Når den døde våkner

For tre måneder siden våknet Jon Schau (38) etter fem uker i respirator.

TOPPETASJEN PÅ GRAND HOTELL, OSLO. I en dyp stol i Etoile bar sitter Jon Schau i supermanntrøye. Han sier han føler seg som supermann. Komikeren fra Furuseth har lommene fulle av medisiner, er fortsatt sykemeldt, men bedre. - Jeg kan bli sliten. Det kommer noen øyeblikk hvor jeg kjenner det i brystet. Særlig når jeg snakker om tida på sykehuset.Han tar fram et brett, trykker ut en svart pille.- Det er å rippe opp i noe som er vondt. Hver gang jeg snakker om det, er det som om jeg husker flere detaljer. Plutselig kommer det bare over meg, at jeg ikke får puste. Det strammer seg her. Han tar seg til brystet.- Bare så du er oppmerksom på det. Det kan hende jeg må ta en liten timeout.Han smiler forsiktig.- Husker du oppslagene om Maradona, da han var sjuk? De trodde de skulle miste ham da han lå fem dager i respirator. Schau skyller ned pillen med et glass vann.- Jeg lå fem uker.DIAKONHJEMMET SYKEHUS, KIRURGISK AVDELING. På et rom står et team av leger over senga til Jon Schau. Standupkomikeren Jon Schau. Han som vant den første standup-prisen i Norge. Gummiansiktet fra «Lyckliga gatan» på TV2 og «Ushi» på TVNorge. Mannen bak figuren «Steinar». To ganger tror legene at de skal miste ham. Schau ligger i ei seng med slanger i nese, hals og munn. Han blir holdt i live av maskiner. Det var bukspyttkjertelen som hadde sviktet. Det var knapt noen kjertel igjen. Fra han blir lagt inn på sykehuset går han fra 90 til 116 kilo, kroppen er full av væsker. De fire søsknene hans bytter på å sitte ved senga hans. Av og til står hans åtte år gamle datter der.- Har du prøvd sånne surstoffgreier noen gang? spør han.- Det lukter litt fis, skjønner du. Eller litt som egg. Merkelig nok får du det opp i nesa. Så jeg drev hele tida og tok ut slangen, mens de på sjukehuset dytta\'n opp igjen. DET BEGYNTE I MARS i år. Etter en forestilling i Bodø får Jon Schau vondt i magen. Han blir kjørt til sykehuset i Bodø, der han blir liggende ei uke. Så blir han fløyet til Oslo, via Ullevål sykehus, og til slutt til Diakonhjemmet.- Egentlig er det helt utrolig at jeg sitter her nå. Morten, broren min, hadde fått beskjed om at jeg skulle ligge på sykehuset i åtte til tolv måneder. - Men hvordan ble du frisk igjen?- Ja, det er et mysterium. Hvis du ser på røntgenbilder, så ser bukspyttkjertelen min sånn ut, som et skall. Han tegner.- Med ingenting inni. Den skal egentlig være grå inni, men min er helt tom. Likevel, på alle målinger produserer den insulin, slik den skal. Det er det som gjør at du ikke får sukkersyke. Men den klarer ikke spalte maten, så det tas opp i blodet. Det er derfor jeg tar de pillene. - Og hvordan er formen nå?- Fysisk er den bedre enn på ti- femten år. Jeg trener hver dag, spiser sunt, ikke noe alkohol. Bortsett fra at jeg kan bli veldig sliten, og får dette trykket i brystet av og til, føler jeg meg på topp. MORFINEN FUNGERER GODT på Jon Schau der han ligger på sykehuset. Den, og respiratoren, gjør at han drømmer de rareste ting. - Blant annet drømte jeg dette: Vi skulle lage den ultimate tv-sketsjen, jeg og Lompelandslaget. Sketsjen endte med at jeg sprengte en atombombe i Sverige. Men det var et uhell, og det var jeg som hadde sprengt den. Jeg var så nervøs, jeg var livredd. I Norge digga folk det, og jeg ble superstjerne fordi vi hadde bomba Sverige. Men i Sverige var det en motaksjon. På busser og T-baner og overalt sto det «Haha, veldig morsomt, Norge, vi hater dere». - Tuller du nå, eller?- Nei, det er helt sant. JON SCHAU LER. JA VISST er dette sykt, sier han. Men så forteller han at det ikke bare var ubehagelig å ligge slik i respirator. - Noe som visstnok er vanlig, er at man føler seg utrolig tiltrekkende. Alle sykepleierne må jo vaske deg. «Jaja, ta for dere. Kos dere så lenge dere kan,» sa jeg. Og «det får bli en beta på deg også, da». Han napper seg i hårfestet. Ser på fingeren, og drysser noen hårstrå ned på teppet.- Det er en ting jeg har tenkt på etterpå, som er litt guffent. - Ja?- Det er mange som lurer på sånne nær-døden-opplevelser. Etter at jeg var ute av sjukehuset, fikk jeg vite noe rart. Det var spesielt to ganger hvor det var veldig kritisk, og legene trodde at det ikke gikk. Og jeg drømte, to ganger, at jeg døde. Men hvis jeg konsentrerte meg skikkelig, i drømmen, så klarte jeg å skru tida tilbake fem minutter. Han lener seg fram.- Jeg drømte at jeg ble skutt, for eksempel. Da klarte jeg å skru tida tilbake, så jeg kunne rømme til et annet sted enn der jeg ble skutt. En sånn drøm hadde jeg to ganger. Det er litt rart, det der.DA JON SCHAU BLE INNLAGT, var han ikke på topp. Virkelig ikke.- Det handlet om livsstil. For mye fett, for mye alkohol, for mye too much. - Du drakk mye?- Ja, masse. Jeg var sjelden dritings. Men jeg drakk veldig ofte. Si at jeg hadde vært i Mo i Rana og holdt show, og så hadde det blitt noen øl etterpå. Så våkner du, flyet går tidlig, og du er fyllesjuk. Det er guffent å fly når du er fyllesjuk, så det blir to øl på flyplassen. Så lander du i andre enden, og skal ta igjen med søvn for det du ikke rakk i natt. Så våkner du før lydprøven, og er enda mer uggen. Tar en øl i minibaren, og går til lydprøven. Den går greit, så er det tilbake på hotellet, kanskje legger du deg i badekaret. Drikker litt kaffe og tenker: Nå skal jeg bli edru til forestillingen. Så blir det gjerne en styrepils i garderoben. Så går man på scenen, gjør unna showet. Etterpå er arrangøren der, og vil du skal bli igjen. Han har ordnet nachspiel, «med jævla mye damer». Alt er gratis, selvfølgelig. Og selv om man egentlig ikke har lyst, føler du ofte at det er litt av jobben. Han smiler.- Så våkner du i senga på hotellet, og verden går litt rundt, og du tenker faen, jeg gjorde det igjen.- Og så?- Så er det på\'n igjen. FÅ KOMIKERE HAR JOBBET mer enn Jon Schau. Før påsken 2003 gjorde han fjorten jobber på ti dager. Men hvorfor stoppet han ikke seg selv?- Det er vel en eller annen anerkjennelse du er ute etter. Du vil at alle skal like deg og synes bra om deg. Og du er villig til å gå over lik for å få det til. I hvert fall ditt eget lik.Han klør seg i øynene.- Et bilde som illustrer det godt, er dette: Du står på scenen, 399 mennesker sitter og ler. Og én fyr sitter og rister på huet. Hvem ser du? Jo, han som sitter og rister på huet. Du hører ikke applausen engang. Det eneste du hører, er hjernen din som kverner: Hva er det han ikke liker? Når man er sånn, da sier man ja til fjorten jobber på ti dager. Selv om man vet at man egentlig trenger pause. - Det hele tida å skulle bevise noe, hvor tror du det kommer fra?- I mitt tilfelle, mener du? Det er nok «det å være eldst»-syndromet. Det ble stilt andre krav til meg enn til søsknene mine. Jeg husker jeg kom hjem en gang, hadde fått en halv feil på en matteprøve. Broren min kom hjem med NG. Jeg fikk S, selv om det var en halv feil. Men det fatter\'n snakket om, var «åssen klarte du å få det feil, da? Det er jo slurv, du klarte jo dette på den samme oppgaven tidligere. Du har ikke sett over, det er bare slurv». Og jo da, det var vel sant, det. Men jeg mente at det burde være formildende omstendighet. At jeg egentlig kunne det. FOR TI ÅR SIDEN, i løpet av en treårsperiode, blir Jon Schau eldst i familien. Først mister han alle besteforeldrene. Så dør både moren og faren hans. - Moren min døde av kreft, 45 år gammel. Faren min bare sovnet inn, han var 52. Det skjedde så mye da at jeg ikke fikk tid til å sørge ordentlig, bare etter den første. Så ballet det på seg, det er vel sånn det føles å bli slått knockout. Første slaget kjenner du best, det andre er bare tåke, og så ligger du der. Jeg ble forelder til den yngste søster\'n min, hun var ikke myndig den gangen. Så da måtte jeg være sterk, hvis du skjønner. Det ligger nok noe her, sier Schau. Han har tenkt mye på dette. - Det ble vel aldri tid til at også jeg kunne få ha det vanskelig. MAI 2004. EI UKE ETTER AT Jon Schau forlot sykehuset, kom et brev i posten. Han var slått konkurs. I over ti år har han slitt med gjeld til skattemyndighetene. Det begynner med noen år hvor han ikke betaler skatt. Så blir det straffegebyrer, nye krav, bot, og flere gebyrer. - Alt jeg skylder dem nå, er penger jeg aldri har tjent. Det er rett og slett bare gebyrer, renter og bøter. Det er penger som ikke har vært hos verken meg eller arrangøren. Han har sunket litt ned i stolen nå. Standupmamma Elina Krantz tar ham i hånda. Hun har sittet ved siden av ham under hele intervjuet. Schau har villet det, da er han litt tryggere, sier han.- Går det bra? Spør Krantz.- Ja da. Men jeg kjenner jeg blir irritert, når vi snakker om det her. Han tar seg sammen.- De siste to åra har jeg hatt 80 prosent skattetrekk. Og summen jeg skylder, har ikke gått nedover. Det sier seg selv at det er noe gær\'nt, ikke sant?- Men du har tross alt rota det litt til for deg sjøl?- Ja visst har jeg det. Det er klart det. KONKURSEN HAR VÆRT en kjip ekstrabelastning, sier Schau. Og han synes det er litt rart at de måtte slå ham konkurs nå. De visste jo at han var syk. Og han skylder ikke engang en årslønn, sier han. - Fordi jeg nå skylder skattemyndighetene penger, får jeg heller ikke lån. Nå har de også sperret kontoen min, så jeg får ikke ut sykepenger.Han rister på hodet.- Skattemyndighetene har hengt over meg som en mare, jeg følte det nesten som om jeg var forfulgt en stund. Men i og med at jeg har vært sjuk, så tenker jeg litt sånn: Jaja, det er bare penger. Jeg har fått en gyllen mulighet til å begynne på nytt nå, med alt. ALKOHOLEN. KONKURSEN. I TILLEGG sleit Jon Schau med angst.- Folk tror ofte at angst er det samme som redsel. Men det er mye verre enn det. Panikkangst, heter det jeg hadde. Jeg hadde egentlig vennet meg til tanken om at dette er noe jeg må leve med. Men det går an å kvitte seg med det. - Det har du gjort?- Ja, det er mer eller mindre borte nå. Det rare med panikkangst er dette: Man kan få en panikkfølelse fordi man er redd for å få panikk. For eksempel kan jeg sitte på flyet og tenke: Fader, nå må jeg ikke få panikk. Nå må jeg ikke gå berserk og åpne nødutgangen og hoppe ut av flyet. Nå må jeg bare sitte stille. Og når du bare konsentrerer deg om ikke å få panikk, så får du selvfølgelig panikk. INGEN VISSTE AT JON SCHAU hadde panikkangst. Han holdt det for seg selv. Han ville jo ikke at folk skulle se at han sleit. «Det må jo ikke synes. Tenk hvis det synes,» som han sier. - Men så får man tørre å være litt gal, da. Jeg skal love deg, hvis du sitter på det flyet og har den angsten, så sitter det en til der med samme følelsen. Og hvor mange ganger har jeg egentlig fått panikk på flyet? Aldri. Likevel har jeg angst for det.- Det ble vel noen flyturer?- Det var en periode jeg var på Gardermoen fem dager i uka. KOMIKEREN SNAKKER OM FAMILIEN SIN. Om de fire søsknene. Om datteren på åtte. De som var innom sjukehuset og så han ligge der med slanger i nese, munn og hals. - De har hatt fem uker hvor de har tenkt at jeg kan dø når som helst. Jeg har hatt fem uker hvor jeg har trodd jeg har vært i Sverige og sprengt en atombombe. Han holder fram fingrene.- Se det skillet her, midt oppå negla? Det er før og etter sykehuset. Ser du det? Her har de fått næring igjen, etter at jeg begynte å spise. Du ser at negla på en måte er delt på midten. Og håret! Jeg mistet innmari mye hår. Trudde jeg skulle bli helt skallet, men nå har det begynt å vokse ut igjen. Han tar tak i noen hårstrå, drysser dem på gulvet- Du ser, det løsner fremdeles.JON SCHAU KLØR SEG I øynene. Han har litt allergi, og så skinner sola så sterkt. Han ser både sjaber og frisk ut på en gang. Om en måned skal han stå på scenen under standupfestivalen. Han tror han kan klare ti minutter på scenen, kanskje femten.- Jeg prøver å bli flinkere til å leve i nået. Akkurat nå har jeg det kjempefint med å sitte her og snakke med dere. Hvis jeg hadde sittet og tenkt: Fader, hva skal jeg gjøre med konkursen, og søren, den teksten sitter jo ikke helt, så hadde jeg ikke klart å være til stede. Klarer du det, så finner man ut at man stort sett er ganske lykkelig. Sitter du på verandaen og er akkurat der, så begynner du å legge merke til: Oj, en fugl som kvitrer. Alle de klisjeene vet du. Han ser ut vinduet, utover Oslo. Sola skinner på hustakene.- Men jeg merker det. Jeg smiler mye nå. thomas.holst-hansen@dagbladet.no