Musikalsk maraton

I kveld er det Wagner-premiere på «Lohengrin». Høyest synger den suverene og selvopptatte sopranen Ragnhild Heiland Sørensen (40).

{ndash}DETTE ER MIN CAMPINGVOGN, hvisker Ragnhild Heiland Sørensen. {ndash}Andre akt begynner med at jeg kommer løpende ut av den vogna der, fortsetter hun og peker på ei vogn like ved. Så sier hun halvhøyt: {ndash}Heh. Fordi vi kan jo alle tenke oss hva hun har gjort i den campingvogna.{ndash}Og så løper jeg hjem i min vogn, hvisker hun. Vi står på scenen i Den Norske Opera. Det er mørkt, ettermiddag og folketomt, men det føles helt riktig å hviske. I KVELD, LITT OVER KLOKKA seks, står Ragnhild Heiland Sørensen på scenen foran en sal smekkende full av publikum med forventninger. For dette er «Lohengrin» av Richard Wagner, og han har sine fundamentalistiske disipler. I orkestergrava sitter 80 musikere, i kulissene lurer et kor på 72. Og så er det alle solistene med sopranen Ragnhild Heiland Sørensen som prinsesse Elsa. Når 160 mennesker spiller og synger samtidig, blir det et sjeldent trøkk. {ndash}Jeg er syk. Egentlig, sier Ragnhild Heiland Sørensen. Vi sitter nå bak scenen i et rom med ei sittegruppe og et flygel. Hun har tatt plass i sofaen med det ene beinet trukket opp under seg. Hun virker sorgtung, fjern og pjusk. {ndash}Du pleier kanskje å bli syk før premierer?{ndash}Mmmnei. Det er ikke sånn. Nei, jeg er ordentlig syk. Jeg går på antibiotika. Jeg har vært syk i hele høst, og nå går jeg til lege for å bli frisk én gang for alle. {ndash}Hvis du skal si på en tabloid måte hva «Lohengrin» handler om?{ndash}Tabloid? gjentar Sørensen skeptisk. {ndash}Hvorfor skal det være tabloid? Nei. Jo, det er et forsvar for nødvendighet av kjærlighet. HANDLINGEN FOREGÅR i landet Brabant, et reaksjonært samfunn med sine regler og forskrifter. I Operaens tolkning er handlingen lagt til en campingplass. En dag kommer den mystiske ridderen Lohengrin ned elva i en gummibåt trukket av en magisk svane. Lohengrin og Elsa blir forelsket og gifter seg. Men hun må love én ting: {ndash}Hva er det han synger igjen? «Nie muss du mich erfragen wohin ich kam und wo,» ja, altså. Jeg må i hvert fall aldri spørre om hvor han kommer fra og hvem han er.{ndash}Men så spør du likevel?{ndash}Ja. Man vil jo gjerne vite hvem kjæresten er. Og da går det selvsagt ad undas, og det hele ender med at Ragnhild Heiland Sørensen segner om. Som vanlig. Hun er vant til det, fordi hun har spilt alle de store og tragiske rollene.{ndash}Ja, sånn sett er det et helvetes liv. Det der har jeg tenkt på mange ganger. Hvorfor får jeg alltid disse rollene der jeg blir slengt hit og dit? Og med alle disse sykdommene? Hvorfor må jeg hele tida dø? En gang skulle hun dø i Tromsø. Det var i «Tosca». {ndash}Har du hørt om det? spør hun, og triller i gang en slik latter som bare operasangerinner kan.{ndash}Jeg skulle løpe opp ei trapp til en slags forhøyning der galgen sto. Og derfra skulle jeg hive meg ut i døden. {ndash}«Hive meg ut i døden»?{ndash}Ja, det lå en sånn tjukkas bak der. Under siste forestilling ligger jeg på gulvet, snur meg mot der jeg skal opp og ser at noen har glemt å sette trappa på plass! Og det er så høyt opp, sier hun, reiser seg og holder hånda øverst på brystet. {ndash}Og jeg har kjole med langt slep, ikke sant, og der kommer masse soldater løpende som skal ta meg. Så jeg reiser meg opp, løper mot denne forhøyningen og bare...Hun ruller på r-en og roper ut:{ndash}...SPRRRRRRATT OPP!{ndash}Du kom deg opp? {ndash}Ja! Og det så helt naturlig ut! Helt vanvittig. {ndash}Ble du forbannet etterpå?{ndash}Nei, nei. Jeg bare lo og lo. Jeg synes ikke det er så nødvendig å skjelle og smelle så fælt. {ndash}Men skjelling og smelling er utbredt i denne bransjen?{ndash}Ja, folk blir jo nervøse.LENGE BLE SOPRANEN fra Asker gjerne omtalt som «den talentfulle sangeren med en stor internasjonal karriere foran seg». {ndash}Huff, ja. Der er det igjen, sukker Sørensen. {ndash}Det er en enorm forventning til at jeg skal dra ut i verden for å representere Norge. Men jeg er virkelig ikke opptatt av å være en helt. {ndash}Men hvorfor er du ikke blitt større?{ndash}Herlighet. Det har vel noe med at for å bli stor, må man ha et behov for å bli stor. Og det har ikke jeg. Jeg har jo reist litt, og jeg orker ikke å sitte på et hotellrom og være ensom, sier hun.{ndash}Jeg er ikke opptatt av applausen. Hva er et sekund med applaus? Det jeg har behov for, er å gjøre fine ting. NÅR SØRENSEN IKKE synger, bygger hun hus på foreldrenes tomt på Gullhella i Asker. Et arkitekttegnet hus i laftet tømmer med takhøyde og store vinduer. Hun har holdt på i noen år. {ndash}Hvordan det går? Jo, takk. Det går framover. Men det tar tid å bygge. Det er så mange forskrifter og regler. Nå har jeg fått opp grunnmuren. Og når hun ikke bygger hus eller synger, maler hun med olje, rusler i skogen eller padler kajakk. Men først og fremst er opera livet til Ragnhild Heiland Sørensen. Det sies at hun går så langt inn i rollene sine at det kan ta tid før hun kommer ut igjen. {ndash}Har noen sagt det? Ja vel. Jo. Mmm. Det stemmer nok. I begynnelsen stiller jeg meg spørsmål: Hvem er hun? Hva vil hun? {ndash}Når du lever deg inn i rollen, tenker du: «Ich bin Elsa von Brabant»?{ndash}Nei, nei. Jeg er ikke så gal som noen mener. Jeg går ikke rundt og er Elsa. Det stemmer ikke. Men...{ndash}Men?{ndash}Men når man er kommet så langt som nå, og jeg tar på ansiktet og kostymet, da er jeg Elsa fra Brabant. {ndash}I ET INTERVJU en gang ble du stilt spørsmål om hvordan du er på ditt verste.{ndash}På mitt verste? Hva svarte jeg da?{ndash}«Selvopptatt, selvopptatt, selvopptatt.»{ndash}Ja, selvsagt, sier hun og ler. {ndash}Jeg er enig med meg selv der. Jeg er ofte opptatt av mine egne følelser, og hvis de er negative, blir jeg så opphengt at jeg ikke ser over dørstokken. {ndash}Er det foran premierer?{ndash}Nei, det er mer i begynnelsen av nye prosjekter. Når vi begynner med sceniske prøver og jeg ikke har oversikt, da er jeg helt forferdelig nevrotisk. {ndash}Hvorfor er du slik?{ndash}Jeg stiller sånne forventninger til meg selv. Jeg liker ikke meg selv akkurat da, men jeg er nødt til å gå gjennom det. {ndash}I sånne perioder er det godt at du ikke er gift?{ndash}Ja, det er kanskje det. Har noen fortalt deg at jeg kan være forferdelig nevrotisk?{ndash}Nei. {ndash}Kanskje jeg ikke er så ille? Siden jeg er så selvopptatt, tror jeg kanskje at jeg er verre enn jeg egentlig er. hallgeir.opedal@dagbladet.no