Naiv når det gjelder

Mia Gundersen Leliënhofer overbevist om at det modne kvinner trenger, er unge elskere.

-  MANGE TROR SIKKERT jeg alltid har gått på speed. Jeg er jo en veldig energisk person. Sannheten er at jeg har gått på speed.

Mia Gundersen, sanger, skuespiller, tv-stjerne -  nå også dophue?

-  Jeg var i Frankrike, skulle bli popstjerne og bodde midlertidig hos en lege. Da jeg klaget på at jeg hadde begynt å legge på meg, ga han meg noen piller som han forsikret ville hjelpe.

-  Og det gjorde de?

Mia nikker sakte.

-  Men de hadde også mindre hyggelige bieffekter. Jeg vasket huset to ganger daglig og var oppe hele natta. Det gikk jo ikke i lengden. Jeg holdt på å bli klin sprø! Først lenge etterpå skjønte jeg hva det var. At det faktisk var et amfetaminpreparat. Dette var i 1982. Jeg er kjemperestriktiv på dop.

DET ER APRIL og Oslo-baserte Mia er på besøk hos sine svigerforeldre i Bergen. Bursdager skal feires, jubileer markeres. Både den lange og den korte viseren på BT-klokka på Torgallmenningen strutter rett opp mot den isblå himmelen idet Mia gjør entré. Store solbriller, stripete bukser, fasongsydd kashmirkåpe med fuskepelskrage over en tettsittende, lyserød kardiganjakke med fasettslipte glassknapper. Sola skinner, men det er isende kaldt. Bergenserne har byttet ut paraply med skjerf og lue. Likevel gleder Mia forbipasserende med ei sjenerøs kløft. Gåsehud er for amatører.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Friskt. Og deilig. Hva med litt lunsj? sier hun og setter kursen mot Bølgen og Moi ved Lille Lungegårdsvann.

Naiv når det gjelder

Snart skal hun sette tennene i Mrs. Robinson, den modne kvinnen som forfører nabogutten i teaterstykket «Manndomsprøven». Etter sommeren er det premiere på Oslo Nye Teater, og prøvetida starter om kort tid. Mia er godt forberedt.

-  Jeg har alltid vært sammen med menn som er yngre enn meg. Det er bare blitt sånn. Mannen min er fem år yngre, sier hun. Servitøren har plassert oss ved et bord med utsikt. Mia nyter både utsikt og et glass Chablis. Hun har drukket nok dårlig vin i sitt liv.

-  Hvorfor er kombinasjonen moden kvinne ung mann stadig så pirrende?

-  Yngre menn har alltid vært besatt av tanken på modne kvinner. Det har med trygghet å gjøre. Jeg er overbevist om at mange gutter ville fått en mye hyggeligere seksuell debut hvis de hadde opplevd den sammen med en moden, erfaren kvinne.

-  En kvinne på femti tar ikke med seg sin 20 år yngre kjæreste i et familieselskap, men hvis du bytter om kjønnene er det helt greit. Hvorfor det?

-  Ja, si det. Det er ikke så lenge siden alle kvinner var økonomisk avhengige av sine menn. Men det er bare tull i dag. Hvis det passer seg slik at man kan ta seg en yngre mann, hvorfor ikke?

-  Du er lykkelig gift nå ...

-  Jeg elsker å være gift. Jeg elsker samhørighetsfølelsen. Det har nok noe med alderen å gjøre. Jeg hadde virkelig lyst til å gifte meg. Var helt giftesyk da jeg møtte Marcel.

På høyre ringfinger har hun gifteringen. På venstre en diger, prangende sak stappfull av funklende steiner.

-  Hvor mange diamanter det er i denne ringen? Jeg vet ikke, sier hun og begynner å telle. -  ... trettito, trettitre. Det er mange, men så er de små, da, koketterer hun.

Diamanter er en pikes beste venn, og skal vi tro Mia er fotograf Marcel Leliënhof den ideelle ektemann. En som elsker å gi gaver. Hvitt gull og diamanter især. Det synes Mia er helt greit. Hun fryder seg også litt over at hans tidligere kjærester ble avspist med sølv og bergkrystall.

-  Men rent hypotetisk: Kan du se deg selv om ti år med en tjue år gammel gutt?

-  Det kunne jeg faktisk. Hvis du møter en ung mann som har lyst på deg, og det er gjensidig, kan jeg ikke se noen grunn til å si nei. Jeg møtte en kvinne, og hun var godt over seksti, som fortalte at hun hadde en elsker på tjuetre.

Øynene til Mia glitrer. -  Tjuetre, gjentar hun og nikker.

-  Hun oppfordret alle godt voksne kvinner til å gjøre som henne. Det var helt fantastisk og holdt henne ekstremt viril. Og de problemene som eventuelt måtte dukke opp når det kommer til hormoner og sånt, var enkle å fikse. «Jeg har en glidekrem her, og en glidekrem der», sa hun og pekte på nattbordene på hver side av senga. Tenk deg, for en fantastisk og uproblematisk holdning til livet.

Mia ler hjertelig.

-  Men, sier hun alvorlig. -  Alle vet at et slikt forhold ikke ville vare særlig lenge. For hva kan han gi deg, reint intellektuelt? Utenfor soverommet er jeg redd han ikke ville hatt så mye å by på ...

Hun avbryter seg selv.

-  Men hør på meg. Eg bare jabbar i veg, veit du.

BLOND OG YPPIG. Eller dum og deilig. Hvis du er velsignet med en type hårfarge og en kropp med få rette linjer, er det lett å bli satt i bås. Hvis du i tillegg byr på deg selv - og spiller blondine uten de helt store svingningene i toppetasjen, er det tilsynelatende uunngåelig å bli stemplet. Mia vet det godt.

-  Det begynte med tv-serien «Offshore». Jeg spilte Mette Haug, ei ung jente uten ambisjoner eller visjoner av noe slag. En blond amøbe. Det var ikke mye hjelp å hente i rollebeskrivelsen. Den var mildt sagt mager. Jeg forsøkte å gjøre henne mer interessant.

-  Lyktes du?

-  Vel ...

Hun biter forsiktig på en negl.

-  Jeg gikk nok med i dragsuget hennes. Folk har stadig vekk vanskelig for å skille rollefigur og skuespiller. Jeg ble ganske lei av å bli framstilt som dum og deilig. Jeg skjønner at folk har behov for å kategorisere. Hun er sånn og sånn, han er sånn - og vips så blir verden mye lettere og mer oversiktlig.

-  Gjør du også det?

-  Det gjør vi alle. Ta rasisme. Alle har rasistiske tendenser i seg, men vi er heldigvis også utstyrt med evnen til å tenke og reflektere. For å kunne gjøre noe med våre rasistiske tendenser, må vi først vedkjenne oss at de er der. Vi må ha mot til å se det i øynene for å få has på problemet. Da jeg bodde i London, fikk jeg selv kjenne hva det vil si å bli utsatt for rasisme. Jeg reiste ofte gjennom Brixton, som i stor grad er en svart bydel. Jeg opplevde ikke noe konkret, men blikkene og holdningen var ikke til å ta feil av. Å kjenne sånt på kroppen, var ikke behagelig. Men jeg ville likevel ikke vært det foruten. Det var en skremmende, men nyttig erfaring.

Mias ektemann Marcel Leliënhof er et resultat av en norsk kvinne og en mann fra Surinam i Sør-Amerika. Nå skal ekteparet adoptere et barn fra Etiopia.

-  Marcel er oppvokst med rasisme. Han har fått slengt ting i trynet, både på farens, morens og egne vegne. Så når vi velger å adoptere, vet vi hva vi gjør. Vi har tenkt grundig gjennom hva det vil si å få et barn med annen hudfarge. Både Marcel og jeg har ressurser til å kunne hjelpe et barn, hvis det skulle føle seg annerledes.

-  Hvorfor adoptere?

-  Teknisk kan vi få barn. Det går på alder.

-  Dere har forsøkt prøverørsmetoden uten hell. Hvordan var det å takle alle skuffelsene?

-  Egentlig veldig greit. Når det ikke gikk, var det ikke noe problem. Adopsjon føltes aldri som alternativ nummer to, men som et annet alternativ.

Mia tenker seg om.

-  Den eneste lille sorgreaksjonen på ikke å få egne barn - og den var minimal - var at jeg aldri skulle få se blandingen av Marcel og meg. Men, hallo! Hva slags tanke er det, hæ? Nei, det får da være grenser for egoisme.

-  Når blir dere foreldre?

-  Sånt tar tid. Og det verste ved adopsjon er ventetida. Vi har allerede ventet halvannet år og det ser ut som om det kan gå ni- ti måneder til. Det er en lang graviditet.

SALEN VAR FULL, slik den hadde vært hver eneste kveld siden premieren. Pressen var fra seg, det var ren yatzy i seksere og Mia ble overøst med superlativer. Musikalen er basert på «Noen har det hett» og rollen blir regnet som Marilyn Monroes beste. Mias tolkning sto ikke tilbake for originalen. Mia var «Sugar». Men denne høstkvelden på Chateau Neuf i 1999 var det andre ting som for gjennom hodet til Mia der hun sto i kulissene og lot blikket gli over publikum. I kveld skulle Han komme for å se på henne. Venner hadde arrangert en blind date med en fotograf, opprinnelig fra Bergen, nå bosatt i London.

Tre år etter giftet Marcel Leliënhof og Mia Gundersen seg i Stavanger Domkirke.

-  Hvorfor giftet du deg i kirken?

-  Tradisjon. Rammen rundt.

-  Er du kristen?

-  Nei. Jeg tror at universet er en finstilt mekanisme hvor alt henger sammen, alt er i balanse. Vi har alle et ansvar for å opprettholde den balansen. Jeg synes ikke noe om at vi skal fraskrive oss ansvaret og gjemme oss bak en gud. Da jeg giftet meg i kirken, var det for det åndelige. Jeg savner de åndelige lommene i det moderne samfunnet. Hvor skal folk gå får å få åndelig påfyll?

Mia tømmer glasset og ber om et til.

-  Hvor? Ikke vet jeg. Jeg har i hvert fall ikke lyst til å gå i kirken. Den stoler jeg ikke lenger på, takket være folk som biskop Kvarme.

-  Du mener at helbredelse av homofile ikke har noe for seg?

Hun ler.

-  Jeg skjønner ikke hva de er så redde for, alle disse homofobe folka. De har åpenbart ennå ikke forstått at homofili er en del av naturen. De gjør seg til dyneløftere med stive pekefingre, i stedet for å unne sine medmennesker å oppleve kjærlighet. Men ... hele den der homodebatten i kirken ...

-  Ja?

-  Som de fleste moderne mennesker klarer jeg ikke helt å se hva som er problemet. Homofil - so what? Men det er en skam at biskop Kvarme på så kort tid har klart å rasere det Stålsett brukte flere år på å bygge opp.

Mia ler igjen.

-  Vet du, kanskje han Kvarme skulle prøve med litt håndspåleggelse. Kanskje han ville like det? Ja, det kunne kanskje bli hyggelig for alle involverte. Man vet jo aldri hva som kan skje som følge av litt kroppslig kontakt ...

HUN VAR ÅTTE og skulle ha spilt Morten Skogmus i «Dyrene i Hakkebakkeskogen», men ble degradert til ekorn. Det tok Mia på strak arm. That\'s showbiz. Folk som har jobbet med henne trekker nettopp fram hennes profesjonelle innstilling Og hennes velsignede lite selvhøytidelige vesen. Hun har sjenerøst delt sine problemer med publikum, om det har vært spiseforstyrrelser, mobbing eller voldtekt. Folk som kjenner henne privat trekker fram engasjementet. Hennes evne til å lytte og sette seg inn i andres situasjon.

-  Jeg er ofte i horestrøket i Oslo, sier Mia og nipper til den kjølige hvitvinen.

-  Research?

-  Nei. Jeg er på en arabisk restaurant som heter Sahara Beduin i Dronningensgate, midt i horestrøket. En fantastisk koselig plass som drives av palestinere. Der går jeg for å spise og drikke. Og for å diskutere politikk.

-  Hvordan stiller du deg til det uløselige Midtøsten-problemet?

-  Ja, si det. Jeg vet ikke så mye om det, sier hun og kjører i vei om hvor glad hun er for at Israel har trukket seg ut fra de okkuperte områdene i Gaza. Om hvor påfallende det er at Israel alltid ikler seg offerrollen når det er politisk opportunt. Og at folk burde for «søren se og komme seg ned dit og undersøke tingene selv», i stedet for å sitte her oppe og la seg skremme av de ekstreme bildene media maler av begge parter.

-  Jeg har vært to ganger i Israel, to ganger i Libanon og tre ganger i Jordan. Det første som slo meg er hvor ekstremt mangesidig bildet er. Mye mer enn det vi får presentert gjennom media. Det er direkte skremmende hvordan media former vårt tankesett, fordi de alltid jakter på de feiteste overskriftene, de spissede vinklingene. Det som ikke fortelles, er at det finnes massevis av mennesker, både jøder og muslimer, som ikke vil noe annet enn å leve i fred og fordragelighet med hverandre. Jeg vil på det sterkeste oppfordre folk til å reise til Midtøsten. Reis rundt, snakk med folk, se selv hvordan virkeligheten er. Hvis du er redd for å bli blåst i lufta, så reis til Jordan. Der er det forholdsvis fredelig. Jeg garanterer at mange vil bli overrasket over hvor beslektet vår kultur er med den muslimske.

-  Kanskje risikabelt å reise dit etter alt bråket om Muhammed-karikaturene?

Mia rister på hodet.

-  Jeg tror debatten som fulgte i kjølvannet har vært enormt sunn for oss. For hva har skjedd nå? Nå har det kommet mange andre folk på banen. Muslimer som ikke har de mest ekstreme holdninger, folk som vanligvis ikke uttaler seg. Igjen: Det er nyttig for oss å bli minnet om at det ikke bare er ekstremister der ute.

POLITIKK, UNGE ELSKERE, rasisme. Mia føler et behov for å korrigere litt. Det som virkelig har opptatt henne den siste tida, er noe helt annet. Noe mye mindre spennende, men åpenbart minst like frustrerende når man er midt oppe i det.

-  Vi driver og bygger hus på Nordstrand i Oslo. Og det er ...

Hun leter etter ord.

-  Vanskelig?

Hun himler med de grågrønne øynene.

-  Vanskelig? Nei, det er helt for jævlig! Åhhh!

Nå skimtes ei glipe av temperamentet hun påstår at hun har gjemt langt inni seg. Hun tømmer vinglasset og tar sats.

-  Det jeg har lært nå, er at overfor byggebransjen må du være knallhard. Det nytter ikke å være hyggelig eller snill når du skal forholde deg til håndverkere.

-  Du skjærer alle over én kam nå?

-  Jeg kan selvfølgelig bare basere mine erfaringer på det jeg har opplevd den siste tida. Men hvis de er representative, så ... underveis følte jeg at hele livet mitt holdt på å rase sammen. At vi kom til å gå konkurs, at alt kom til å gå til helvete. Og så oppleve at folk utnytter deg fordi du er vennlig. Nei, det er en helvetes kynisk bransje. Et godt råd fra Gundersen hvis du har planer om å sette i gang et stort byggeprosjekt: Ikke stol på noen. Etterprøv alt og husk hele tida at det er dine penger som brukes. Og for guds skyld: Få alt skriftlig!

Hun faller tilbake på stolen. Utblåsninga er over.

-  Jeg har vært ganske teit. Og det har jeg brent meg på.

-  Er du naiv av natur?

-  Til tider velsignet naiv. Heldigvis.

-  Så får du bare ta med litt ufrillig amfetaminmisbruk på kjøpet?

Mia ler.

-  Det var ille. Men du lærer. Hadde jeg ikke hatt en snev av naivitet i meg, ville alt stoppet opp. Da hadde jeg ikke fått til en dritt. Da hadde jeg bare tenkt på alt som kunne gå galt. Jo, en god porsjon naivitet er nødvendig for å få ting til å skje. Bare se på meg.

FRU PERON: Mia levde med , «Evita» i flere år. Men lei? - Nei, egentlig ikke. Men hvis «Don\'t cry for me Argentina» kommer på radioen, skifter jeg kanal, sier hun.
BLOMSTERBARN: Faren til Mia kommer fra en gård på Averøy i Møre og Romsdal. Her er Mie knapt ett år gammel.
TENÅRING: Sommeren 1974 dro familien Gundersen til England. Far, Tine Lise og Mie (13).
80-TALLS: Inni hodet var det popstjernedrømmer, utenpå var det lakk og gele.
EVENTYRBRYLLUP: I 2002 giftet Mia seg med Marcel Leliënhof i Stavanger Domkirke. Det nærmeste byen er kommet et kongelig bryllup.
HERR OG FRU: Mia og Marcel rydder hagen hjemme på Nordstrand.