- Myten om den lykkelige horen kan herved avkreftes!

Her skriver en tidligere prostituert om livet som sexarbeider. Kvinnen går inn for kriminalisering av sexkjøp.

JEG HAR NÆRMERE TI ÅRS ERFARING fra prostitusjon. Jeg er nå ute av det på niende året.

Hverdagen min var hard og preget av utrygghet og vold. Mange halliker kunne gå over lik for å få kontroll og tjene penger på de som solgte sine tjenester der.

JEG ER, ETTER MANGE ÅRS TVIL nå glad for at det nå går mot en lov om kriminalisering av sexkjøp i Norge.

Ingen av de siste års tiltak fra myndighetenes side har ført til ønsket reduksjon i aktiviteten på prostitusjonsfeltet.

En har sett at Norge har blitt et mer og mer attraktivt marked for en økende sexhandel. Vi kan ikke være bekjente av – og medskyldige i, at det tillates å krenke mennesker (mest kvinner) på en slik måte, påføre dem lidelse og utsette dem for umenneskelig påkjenning.

JEG HAR MØTT SÅ UTROLIG MANGE på min vei, både mens jeg var aktiv og etter at jeg sluttet med prostitusjon. I nære og ærlige samtaler med dem er gjengangeren at de fleste har et ønske om et annerledes liv. Hvis de hadde reelle muligheter til det.

Jeg prøvde også å fremstå som lykkelig prostituert mens jeg var aktiv. Jeg ser i ettertid at jeg hadde et enormt behov for å forsvare det jeg holdt på med. På dette tidspunktet var jeg heller ikke i stand til å se rekkevidden av mine handlinger.

Hadde jeg visst hvor mange år og hvor mye det skulle koste meg å komme meg ut av prostitusjon, ville jeg aldri tatt det første skrittet inn.

TØFF HVERDAG: I dette innlegget forteller «Janne», en tidligere prostituert om hvordan det var å jobbe på gata. Hun forteller at hun gjorde det for pengene, og at det var vanskelig å komme ut av prostitusjon. I dag går kvinnen inn for kriminalisering av sexkjøp. Illustrasjonsfoto: BJØRN LANGSEM
TØFF HVERDAG: I dette innlegget forteller «Janne», en tidligere prostituert om hvordan det var å jobbe på gata. Hun forteller at hun gjorde det for pengene, og at det var vanskelig å komme ut av prostitusjon. I dag går kvinnen inn for kriminalisering av sexkjøp. Illustrasjonsfoto: BJØRN LANGSEM Vis mer

Mange års bearbeidelse av krenkelsene og det å måtte lære seg en ny måte å leve på og ikke bare fremstå som et seksuelt vesen har til tider vært utrolig utfordrende, men absolutt verdt det. Jeg har tatt utdannelse og lever i dag et ”ordnet” liv. Et liv med jobb, hjem, venner og interesser som folk flest. Til daglig er denne prostitusjonserfaringen heller ikke noe tema, selv om de fleste i min omgangskrets vet noe om dette.

DET KAN VÆRE DEN FEMTE KUNDEN DEN DAGEN. I hodet kan du være sikker på at det som svirrer er hvor mye penger jeg kan få ut av denne kunden på kortest mulig tid.

Vi kan tilsynelatende virke tilfredse underveis i akten. Dette beror på en nødvendig anvendelse av skuespillertalentet og nese for hva som er hensiktsmessig for god buisness.

Man kan kjenne den klamme og kvalmende ferske lukten av gummi ved sine seksuelle erfaringer. Den lukten som henger slik ved at det nesten ikke går an å vaske den bort, uansett hvor den har festet seg. En kjenner frykten: Hvordan er den neste kunden? Voldelig? Sære ønsker eller vil han betale uten problemer?

Man kan lure på hva som egentlig gjør at noen mennesker tar så tragiske valg at det fører dem inn i en fornedrelse som er blott til tilfredstillelse for andre.

For det er virkelig fornedrende å måtte betjene menn seksuelt (uten kjærlighet og lyst) fordi en ikke har andre egentlige måter å livnære seg på. Dette er på bekostning av noe av det fineste mennesket er gitt: sex som en av de fineste måtene for to mennesker å vise den dypeste form for kjærlighet til hverandre på.

Myten om den ”lykkelige” prostituerte eller gledespike avkreftes med dette!

JEG HAR HOVEDSAKLIG jobbet i Norge, men Istedgate i København har også vært et av de stedene der jeg har solgt mine tjenester.

Erfaringene mine derfra er helt annerledes enn dem framstillingene om dette som nesten noe eksotisk og spennende. Jeg tenker særlig på sosiolog og Dagbladet-spaltist Kjetil Rolness artikkel Blues for et horehus.

I artikkelen skriver Rolness om den pågående byfornyelsen i København.  Han skriver om en av beboerne, rusmisbrukeren og bordellstamkunden Henrik List.

- For ti år siden var det 25 bordeller på Vesterbro. Nå er det mindre enn ti. De røde lysene slukner. Og Henrik synger sin blues, skriver Rolness.

Denne byfornyelsen, gjør etter Rolness begrep, en uhensiktsmessig stor inngripen i det Henrik forlyster seg mest med på Vesterbro, nærmere bestemt de prostituerte, gledespikene og bruken av deres tjenester. Det er med stor forargelse og en følelse av avmakt jeg leser denne artikkelen.

Rolness skriver at Henrik ikke er ute etter å skjønnmale sine erfaringer, men allikevel bruker han dem. Rolness skriver som om han har forstått noe av det som egentlig foregår i møte mellom en prostituert og dennes kunder.

Mennesker flest vet at en opplevelse ikke kan beskrives etter en observasjon og tilstedeværelse, men faktisk må oppleves. I artikkelen skriver Rolness at Henrik List påstår at han vet noe om (kan fornemme noe om) hvordan en prostituert har det.

JEG SPØR MEG: Har han kjent på kroppen hvordan det er å dele denne og kjønnet sitt med gud og hvermann?

Det er ikke fordi en er så full av lyst, men fordi en sårt trenger pengene. Det er ikke noen reell mulighet til å tjene dem på andre måter enn å selge seg.

Har Rolness (og Henrik) tenkt på at det er bare mannen i denne handlingen som trenger at lysten er tilstede for at det fysisk skal fungere?

Har du noen gang tenkt på hva som svirrer i hodet til den prostituerte mens den betjener kundene? Det er i alle fall ikke hvor fortreffelig deilig akkurat denne kunden er.

EKTE MANNFOLK tar utfordringen og spenningen med å sjekke opp ”vanlige” damer, og den dertil mulige avvisningen. De konsentrerer seg ikke om de kvinnene som kjøpes eller byttes til seg på en eller annen ullen måte. Dette med kjøp av sex er etter hvert blitt temmelig harry.

Og hvis det ikke ringer en bjelle for dere før en kvinne sitter på senga og griner, så er dere på god vei mot en tilstand av svekkede sjelsevner, spør du meg.

JEG ER VERKEN FORSKER, skrivebordsfanatiker eller andregenerasjonsfeminist, men skremmes allikevel av at man får formidle slike holdninger i media, som er vår fjerde statsmakt.

Jeg kjenner at dette koster, men demokratiet og ytringsfriheten er for oss alle, selv om jeg kjenner at dette koster. Det er ikke noen kjekke erfaringer å dele, men jeg anser det som nyttig for å belyse flere sider av denne saken.

Dette innlegget er ikke et innslag av dydighet eller vokting av moral, men en sannhets og smertens opplevelse fra en (tidligere) sexarbeiders virkelighet.