Myk og mektig

Det er fast plass i helvete for kvinner som ikke hjelper hverandre, mener Madeleine Albright (66).

- I MISS EVERYTHING about it.Madeleine Albright blir myk i stemmen og blank i blikket. Ansiktet med de mørke, innsunkne øynene og den krumme nesa, som har gitt all verdens avistegnere råmateriale til å karikere en aggressiv amerikansk hauk, slår bløte sprekker. Hva er det hun savner? Krigen i Kosovo? Bombingen av Afghanistan? Monica Lewinsky?- Alt sammen. Jeg var virkelig lidenskapelig engasjert i jobben min. Alle som sier de er glade for å slutte, lyver. Det eneste jeg ikke savner, er at alt jeg sa ble offisiell politikk. Nå kan jeg være mer direkte og åpen.Kan kvinnen som beskyldte Fidel Castro for å mangle baller bli mer direkte? Kan hun, som etter at hun ble skilt sa hun følte seg som en 45 år gammel jomfru, bli mer åpen?I fire år var Madeleine Albright verdens mektigste kvinne. USAs første kvinnelige utenriksminister gikk i krigen for Bill Clinton både hjemme og ute. Etterpå måtte han be henne om unnskyldning. For den store bomba. That woman. Det er med alt sammen i hennes memoarer «Min lange reise», men Albright trenger knapt sprite opp sin historie med andres eventyr. Den er eventyrlig nok i seg selv.ALLE POLITIKERE KOMMER til jobben med personlig bagasje. Madeleine Albright slepte på en stor tung Amerika-koffert fullastet med europeisk storpolitikk og en dramatisk hemmelighet. Hun ble født i Tsjekkoslovakia inn i en politisk aktiv familie, som flyktet til England kort etter den tyske invasjonen. Etter krigen var faren en periode ambassadør i Jugoslavia før familien igjen måtte flykte, denne gangen fra kommunistene, til USA, hvor de fikk politisk asyl. Den 11 år gamle Madlenka ble Madeleine.- Jeg er et barn av det beste og det verste i det 20. århundre. Ved en historisk tilfeldighet vokste jeg opp med å diskutere Balkan, og jeg så hva som skjer når vi ikke står opp mot diktatorer. Da Milosevic startet sin etniske utrensking i Kosovo, tenkte jeg «Nei, vi kan ikke gjøre den feilen igjen».Den første kvinnelige utenriksministeren i USA gikk inn for å bombe Kosovo, til tross for sterk motstand både i og utenfor regjeringen. Kritikerne mente hun lot seg styre av følelser. «Madeleine\'s War» ble militæraksjonen kalt da alt til å begynne med gikk galt.- Etterpå kalte de den noe helt annet, sier hun tørt.DET VAR IKKE FØRSTE gang hun ble beskyldt for å være overfølsom. Ja, hm, var hun ikke til og med på grensen til labil? Professoren med doktorgrad i statsvitenskap - som lærte seg russisk på seks uker mens hun ventet på at hennes premature tvillinger kunne komme hjem fra sykehuset - måtte også oppleve å bli baktalt som mindre intelligent. «Not at all bright» var et kallenavn da hun var FN-ambassadør. Det går fortsatt igjen i presseomtalene av henne. Selv den mektigste kvinne i verden er først og fremst en kvinne i manges øyne. - Utenrikspolitikk er fremdeles en gutteklubb. Da det ble kjent at jeg var aktuell som utenriksminister, mente noen at jeg ville få problemer med arabiske ledere. Men det slo tilbake på dem, fordi det gjorde kvinner forbanna. Etterpå sa president Clinton at Hillary hadde vært en av mine sterkeste forsvarere.- Jeg hadde faktisk større problemer med mine mannlige kolleger enn utenlandske ledere. Jeg tror det var fordi de husket meg fra da jeg var venner med konene deres og kjørte barna til skolen. Så da jeg ble utenriksminister, spurte de seg «Hvordan i all verden ble hun det?».- Noe av det mest irriterende er at kvinner og menn blir vurdert forskjellig. Hvis en mann engasjerer seg, er han modig og handlekraftig. Hvis en kvinne gjør det, er hun emosjonell. Da jeg ble utenriksminister, lærte jeg meg å argumentere på en måte som var veldig saklig og direkte. Min største allierte var president Clinton. Han hørte på meg og behandlet meg med respekt, og satte dermed tonen. Men det var mange som ikke viste utenriksministeren tilbørlig respekt, fordi utenriksministeren var Madeleine.LENGE VAR HUN BARE Mrs. Joseph Albright, gift med arvingen til et avisdynasti. De fikk fire døtre. Ett barn var dødfødt som følge av hjerneskade. Hun hadde forsøkt å få abort tidligere i svangerskapet, men ble nektet det av legen.Midt i sorgen følte hun også lettelse. Opplevelsen gjorde det klart for henne at kvinner bør ha retten til å velge, særlig i vanskelige tilfeller.I en alder av 39 år fikk hun sin første heltidsjobb. Etter å ha tatt doktorgrad, oppdratt barn, drevet frivillig arbeid og politiske kampanjer, føltes yrkeslivet som et avbrekk.- Det var på mange måter lettere enn de 55 tingene jeg hadde holdt på med. Livet mitt ble mer fokusert. Da jeg spurte min yngste datter om det å begynne å jobbe heltid, sa hun: «Da vet jeg i det minste hvor du er.»FEM ÅR SEINERE SKJEDDE det som både knuste henne og forløste henne. Etter 23 års ekteskap fortalte journalist-ektemannen at han hadde truffet en yngre og vakrere kvinne. I et år vaklet han mellom å bli og gå. På et punkt sa han at han ville bli, hvis han vant et annet trofé, en Pulitzer. Han vant ikke. Madeleine Albright skriver at hun ville gitt avkall på sin karriere for å redde ekteskapet. Det var ingen lett innrømmelse 20 år seinere.- Det var det vanskeligste kapittelet å skrive. Skilsmissen var et enormt sjokk. Jeg elsket å være gift med akkurat den mannen. Men jeg var veldig ambivalent da jeg skrev det. Jeg elsket også jobben min, og jeg tror ikke jeg ville blitt utenriksminister hvis jeg fortsatt hadde vært gift. I mitt tilfelle hadde det betydd at jeg ikke kunne ha jobbet så hardt som jeg gjorde.- Jeg tror fremdeles det er veldig tøft for kvinner å balansere alt. Det ser jeg på mine døtre. Men for min generasjon endte det ofte i skilsmisse. Vi begynte med ett sett normer, og så viste virkeligheten seg å være en annen.DEN STØRSTE KRISEN I hennes privatliv skulle repeteres i hennes profesjonelle liv. Da nyheten om presidentens utroskap sprakk, gikk Madeleine Albright offentlig ut og avviste det som oppspinn etter å ha blitt forsikret om det av Clinton selv. Noen måneder seinere ble hun innkalt til et regjeringsmøte hun beskriver som det rareste hun har vært med på. Clinton skulle be om unnskyldning for å ha ført dem bak lyset.- Han begynte å unnskylde seg, men så sa han at grunnen til at han hadde løyet var at han hadde vært rasende i 4 = år på grunn av etterforskningen av ham. Hva slags unnskyldning er det? Det var skuffende og forvirrende. - Etter det ble møtet enda rarere ettersom det utviklet seg til rene vekkelsesmøtet, hvor flere kolleger siterte fra Bibelen. Jeg så det ikke som regjeringens oppgave å være sjelesørger. Jeg var sint på presidenten, som hadde risikert så mye for så lite, men jeg hadde lært av egen erfaring å ikke la meg overraske når det gjaldt menn og sex.NÅR MADELEINE ALBRIGHT sier at hennes livs største sjokk var noe så alminnelig som en skilsmisse, synes det å være fordi de ualminnelige sjokkene har forfulgt henne. Ikke bare i jobben, men også privat. Da hun skulle bli utnevnt til utenriksminister, ble hennes egen verden snudd på hodet. En journalist avslørte at hun var jøde, og ikke katolikk, slik foreldrene hadde oppdratt henne. Hun fikk også vite at tre av hennes besteforeldre og mange andre av hennes slektninger hadde dødd i Hitlers konsentrasjonsleirer.- Det var et sjokk, men det forandret ikke på hvordan jeg så verden. Jeg visste om ondskap og holocaust, jeg visste bare ikke om min egen forbindelse til det. Men personlig var det et jordskjelv, særlig på grunn av tidspunktet. Det var som å være en olympisk løper som skal representere landet ditt i en maraton, og rett før start gir noen deg en kjempetung pakke og ber deg åpne den, mens du løper. Pressen var besatt av det. Samtidig visste jeg at folk ville følge meg med argusøyne for å se om det ville påvirke meg i mitt arbeid.- Men Henry Kissinger var jo jøde, og han gjorde mye i Midtøsten, så jeg tror folk etter hvert godtok det.ET AV DE MEST TRAGIKOMISKE kapitlene i boka er beskrivelsen av det 15 dager lange mislykkete toppmøtet mellom Israels statsminister Ehud Barak og PLO-leder Yassir Arafat på Camp David sommeren 2000. Albright levner de to liten ære og konkluderer:«Hvis kvinnelige ledere hadde oppført seg som Barak og Arafat på Camp David, ville det ha blitt karakterisert som utslag av overgangsalderen.»- Jeg har aldri opplevd maken. Jeg mente oppførselen deres var helt latterlig, og da jeg skrev boka, tenkte jeg at det var den beste setningen jeg hadde skrevet. Jeg ventet på at noen i forlaget skulle si at «det kan du ikke skrive». Men jeg mener virkelig at det er dekkende for det som skjedde.MADELEINE ALBRIGHT TROR kvinner har egenskaper menn mangler: De er mer konsensusorienterte, mindre opptatt av personlig prestisje og mindre konfronterende. Samtidig innrømmer hun at kvinner som har nådd toppen ikke akkurat har vært mindre aggressive - «inkludert meg selv».- Kvinner er veldig flinke til å skaffe seg venner, men ikke til å bygge nettverk. Menn er motsatt. Jeg var opptatt av å fokusere på kvinner i utenrikspolitikken. Ikke bare fordi jeg er feminist, men fordi når kvinner blir økonomisk uavhengige, skaper det større stabilitet i et samfunn. Hillary var en storartet partner i det arbeidet. Jeg pleier å si at det er en egen plass i helvete for kvinner som ikke hjelper hverandre.MANGE BESKRIVER ALBRIGHTS store styrke som at hun nettopp får folk til å føle seg vel.- Personlige forhold er veldig viktig i utenrikspolitikken. Det gir deg større spillerom. Du kan faktisk være tøffere mot en du har et godt forhold til, fordi da vet du at det ikke er personlig. En av mine virkelige gode venner er Knut Vollebæk, som spilte en sentral rolle under Kosovo-krisen da Norge ledet OSSE. Nå er han ambassadør til USA, og vi møtes ofte. Han er veldig morsom. Han arrangerte et møte en gang mellom Ivanov (Igor Ivanov, Russlands tidligere utenriksminister, red. anm.) og meg i Oslo. Jeg tror det var i april, og han sa at april er så nydelig, og dere kommer til å få en strålende dag. Og vi landet midt i en snøstorm. Fremdeles unnskylder han seg for det når vi møtes.En annen god venn er den jevnaldrende «landsmannen» Vaclav Havel.- Jeg lurer av og til på hva som hadde skjedd hvis vi hadde blitt i Tsjekkoslovakia. Jeg håper selvsagt at jeg ville vært en dissident, men jeg kan bare ikke se meg selv der. Jeg er blitt så amerikansk. Vaclav spurte om jeg kunne tenke meg å etterfølge ham som president, og jeg var selvsagt svært beæret, men jeg følte at det burde være en som har levd gjennom det landet har vært gjennom de siste tiåra.- JEG ELSKER Å VÆRE amerikaner. Det at en innvandrer kan komme til Amerika og ikke bare bli utenriksminister, men den første kvinnelige sådan, sier mye om hvilke muligheter du fremdeles har i landet vårt. Ja, jeg har oppnådd den amerikanske drømmen i den forstand at jeg har fått lov til å representere landet jeg elsker og være en del av en bemerkelsesverdig nasjon.Derfor bekymrer hun seg for at Bush-administrasjonen gir USA et dårlig navn i Europa, og mener høstens valg er «det viktigste valget i vår livstid» av den grunn. Men personlig føler hun seg mer enn velkommen på sin rundreise i sin gamle verdensdel.- Folk sier til meg: We miss you! msi@dagbladet.no

BOWLING FOR CLINTON:</B> Bill Clinton instruerer Madeleine i bowling.
I KRIG:</B> Artikkelen i Time hadde overskriften «Madeleines krig.»
NY BOND-DAME?</B> Albright sammen med Sean Connery.
<B>SVEITS 1948:</B> Bilde tatt av faren.
VAKKER, UNG PIKE:</B> Gymnasbilde fra 1955.
TVILLINGMOR:</B> Madeleine med døtrene Alice og Anne i armene.
NYGIFT:</B> Herr og fru Joseph Medill Patterson Albright, 11. juni 1959.