slått seg ned. Og nå skal vi altså få se huset hans - og Francis Bacon. Det siste gruer man seg litt til. Og så var det disse kattehodene fra Murakamis bok. Kan det ha noe med virkeligheten å gjøre?

Eksponert: Peisen i bakgrunnen kan også sees på coveret til en av Travis sine plater.
Eksponert: Peisen i bakgrunnen kan også sees på coveret til en av Travis sine plater. Vis mer

JONI WAKA LER RÅTT.

- Det er ganske bra å gi navnet mitt til en karakter som gjør noe slikt - jeg som til og med er vegetarianer.

Hunden også, skal det vise seg.

Men det vet vi ikke noe om ennå.

I det nøkkelen settes i døra, høres det kraftig bjeffing fra innsida. Vi rygger bakover - i det en diger irsk ulvehund kommer byksende, og ikke et levende vesen med fornuften i behold ville ha prøvd seg på å klappe.

FRANCIS, til daglig bare kalt Bacon, er tre år gammel og spesialimportert fra Budapest. Ti tusen dollar koster det å bestille en tilsvarende fra Japan. Waka fikk tak i to - solgte den andre, for å dekke utgiftene til sin egen. En fikser til fingerspissene.

Bacon gjør sitt beste for å overse oss, og Waka tar oss med på en tur rundt i huset.

Det er tegnet av arkitekten Hiroo Najo, og ble bygget for cirka 20 år siden. Huset er en moderne variant av et såkalt machya, en hustype karakteristisk for Kyoto, hvor husets oppgave er å ikke vise på utsida hva du har på innsida.

Murakamis mann

- Man sier at byggestilen har med konfusisk filosofi å gjøre, men den virkelige grunnen var nok å lure skatteinnkreveren, sier Waka og ler høyt.

Og utenfra ser huset ut som en murstein. Men inne er det et fantastisk byggverk rundt et lite atrium, med et tre som strekker seg opp mot himmelen, langt der oppe.

- En blanding av tradisjonell og moderne japansk arkitektur, forklarer Waka.

- For 20-30 år siden hadde vi en periode hvor bare ting fra Vesten ble sett på som bra. Det tradisjonelle ble neglisjert, men familien min støttet bevegelsen av folk som også ville ta vare på det gamle.

Ta for eksempel inngangen.

- I feng shui skal man ikke ha en vei som kommer rett inn i huset. Du må sette noe der som stenger for, en stein for eksempel - hvis ikke sier man at det onde kommer inn og det gode går ut.

PÅ GULVENE er det en annen stein, hentet ut av de japanske fjellene for mange, mange år siden. Nå finnes ikke steintypen lenger. Og dermed heller ikke folk som kan håndverket.

- Den har blitt brukt i hundrevis av år, men nå er det slutt. Og ingen vet hvordan man skal jobbe med den heller. Men gjennom forbindelser i familien fikk jeg tak i en håndverker fra Keiserpalasset. Han jobbet jo der full tid, men kom hit en gang i uka på fridagen sin for å legge dette gulvet.

Det tok seks måneder.

Og Joni Waka har tatt seg tid.

- Jeg har bodd her i ti år, og har i løpet av åra renovert alt. Da jeg flyttet inn var det tepper over hele huset.

Og det er ganske imponerende, tatt i betraktning hvor lite han er hjemme. Joni Waka er alltid på vei fra den ene lanseringsfesten til den andre, en lunsj her og en lunsj der, utstillinger og nye mennesker.

Og derfor er huset iskaldt. Vi sitter på kjøkkenet, men ingen tar av seg jakken. Hunden er utsultet og Waka åpner en boks med soyapølser. Bacon ser ut som han kunne ha spist en arm.

- Han er en én-manns hund. Om jeg er hjemme, og noen andre prøver å ta ham med på tur, så legger han seg ned og er umulig å rikke. Om jeg ikke er hjemme, kan han derimot bli med.

I UNDERETASJEN, ved siden av kjøkkenet, er også stua. Bordet er dekket, men det er mer som en installasjon enn til bruk.

- Bordet er laget spesielt for dette rommet, uten en eneste spiker - av en mann som er fjerde generasjons håndverker. Og da en keramiker så det ble hun så inspirert at hun lagde tallerkener til det. Alt her i stua er laget av venner, og bildene på veggene er som å lese dagboka mi.

Her er det også en stor peis. Og kikker du nærmere, så har du kanskje sett den før.

- For noen år siden arrangerte jeg et kunstsamarbeid med Tate London, og hadde mange britiske artister her. Så ringte Travis til en av dem som var her, da de akkurat hadde vunnet Brit Awards. En fotograf tok bilde av peisen min - og det endte opp på platecoveret deres.

DET SLÅR I DØRA oppe, og Bacon bykser opp trappa. En ung mann får en voldsom velkomst.

Hovedprosjektet til Joni Waka er Artist Residency Tokyo, hospitering av utenlandske kunstnere. Tidligere har han hatt en norsk keramiker i huset, og akkurat nå er det sønnen til den verdenskjente arkitekten Jean Nouvel som bor i andre etasje.

Det er tid for å planlegge kvelden for de to. Det er en stor åpningsfest på gang, og Waka er en selvfølgelig gjest - med invitasjon eller ei. Han kommer inn med følge hvor han vil.

Denne saken står på trykk i dagens Søndag. Vil du lese flere artikler fra søndagsmagasinet, trykk på linken under.

Stup: Den bratte trappa er i betong og går fra inngangen og rett ned i stua.
Oliventre: - Det måtte jeg ha, på grunn av min jødiske bakgrunn. Familien har aldri bodd i Israel, vi er ikke sionister. Israel må du finne inne i deg selv, sier Joni.
Hjerte: Huset er bygget rundt et atrium, med trær som strekker seg gjennom de tre etasjene og ut i det blå.
Personlig: Alt i stua er laget av Joni sine venner, kunsten på veggene, tallerkenene på bordet. - Det er som å lese dagboka mi, sier han.
Joni & Bacon: To vegetarianere i Tokyo.
Lykkegris: Den skal bety lykke for huset - om ikke enden ble så god for grisen som sto modell...
Lukker for det onde: I følge feng-shui skal man ikke ha en vei rett inn i huset, men noe som sperrer.
Foreviget: En kunstner har laget tegneserie med Joni og Bacon. De skiller seg ut i bybildet - selv i Tokyo.
Unikt bord: Det er spesiallaget for rommet, av en tretype som ikke lenger er å få tak i - og uten en eneste spiker.