Musikken etterpå

Flodbølgen tok saksofonist Sigurd Køhns liv, men musikken lever videre. Nå lanserer kona Heidi Køhn (45) hans siste verk.

26. DESEMBER I FJOR. Sigurd Køhn har akkurat lagt siste hånd på albumet «This Place» og tatt turen til Thailand for å nyte en velfortjent juleferie sammen med sønnen Simen og kona Heidi.

Så kommer bølgen. Bølgen som skyller Sigurd, Simen og 82 andre nordmenn vekk fra livet.

Mens Heidi mirakuløst får klamret seg fast i en palme.

Nå, snart ti måneder seinere, sitter hun på kafeen «Bare Jazz» i Oslo. Klar til å lansere sin manns siste verk.

-  Jeg hadde ikke greid det tidligere. Jeg har opplevd det verste som kan skje et menneske.

PLATA SKULLE EGENTLIG vært lansert 17. januar, men jeg var knust, i sjokk, ute av stand til å orientere meg, sier Heidi. I stedet ble releasekonserten en minnekonsert, med støtteerklæringer fra store deler av Norges musikermiljø. Men Heidi hadde også enn annen viktig årsak til å utsette lanseringen.

-  Jeg ville at plata skulle stå på egne bein. Hadde vi gitt den ut i januar som planlagt, ville den druknet i etterdønningene etter bølgen. Dette er ingen minneplate eller samle-CD rasket sammen av halvferdig materiale, men et fullstendig verk som fortjener oppmerksomhet uavhengig av det som har skjedd.

-  Tror du folk klarer å se utgivelsen uavhengig av katastrofen?

-  Sigurd har gått bort. Man kan ikke se vekk fra det. Men det er viktig å fokusere på musikken hans. Det er det jeg brenner for, at Sigurd skal bli tatt på alvor som den musikeren han var. Jeg er så inderlig glad at han fikk gjort plata ferdig før han forsvant. Han var så stolt av den, og ville at musikken hans skulle bli hørt. Å gi den ut er min siste gave til Sigurd.

Musikken fra «Jazz på svenska» smyger seg langs murveggene på Bare Jazz og pakker Heidis vonde minner inn i myke toner. «Jazz på svenska» var også en av inspirasjonskildene til Sigurd Køhn Quartets «This Place».

-  Sigurd ville lage en mer moderne «jazz på norsk» med tolkninger av norske folketoner som «Hildringstimen» og «Ved Rondane». I tillegg har han laget egne komposisjoner. Jeg er jo ikke objektiv, men jeg synes han har kommet hjem med denne plata. Den har fått en dypere, finere tone. Sigurd var forferdelig stolt av kvartetten sin. Han hadde funnet unge, dyktige musikere å samarbeide med og en plattform for videre arbeid, sier Heidi.

-  Hvordan er det for deg å lytte til Sigurds plate?

-  Det tok en stund før jeg klarte å høre på musikken hans i det hele tatt. Når jeg hører han spille er det som om han er tilbake igjen. Musikken åpner et rom som er så nært, men samtidig så smertefullt. Smertefullt fordi det blir så tydelig hva jeg har mistet. Men på samme tid føler jeg en glede og en stolthet over den han var.

HEIDI TRAFF SIGURD første gang i 1984. Hun var nyseparert fra mann med gård på landet, og hadde reist til Oslo for å gå på konsert på Vikateateret. Han var på scenen.

-  Jeg bare gikk rett bort til han etter konserten. Vil du holde meg med selskap? Sa jeg. Vi ble sammen på dagen. Han var den store kjærligheten.

Heidi hadde to barn fra tidligere ekteskap, og sammen fikk de sønnen Simen. Etter hvert ble de et par også profesjonelt. Heidi skrev blant annet tekster til noen av sekstetten Køhn/Johansens låter.

-  Jeg har hele tida vært veldig involvert i det han har holdt på med, vi delte kjærligheten for musikk. Å se Sigurd spille var en stor opplevelse. Han hadde en slik råskap, han sloss med hornet, det var så mye som skulle ut.

-  Spiller du selv?

-  Jeg er ingen musiker. Jeg vil ikke snakke om hva jeg spiller. Heidi blir taus. Så smiler hun skrått.

-  Jeg spilte althorn i korps da jeg var yngre. Det lo Sigurd godt av.

26. OKTOBER, på dagen ti måneder etter flodbølgekatastrofen, holder Sigurd Køhn Quartet lanseringskonsert på «Blå». Uten hovedpersonen.

-  Kvartetten spiller som trio, for at vi skal merke hva vi har mistet. Altsaksofonen er taus.

Heidi ser ned i bordet på «Bare Jazz». Stedet hvor ektemannen for bare et år siden hadde små konserter for å prøve ut materialet til «This Place».

-  Det er synd han ikke fikk jobbe videre. Han hadde så mange planer. Han sa det til meg flere ganger: «Heidi, som jazzmusiker kan du jobbe til du er åtti år». Han ville bli en mester. Heldigvis lever en bit av Sigurd videre, han har betydd så mye for så mange.

-  Hva er dine planer framover?

-  Bunnen i livet mitt er revet vekk. Jeg har mistet min beste venn, min kjæreste, min samarbeidspartner og vårt eneste felles barn. Det tar tid å komme tilbake. Jeg har brukt utrolig mye energi på denne utgivelsen. Jeg håper at jeg nå kan trekke meg litt tilbake, og finne ut hvor min vei skal gå.

HEIDI FORTELLER OM den fine linjen mellom vondt og godt. At mennesker har evnen til å skape også det onde. Men at hun har sett en storhet og en raushet i hvordan mennesker kan hjelpe hverandre som har gitt henne styrke til å gå videre.

-  Jeg har et kinesisk ordspråk på kjøkkenet hjemme, som sier at smerten er en trekant som snurrer rundt og rundt i brystet, og som etter hvert blir slipt rundere i kantene. Jeg håper at trekanten til slutt, til slutt kan slipes til en varm kule i brystet som sier «Ja! Jeg er takknemlig for at jeg fikk kjenne deg.»